Kronikk

Gi ikke barnehagebarna vernebriller | Markus Lindholm

  • Markus Lindholm
    førsteamanuensis ved Steinerhøyskolen og forskningsleder

Skal nysgjerrigheten få næring, må barn ha hatt tid til å undres over alt fra regnbuer og iltre maur til såpebobler og meitemark, skriver Markus Lindholm. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Labfrakker og tidlig læring gjør ikke barnehagebarn mer nysgjerrige, men mer kunnskapstrette.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Landet vårt lever hverken av olje, laks eller vannkraft. Vi lever av nysgjerrighet. Det var nysgjerrigheten som skapte Norsk Hydro, det var nysgjerrigheten som fant olje. Vår velstand avhenger faktisk av nysgjerrige mennesker.

Mange tror nysgjerrighet er medfødt. Men det stemmer ikke.

Knapt noen sivilisasjon har verdsatt nysgjerrighet. Menneskenes liv har stort sett vært styrt av gamle sannheter og gamle guder, uten sans for innovasjon og nysgjerrighet. Desto viktigere er det å finne ut hva som hemmer eller fremmer den.

Markus Lindholm Foto: Privat

Men nysgjerrighetens anatomi ligger i mørke. Den prises riktignok stadig både i Nobel-middager og politiske taler, men hvordan den hemmes eller fremmes gjennom skole og utdanning, har ingen noen formening om. De fleste tar for gitt at kunnskap i seg selv gjør jobben. Men i en tid med all verdens informasjon to museklikk unna, er også kjedsomheten større enn noensinne, både i klasserom og auditorier.

Mystikken i knirkende trappetrinn

Likevel økes læringspresset fra år til år, og særlig for de yngste. I andre klasse undervises barn om fotosyntese, og Universitetet i Agder designer fysikkforsøk for førskoler. Konsulentselskapet Rambøll foreslår realfaglige læringsmodeller for femåringer, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) undersøker hvor tidlig barn kan operasjonalisere begrepet «predator» (tidlig, viser det seg), og Naturfagsenteret låner ut vernebriller og hvite frakker til landets barnehager.

Men slike tiltak vil trolig bare forsterke kunnskapstrettheten. For skal nysgjerrigheten få næring, må barn ha hatt tid til å undres, over alt fra regnbuer og iltre maur til såpebobler og meitemark. Mennesker fødes ikke til en barndom omgitt av ting og objekter, men til en verden full av følelser der de får venner og store saker er på gang. Og der må barn få være til de selv har fått nok.

Mange er der også en god stund etter skolestart – et sted der snømenn, skyer og knirkende trappetrinn skjuler mystiske saker og mumler ordløse gåter. For den undringen som modner til dyp nysgjerrighet og forskerglede, har sine røtter i en slik barndom. God forskning handler ikke bare om skarpsinn, men også om evne til naiv undring.

Barnas eksistensielle forbløffelse

Riktignok spør og graver småbarn om alt mellom himmel og jord. Men de spør ikke egentlig etter årsaker. «Hvorfor regner det?» eller «Hvorfor rauter kuen?» handler ikke først og fremst om meteorologi eller landbruksfag, men om en eksistensiell forbløffelse: Hvilken underfull verden jeg er kommet til!

Derfor er det storartet pedagogikk å fortelle barnehagebarn om gullskatten ved enden av regnbuen, og det er elendig pedagogikk å forklare at lys blir til ulike farger når det brytes.

Undringen er ikke ute etter årsaksforklaringer, men bekreftelser på at verden er dyp, vakker og merkelig. Barnehager må gi tankebilder som fordyper og bekrefter underet barnet står overfor.

Dette vet alle foreldre. Så hjemme får barna høre om tannfeer og julenisser, om Petter Edderkopp, og om snegler som spiller jazz med gresshoppene i hagen. Men sånt er strengt tatt det motsatte av læring. For kunnskap handler om å redusere verdens kakofoniske mangfold så det «vesentlige» blir synlig. Til det trengs både vernebriller og hvite frakker.

Gi Knerten til Lillebror

Men i barnehager skal virkeligheten maksimeres, ikke reduseres. Så la oss kalle det maksimisme: Maksimisme er det som lader virkeligheten, som varsler at barna har kommet til en verden der mye kan skje og mer er i vente. Maksimismen er lettsindigheten som befolker barnebøker, filmer og tegneserier med eventyrlige skapninger. Den gir Tiger'n til Tommy og Knerten til Lillebror, og den lader verden med forventning om mer. Maksimismen spenner begrepene og gir undringen nytt fotfeste.

Kunnskaper om fotosyntese og fysikkforsøk med snø har motsatt virkning på barnesinnet: Det utarmer virkeligheten og melder at det ikke er mer i vente.

Barnehager skal være akkurat det: hager som bereder grunnen for dyp nysgjerrighet. I barnehagen må naturfagene handle om vennskap – vennskap med meitemark, knirkende snø, sølevann og trege snegler. For dermed knytter barna bånd. Og bånd handler ikke om kunnskap i det hele tatt, men om troskyldighetens betatthet. Det er troskyldigheten som får venner. Og før noe kan læres, må vennskapene ha slått rot.

Fysikkforsøk torpederer

Et første grep for å styrke nysgjerrighetens kår, ville følgelig være å forsterke maksimismen i landets barnehager og å være tilsvarende sparsom med reduksjonistiske svar og forklaringer. Men det motsatte er tilfelle. Jeg har selv vært pålagt å forelese naturfagsmetodikk for førskolelærere, der de små skulle gjøre forsøk med vann og studere predator-byttedyr-relasjoner i fjæra – mens de voksne instrueres om «å undres» med de små.

Men undring har ingen av-og-på-knapp, og for barn er ikke analytisk kunnskap noen kilde til undring i det hele tatt (selv om de naturligvis godt kan ha det gøy mens forsøkene pågår). Forsøk og rasjonell kunnskap krever en fortolkningshorisont som først skal utvikles gradvis gjennom skolegangen.

Alt tyder på at det som i dag tilstrebes i norske barnehager, bidrar til å ødelegge nettopp den nysgjerrighetskulturen som kunnskapssamfunnet mer enn noensinne avhenger av.

For fysikkforsøk er potensielle torpedoer mot barnas gryende nysgjerrighet: De søker å møte barns betatthet med analyse i en fase der den heller skulle næres ved maksimisme.

Trengs mer enn noensinne

Kunnskap er ikke faste størrelser som man kan tanke opp slik man gjør med bensin på en bil. Kunnskap er noe som gradvis vokser, som modner, synker inn og stadig må omdannes til noe nytt. Men i bunnen ligger varmen fra barndommens vennskap med naturen – med krabbene under bryggen, lukten av knuste blåskjell og den fryktsomme følelsen i tærne på stien med pissmaur.

Kunnskapsbaserte analyser og «predator»-definisjoner fratar dybden i barns erfaringer, i en periode der det omvendte bør skje. Tidlig læring og lab-frakker fører ikke til økt nysgjerrighet senere i kunnskapsløpet. Det fører bare til kunnskapstretthet i en tid da både hver enkelt og fellesskapet mer enn noensinne trenger det motsatte.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Pedagogikk
  2. Barnehage
  3. Barn