Kronikk

Delt bosted er best ved samlivsbrudd | Frode Thuen

  • Frode Thuen
    Frode Thuen
    Professor i psykologi ved Høgskulen på Vestlandet

Å tilsidesette barns rett til å ha nær og tett kontakt med begge sine foreldre, bør være siste utvei og et spørsmål som domstolen bør avgjøre, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Den nye barneloven bør legge forholdene til rette for at skilte foreldre i utgangspunktet velger å bo nær hverandre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringen har nylig satt ned et utvalg som skal vurdere barneloven på nytt. I den nye loven skal foreldre være likestilte som foreldre, omsorgspersoner og forsørgere, påpekes det fra Barne- og familiedepartementet. Men hva vil det si i praksis – vil vi få delt bosted som prinsipp ved samlivsbrudd?

Det har de siste par tiårene vært en sterk økning i andelen foreldre som velger delt bosted for barna i forbindelse med samlivsbrudd. De siste offisielle tallene fra SSB, fra 2012, viser at rundt 25 prosent av foreldrene praktiserer en slik ordning. Det som kjennetegner denne ordningen, er at begge foreldrene har bostedskompetanse, og at barnet oftest bor omtrent like mye hos hver.

Frode Thuen, professor ved Senter for kunnskapsbasert praksis, Høgskolen på Vestlandet Foto: Stig B. Hansen

Mange velger å dele søskenflokken

Det vil si at begge foreldrene har myndighet til å bestemme over viktige spørsmål i omsorgen for barnet. Blant annet hvor barna skal bo og vokse opp. Og når begge foreldrene har del i bostedskompetansen, kan ikke den ene forelderen flytte av gårde med barna til et annet sted, uten samtykke fra den andre.

Delt bosted er imidlertid ikke den eneste måten man kan oppnå juridisk likeverdig foreldreskap på. En ordning som gir omtrent samme resultat, men som har fått lite oppmerksomhet i det offentlige ordskifte, er såkalt «delt søskenflokk». Dette er en ordning der foreldrene har hovedansvaret for hver sine barn. Hittil har denne ordningen ligget skjult i SSBs tallmateriale, men nye analyser av dataene som vi har foretatt, viser at overraskende mange skilte foreldre velger å dele søskenflokken.

Les også

Det finnes ingen klare svar om hvilke samværsordninger som er best | 10 forskere

Likeverdig foreldreskap

For å få et mest mulig reelt bilde av hvor mange som praktiserer likeverdig foreldreskap, har vi sett på data for de foreldrene som faktisk bor nær nok til at det gir mening å dele på den daglige omsorgen.

Her finnes det naturligvis ikke noen absolutt grense, men vi har valgt å ta med de foreldrene som ikke har mer enn en halv times reiseavstand mellom sine respektive hjem, hvilket omfatter om lag syv at ti skilsmissebarn. Og av disse barna lever nesten halvparten i en ordning med delt bosted eller delt søskenflokk. Tar vi også med de foreldrene som har avtalt en utvidet samværsordning (hvor barna bor minimum 40 prosent av tiden hos den de ikke bor fast med), praktiserer et stort flertall – mer enn to av tre av skilte foreldre – et tilnærmelsesvis likeverdig foreldreskap.

De fleste foreldre samarbeider også godt, viser tallene. Og selv blant dem som rapporterer om samarbeidsproblemer, er flertallet likevel i det store og hele fornøyd med den bostedsordningen som de er blitt enige om.

Les også

Barn og samværsordninger: Det er ikke min stil å være bastant | Frode Thuen

Normen er utstrakt samarbeid

De fleste skilte foreldre bor altså i nærheten av hverandre, deler i stor grad på den daglige omsorgen for barna og samarbeider godt.

Et utstrakt samarbeid mellom foreldrene er følgelig normen for de fleste barn i reorganiserte familier.

Og det er bra, for et godt samarbeid mellom foreldre er en viktig suksessfaktor for barna når foreldrene ikke lenger lever sammen. At foreldrene klarer å samarbeide godt, er likevel ikke det eneste som betyr noe. I de senere årene er det kommet stadig mer forskning som viser at barn som har tilnærmelsesvis like mye kontakt med begge sine foreldre etter et samlivsbrudd, klarer seg jevnt over bedre enn de som bor fast med den ene forelderen og bare har begrenset eller ingen kontakt med den andre.

