Kronikk

Vi trenger å møte radikal annerledeshet | Torgeir W. Skancke

  • Torgeir W. Skancke
    Journalist, forfatter og pappa

Lærte jeg noe i løpet av Mikkels 16-årige liv, endret jeg meg som menneske? spør kronikkforfatteren som blant annet har skrevet boken «I Mikkels lys», om sønnen som ble sterkt hjerneskadet som 11-åring. (Bildet er fra bokomslaget) Line Møller

Menneskeverd handler ikke først og fremst om abort eller partitilhørighet, det handler om at vi alle, hver dag, inkluderer mennesker som står i samfunnets ytterkant.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det kom helt uforberedt på meg: Hvordan folk stirret. Noen skottet på ham i det skjulte, andre glodde helt åpenlyst, uten det minste tegn til blygsel.

Små barn kikker på sin egen måte: Nysgjerrig, åpent, granskende, slik de hele tiden oppdager verden. Barn er sjarmerende ærlige på den måten, og det er vanskelig å dømme dem for det.

Større unger kunne være verre. Som de tre guttene som hoppet opp og ned og gjorde apestreker foran Mikkel.

De verste var de voksne. Jeg husker en hel familie som kom gående fra sykehuskiosken, med pølser i hendene. Ikke et høflig smil, bare en invaderende stirring på en 11-åring som var blitt sterkt hjerneskadet tre måneder tidligere.

Med luen i hånden

Etter å ha levd med en alvorlig syk gutt i 16 år, sterkt pleietrengende de siste fem årene av sitt liv, sitter jeg med et inntrykk av at mange mangler den mest grunnleggende kunnskap om handicap, utviklingshemninger og alvorlig sykdom.

Så lenge man selv er frisk, er tanken på å skulle bli pleietrengende fjern og urealistisk for de fleste. Men hvordan er det egentlig å være avhengig av andres hender i de mest intime situasjoner? Hvordan er det å bli stirret på til stadighet?

Kronisk syke eller handikappede er dessuten fullstendig prisgitt det offentlige byråkratiet. I sin verste form kan det innebære den komplette ydmykelse. Å måtte «bøye seg i støvet for noen» er fremdeles virkeligheten for tusenvis av mennesker i møte med byråkratiet.

Les også

Å miste barn - veldig sakte | Lena Ronge

Unike individer

Lærte jeg noe i løpet av Mikkels 16-årige liv, endret jeg meg som menneske? Ja, jeg er definitivt en annen i dag. Først og fremst kjennes det som en lang skolering i menneskeverd.

Jeg lærte å se dem som er annerledes med et annet blikk. At selv om man er språkløs og hjerneskadet, så er man et unikt og spennende menneske som ofte forstår, sanser og reflekterer langt mer enn utenforstående tror.

Jeg lærte at en stor del av menneskesinnet er tilgjengelig uten verbalt språk. At man har mulighet til, ved hjelp av sin intuisjon, farskjærlighet og tilstedeværelse, å foreta nære og essensielle utvekslinger mellom to mennesker.

Jeg lærte at menneskeverd er å evne å se et annet menneske for alt det er. Å være fullt og helt til stede for den andre og å følge ham eller henne inn i den dypeste smerte.

Jeg lærte også at menneskeverd er noe vi alle er ansvarlige for, hver eneste dag. Det handler ikke først og fremst om politiske retninger eller vedtatte moralnormer. Det handler om hvorvidt vi greier, på tross av våre tankemønstre og forutinntatthet, å spørre oss selv: Hvordan kan vi klare å møte dette mennesket foran oss med et fullstendig åpent og respektfullt sinn?

Les også

Kronikk: Menn og sorg er det siste ingenmannsland | Torgeir W. Skancke

Ingen patent på menneskeverd

Det finnes en organisasjon som kaller seg «Menneskeverd». Den er en etterkommer av «Folkeaksjonen mot fri abort» på 70-tallet. Logoen er utformet som et hjerte, ikke ulikt den til Kristelig Folkeparti.

