Integreringen i Norge har utfordringer. Her er tre vi må ta på alvor. | Libe Rieber-Mohn
Norske tilstander på integreringsfeltet er hverken rosenrøde eller bekmørke. Men det vil bli vanskeligere å lykkes.
I 1995 forlater en 17 år gammel jente landet vårt. Hun er skuespiller og en lovende musiker. Problemet er at hun kommer fra feil sted. Hun har feil hudfarge og feil religion. Hun får ikke lov til å oppføre seg som andre jenter.
Hun merker det på sjikanen som begynner å renne inn. På blikkene. På hetsen og etter hvert på truslene. Hun blir redd og hun føler seg alene. Hun må vekk.
Det ender på et fly til London. Den 17 år gamle jenta jages ut av landet vårt. Jeg møtte henne før jul. Nå er jenta blitt voksen og er svært viktig for svært mange. Navnet hennes er Deeyah Khan.
Integrering innebærer å dele
I 2015 sa Khan at «det er ikke likestilling hvis man bare skal ha den for seg selv». Jeg har tenkt mye på de ordene. Fordi det handler om det beste ved landet vårt.
Som kvinne har jeg i Norge fått en frihet som jeg neppe kunne drømt om så mange andre steder i verden.
Noe av det fineste ved å jobbe med integrering er å jobbe for å spre de beste sidene av Norge. Friheten, likestillingen og demokratiet vårt. Men det er ikke integrering hvis vi holder dette for oss selv.
Jeg tror det som rammet Khan på 90-tallet, var manglende forståelse. Av at mange av dem som er kommet hit, er kommet for å bli. Og at vi ikke har noe annet valg enn å leve sammen.
Et mer sammensatt vi
For folk som skal leve sammen, finnes det ikke lenger noe oss og dem. Det kan bare finnes et vi. Spesielt viktig er det i synet på grunnleggende rettigheter og plikter.
Mer enn 20 år senere er det i ferd med å gå opp for de fleste av oss at vi er blitt et mer sammensatt vi. I den anledning kan det være på sin plass å gjøre opp status.
Det er spesielt tre utfordringer jeg mener det er grunn til å ta på alvor på integreringsfeltet.
Deeyah Khan i samtale med Finn Skårderud: «Det er viktig ikke å gjøre dem til monstre»
Utfordring 1: Et delt land
For det første er jeg bekymret for økende segregering. Vi er et mer delt land enn før.
Vi ser det i holdningene til innvandring og integrering. Folk blir jevnt over mer positive til innvandrere, men nesten halvparten mener integreringen går dårlig. Vi ser at delingen går igjen i flere debatter.
Der noen ser billig arbeidskraft, ser andre urettferdig konkurranse og sosial dumping.
Der noen ser nye og spennende inntrykk, ser andre sosiale problemer og fremmed kultur. Der noen ser frihet, møter andre tvang. Der noen ser håp, føler andre uro.
Økte klasseskiller
Det handler om ulike verdisyn. Og det handler om hvor man ser verden fra. Nye tall fra Frischsenteret viser at innvandringen har bidratt til å øke klasseskillene og ført til økt konkurranse om jobbene for folk som tjente dårlig i utgangspunktet. Det er på ingen måte innvandrernes feil, men det gir grunn til ettertanke. I alle liberale demokratier ser vi at innvandring og integrering er politiske områder med enorm sprengkraft.
Det er ikke bare meningene våre som spriker. Segregeringen øker også i livet vårt. Inntekt, utdanning og bakgrunn har stadig mer å si for hvor vi bosetter oss. Det betyr at folk ikke lenger møtes på tvers av klasse og bakgrunn.
Det gir dårlig utgangspunkt for å lære av hverandre, for å leve med hverandre og for å få forståelse for hverandres problemer og bekymringer.
Kronikk av Nancy Herz: Kampen mot skam og æreskultur blir forsøkt brukt som påskudd i kampen mot det flerkulturelle Norge
Utfordring 2: Kunnskapssamfunnet
Den andre utfordringen handler om arbeid og utdanning.
I tiden som kommer, vil det komme færre innvandrere, men en større andel av dem som kommer, vil tilhøre grupper som tradisjonelt sliter på arbeidsmarkedet og har få formelle kvalifikasjoner.
Det setter oss på prøve fordi arbeidslivet vil bli vanskeligere å komme inn på for den samme gruppen. Kravene til utdanning vil øke, og konkurransen om jobbene som ikke stiller formelle krav til kompetanse, vil bli større. Det vil bli tøffere å lykkes i Norge for alle som ikke har fullført enten yrkesfag eller høyere utdanning.
Derfor blir noe av det viktigste og vanskeligste i tiden som kommer, å få mennesker fra lavproduktive økonomier og dårlige utdanningssystemer til å fungere i det norske kunnskapssamfunnet.
Trenden forsterkes av at Norge har større andel overkvalifiserte utenlandsfødte på arbeidsmarkedet enn resten av OECD. Det er ødeleggende for kvalifiseringsarbeidet hvis de som lykkes med utdanning, aldri får prøve seg i relevante jobber.
Utfordring 3: Kulturkollisjoner
Den tredje utfordringen handler om kulturer som kolliderer.
På samme måte som religion, kultur og etnisitet ikke skal avgjøre hva slags muligheter du har til jobb eller utdanning, skal det heller ikke avgjøre enkeltmenneskers frihet.
Vi skal ikke ha én slags frihet for kristne, en annen for muslimer og en tredje for ikke-troende. Det er en forutsetning for integreringen at alle som bor i Norge, opplever like rettigheter og plikter, likhet for loven og beskyttelse mot ufrihet. Landet som sviktet Deeyah Khan, har ikke råd til å svikte flere jenter eller gutter.
Det er imidlertid ikke slik at integrering ikke fungerer. Tvert imot ser vi at barn av innvandrere tar høyere utdanning som aldri før, og mye tyder på at de lykkes langt bedre enn sine foreldre i arbeidslivet. Det gir håp for fremtiden.
Integrering stiller store krav til storsamfunnet så vel som til den enkelte innvandrer. Det krever politikk, tiltak og ressurser, og det krever at vi innser at vi ikke har noe annet valg enn å leve sammen, helt uavhengig av hva man måtte mene om fremtidig innvandring.
Norskhet bør deles
Jeg tror også vellykket integrering forutsetter at vi klarer å etablere et mer inkluderende fellesskap.
For det er verre å bryte ut av ødeleggende relasjoner hvis ingen står klar til å ta imot deg. Det er lettere å søke trygghet hos sine egne hvis man opplever at majoriteten aldri aksepterer deg.
Det betyr ikke at vi trenger å forlate det norske. Det betyr bare at det norske ikke skal defineres av hudfarge eller koke ned til et spørsmål om hvor foreldrene dine er født.
Norskhet bør være både noe mer og noe bedre. Det er likestilling, det er ytringsfrihet, og det er demokrati. Det er en norskhet vi bør dele med alle som er her.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