Helsefremmende for barna

Det kan være ulike grunner til at man finner bedre psykisk helse hos de barna som har mye kontakt med begge foreldrene, men noe av forklaringen er trolig knyttet til at et likeverdig foreldreskap i seg selv synes å være helsefremmende for barna. I tillegg til at det kan ha konfliktdempende effekt på foreldrene.

Så lenge barna har omtrent like mye kontakt med begge foreldrene, er det for øvrig av begrenset betydning for barna hvem som har bostedskompetanse og om det bare er en av foreldrene eller begge som har det. Det er først når en av foreldrene er alene om å kunne bestemme over de viktigste tingene i barnas liv, og samtidig ønsker å flytte langt av gårde med barna, at spørsmålet om formell bostedsordning får betydning.

Les også

Ulike barn har ulike behov for samværsordning | Helland, Holt og Blaasvær

Flytting med barna

Denne muligheten og retten som bostedsforelderen har til å kunne ta med seg barna til et helt annet sted i landet, er i mange tilfeller en kilde til frykt og usikkerhet hos den andre forelderen. Og direkte eller indirekte medvirkende faktor i de om lag 2700 foreldretvistene som årlig behandles i domstolen. Tilsvarende skaper spørsmålet om hvem som skal besitte denne kompetansen unødvendig mye konflikt mellom foreldre i bruddfasen. Ikke minst blant de 25 prosent av foreldrene som er ikke blir enige om bostedsordning etter obligatorisk megling.

I disse sakene vil spørsmålet om bostedsforelderens flytting med barna, eller mer eller mindre begrunnede bekymringer for at det vil kunne skje, ofte være en medvirkende faktor til foreldrekonfliktene. I mange tilfeller er dette det sentrale konflikttemaet.

Det normale er samarbeid

Når man nå skal revidere barneloven, bør man ta inn over seg den demografiske utviklingen hvor normalsituasjonen i dag er samarbeidsordninger. En revidert barnelov bør derfor understøtte denne utviklingen, og bidra til å redusere faren for opprivende foreldretvister i forbindelse med samlivsbrudd på grunn av spørsmålet om bostedskompetanse. Her kan man lære av måten man tildeler foreldreansvaret.

Det er som kjent automatikk i at foreldrene får felles foreldreansvar fra fødselen av, og dette har ført til at det nå er ganske få rettssaker om foreldreansvaret i forbindelse med samlivsbrudd. Automatisk felles foreldreansvar innebærer også at mer enn 80 prosent av foreldrene er likestilt med hensyn til avgjørelser om barnas helse, religion, utdanning og andre viktige valg i oppveksten.

Gi begge foreldre bostedskompetanse

På samme måte bør den nye barneloven legge forholdene til rette for at skilte foreldre i utgangspunktet velger å bo nær hverandre, samarbeide og i fellesskap velge barnehage, skole og bostedskommune for barna.

Ved automatisk å gi begge foreldrene del i bostedskompetansen ved samlivsbrudd, vil man i større grad oppnå dette, samtidig som man vil få mindre konflikter om hvor barna skal bo.

Dette trenger ikke å bety at likeverdig foreldreskap alltid bør være det endelige utfallet, eller at det alltid bør være lik botid hos begge foreldrene. Det må selvsagt være mulighet for foreldre å avtale at barnet bor mest hos den ene. Og det må også være mulig å reise sak om å få fast bosted alene, men da bør det begrunnes ut fra hensynet til barnets beste.

Å tilsidesette barns rett til å ha nær og tett kontakt med begge sine foreldre, bør være siste utvei og et spørsmål som domstolen bør avgjøre, og ikke noe en av foreldrene alene kan bestemme på bakgrunn av sin bostedskompetanse – slik dagens barnelov muliggjør.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Frode Thuen
  2. Skilsmisse
  3. Konflikt
  4. Familie
  5. Barn og unge