Organisasjonen og dens samarbeidspartnere har klart å befeste begrepene «sortering» og «sorteringssamfunnet» i samfunnsdebatten. Ikke bare det, den har greid å etablere et bilde av at de selv står på det godes side i kampen mot det onde. Godt står mot ondt, hvitt mot svart, menneskeverd mot sortering.

I organisasjonen «Menneskeverds» narrativ er Norge et umoralsk, kynisk og avkristnet samfunn som sorterer mennesker til liv eller død. Bevisene på dette er formodentlig abortlovens § 2c og utviklingen innen genteknologi. I jakten på det perfekte er det bare et tidsspørsmål før de kyniske og onde blant oss designer sine egne babyer. Budskapet er forførende enkelt, men er det sant?

Etiske dilemmaer

Det de konservative kristne miljøene sjelden forteller, er historiene til alle dem som lever med svært alvorlige sykdommer. Om foreldre som så vidt overlever hverdagen i kampen for et barn de elsker, som de vet skal dø. Mange av dem har hverken overskudd til seg selv, hverandre eller til barnets søsken. Noen velger altså, hvis et nytt foster viser seg å ha samme sykdom, å søke abort etter 12. uke.

«Menneskeverd» skal ha ros for å dele ut «Livsvernprisen» hvert år, til blant andre Birgit Skarstein, Per Fugelli, Thorvald Steen, Signe og Geir Lippestad. Dette har vært, og er, viktige stemmer for mangfold og annerledeshet.

Mitt inntrykk er likevel at «Menneskeverd» og andre verdikonservative grupperinger definerer etikk og moral etter en absolutt målestokk. Så enkelt er ikke livet, det består av rekker av etiske dilemmaer der mennesket til syvende og sist må våge å ta valg. Et etisk sett best mulig valg kan også innebære abort, eller bioteknologiske nyvinninger som genredigeringsmetoden CRISPR. Det er vi, som kunnskapssøkende og reflekterende menneskesamfunn, som må sørge for å bruke teknologien til det beste for dem som virkelig trenger det.

Les også

Vi valgte bort et barn

Personlig utvikling

Jeg treffer stadig på mennesker som er «annerledes» i form av multihandicap, syndromer og kroniske sykdommer. Og i dag, etter Mikkel, blir jeg alltid berørt. Av og til kjennes det som om de er her for å minne hver og en av oss på noe viktig: Om å «strekke oss» ut av våre vaner og vår gruppetilhørighet og inn i en større virkelighet. Etter mitt syn består menneskets dannelsesreise i stadig å øke vår forståelse og toleranse, ikke bare på et intellektuelt plan, men på et dypt personlig plan.

Vi trenger å bli utfordret i vår oppfatning av hva det vil si å være menneske, igjen og igjen. Og ikke bare det, vi trenger å bli utfordret på hvorvidt vi er åpne overfor alle levende vesener. I denne dannelsesprosessen trenger vi å møte radikal annerledeshet.

Men for å klare dette hjelper det lite å fremholde sannheter hugget i stein. Det er dette som er så krevende med sannheten: Den har et utall av fasetter og endrer seg kontinuerlig, alt etter hvilket ståsted og livssituasjon man befinner seg i.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Verdidebatt
  2. Abort
  3. Senabort
  4. Sykdom
  5. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 21. februar

  2. KRONIKK

    Er det uansvarlig av deg som forelder ikke å ønske kunnskap om genene til barnet du bærer?

  3. DEBATT

    Abort ble diskutert mye friere for 15 år siden. Nyansene forsvinner i moralsk indignasjon

  4. DEBATT

    Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget

  5. DEBATT

    Hvordan vil du forsvare deg, Thor Gjermund Eriksen, når «Gry» (4) blir stor og klager NRK inn for PFU?

  6. POLITIKK

    Ropstad frykter «islandske og danske tilstander» etter biotek-nederlag