«Hjelp dem der de er!» Men hvor er egentlig det?

Det er ikke nødvendigvis lettere å integrere afghanske flyktninger i kasakhstanske Almaty enn i Oslo.

Afghanistan er nok en gang på vei inn i mørketiden. Mennesker faller fra himmelen over Kabul i desperate forsøk på å komme seg ut. FN er dypt bekymret for at 20 års arbeid for å styrke menneskerettigheter snart vil ligge i ruiner.

Spesialrapportører advarer om en «kulturell katastrofe» og oppfordrer verdenssamfunnet til å utstede visum for afghanere med behov for å komme seg ut.

Miljøpartiet De Grønne og SV har pekt på vår plikt til å hjelpe ut afghanere som har bistått våre militære styrker. Dette gjelder også menneskerettighetsaktivister, journalister og kunstnere som har spilt en positiv rolle i afghansk sivilsamfunn. De kan nå være i livsfare.

Andre partier har tatt til orde for at afghanere må hjelpes i nærområdene. På Dagsnytt 18 tirsdag sa Høyres Mahmoud Farahmand at det er den beste måten å hjelpe flest mulig på.

For å diskutere dette må man først ha begrep om hvor på kartet Afghanistan faktisk ligger. Med mindre man har tro på kinesisk gjestfrihet eller mener at Iran og Pakistan ikke har nok afghanske flyktninger, er det snakk om det postsovjetiske Sentral-Asia.

Afghanistan grenser til tre tidligere sovjetrepublikker: Turkmenistan, Usbekistan og Tadsjikistan. Like bakenfor disse ligger Kirgisistan og Kasakhstan. Hva tenker deres myndigheter om forslaget om at flyktninger bør hjelpes i nærområdene?

I Sentral-Asia er ikke Afghanistan et sted man plutselig fikk øynene opp for 11. september 2001. Dagens Usbekistan var en gang hjem for den største sovjetiske militærbasen i krigen mot Mujahedin.

Men krigen var ikke deres, den var Moskvas. Og denne krigen var styrt fra et sted enda lenger unna, nemlig Washington D.C.

Til tross for geografiske og religiøse fellesnevnere går det et betydelig kulturelt skille mellom Afghanistan og det øvrige Sentral-Asia. Det er ikke nødvendigvis lettere å integrere afghanske flyktninger i kasakhstanske Almaty enn i Oslo.

Når folk i Sentral-Asia skuer mot fjellene i sør, ser de ikke handel og kulturell utveksling, men vedvarende, ulmende uro.

Turkmenistan

Ved Kaspihavet i nordvest ligger Turkmenistan, et av verdens mest lukkede land. Interne tegn på misnøye slås alltid hardt ned på. Regimet tillater hverken politisk opposisjon eller uavhengige medier.

Grensen mot Afghanistan er like lang som strekningen fra Bergen til Namsos. Alt som kan destabilisere presidentens pengebinge, skaper frykt blant elitene.

Da Taliban i juli befridde innsatte i et afghansk fengsel i grensetraktene, sendte turkmenerne tungt skyts mot grensen. De begynte bilaterale samtaler med Taliban med mål om å hindre en flom av afghanske flyktninger.

Usbekistan

Usbekistan er det mest folkerike nabolandet. Etter en lang periode i isolasjon har landet gjennomgått forsiktige demokratiske reformer. Men usbekerne ønsker heller ingen flom av flyktninger sørfra.

Da Taliban marsjerte i Mazar-e Sharif i forrige uke, tok to sentrale afghanske kommandører seg over den såkalte Vennskapsbroen til usbekisk side. Broen var da overfylt av mennesker og militære kjøretøyer. Nå er den tom.

Afghanere som forsøker seg, siktes for ulovlig grensepassering. I helgen tok 600 afghanske regjeringssoldater seg over grensen med militærfly og helikoptre. Første presseuttalelse fra det usbekiske utenriksdepartementet dreide seg om tiltak for å returnere afghanerne.

Tadsjikistan

Det tredje nabolandet er Tadsjikistan. Deler av grensen er fjellendt og ubestigelig, men er også tungt bevoktet og utstyrt med moderne kontrollposter etter norsk ekspertise gjennom Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Osse.

Landet opplevde selv borgerkrig på 90-tallet. Tadsjikiske sesongarbeidere sendes til Russland hver sommer, samtidig som afghanere kommer sørfra. I juni tok 2000 afghanske flyktninger seg over grensen, men ble sendt tilbake.

Hundrevis av afghanske regjeringssoldater fløy i helgen over grensen. Men kommende måneder er det planlagt militærøvelser på grensen, ledet av den russisk-ledede militæralliansen CSTO.

Afghanistans president Ashraf Ghani flyktet etter sigende først til Tadsjikistan, hvor han ble nektet landingstillatelse, og fløy derfor videre til Emiratene.

Kirgisistan og Kasakhstan

Nord i regionen ligger Kirgisistan og Kasakhstan. De grenser ikke selv til Afghanistan, men følger nok utviklingen med bekymring.

Kirgisistan har nylig vært gjennom sin tredje revolusjon og sier de ikke er i stand til å ta imot flyktninger fra sitt «broderfolk» i sør. Men myndighetene har sagt at de er åpne for at afghanske studenter som kan betale for seg, kan fortsetter studiene ved kirgisiske universiteter.

I kasakhstanske medier ble det nylig hevdet at Kasakhstan hadde inngått en avtale med USA om opprettelse av en flyktningleir for 2000 afghanere som samarbeidet med amerikanske myndigheter. Dette er blitt dementert av kasakhstanske myndigheter.

Behov for visum

Afghanske statsborgere trenger visum til nærmest hvor som helst, også til de sentralasiatiske republikkene i nord. Men for mange vil et visum til naboland som Usbekistan og Tadsjikistan være enda vanskeligere å skaffe enn et Schengen-visum.

Et nettverk av organisasjoner hvor også Den norske Helsingforskomité inngår, har bedt europeiske land om å bistå med visum. Dette kan være et konkret tiltak også fra Norges side.

Norske myndigheter kan oppfordre sentralasiatiske nabostater til å tilrettelegge for at afghanere i livsfare kan få midlertidig opphold.

Land som Kasakhstan og Usbekistan med relativt store økonomiske og geografiske ressurser, bør kunne bistå «broderfolket» i sør i denne kritiske fasen.

Men da vil nok sentralasiatiske regjeringer kreve gjenytelser fra vestlige land, med henvisning til at krigen var Natos. Samtidig må slik «kompensasjon» aldri komme i form av mildnet kritikk av veldokumenterte menneskerettighetsbrudd i disse landene.

Forslag som kommer opp i den norske debatten, må ta den faktiske situasjon i nærområdene med i beregningen. Vi må selv ta innover oss det ansvaret Norge har som del av Natos krigsinnsats i Afghanistan.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.