Kronikk

«Hvorfor gjorde du ikke mer?»

Vi må være beredt på å svare på dette når dagens unge i fremtiden sørger over alt liv som har gått tapt, skriver artikkelforfatterne.

Erde-E-lapp2-klima.jpg imageteam

  • Sigmund Hågvar
  • Arne Johan Vetlesen

Håp er en sterk kraft. Den trengs nå: Håpet om at fremtidens klima kan reddes uten altfor store katastrofer for menneskene og naturen.

På verdens miljødag 5. juni ble vår evne til å håpe satt på prøve: Da kom nyheten om at tidenes høyeste CO2 — konsentrasjon i atmosfæren var målt på Svalbard. Verden har nå passert 400 ppm (deler pr. million), som er den grensen FNs klimapanel har satt for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Selv denne økningen kan gi et markert våtere og villere vær, og tipper vi over 2 grader blir skadene dramatiske. Dette ble det politisk debatt av samme dag. Selvsagt håper ingen at vi vil få ødeleggende naturkatastrofer. Alle håper på en løsning. Men fremtidshåpet har mange ansikter, både blant politikere og allmennhet. La oss se på ulike typer håp. Er noen av dem farlige?

Det kunnskapsbaserte håpet:

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjells håp var at klimapanelets kunnskapsbaserte advarsler ble tatt alvorlig. Det innebærer omfattende tiltak nå. Vi vet nok til å handle politisk, og hvis man likevel tviler bør «føre var-prinsippet» støtte opp om handling. Kyoto II- avtalen er bare et lite bidrag, så det trengs en mengde lokale initiativer og tiltak. Land som viser vei kan inspirere andre. Dette er et krevende håp å følge opp.

Håpet om at forskerne tar feil:

Arne Johan Vetlesen

Sigmund Hågvar

Frp— politiker Per-Willy Amundsen håpet at klimapanelets advarsler er overdrevet, og ønsket seg full sikkerhet om farene fra forskerhold før store tiltak ble satt i gang. Dette er det motsatte av «føre var-prinsippet», men i stedet å vente til temaet er «ferdig forsket». Han mente videre:

  • Det ikke er politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer.
  • SV har overdrevet faren.
  • Eventuelle tiltak som Frp likevel kunne støtte må ikke gå ut over folks frihet, men være «positive» og ikke bestå i påbud eller forbud.
  • Tiltak må ikke gå ut over norske interesser og arbeidsplasser.
  • Norske tiltak monner uansett ikke, selv ikke samlede tiltak i Europa og Australia tilsammen. Dette håpet krever lite av oss.
Les også

Katastrofer i debatten

Håpet om at teknikken ordner opp for oss:

Det «teknologi-optimistiske» håpet er utbredt blant politikerne våre og ble presentert som Aps håp av nestleder Helga Pedersen på Naturfilosofisk seminar 22. mai. Siden vi allerede har eksempler på god miljøteknologi, var hun optimistisk på at videre teknologisk innovasjon ville ta seg av fremtidens miljøutfordringer. Hun lanserte ingen store politiske grep for å motvirke klimaendringer, og presiserte at man måtte balansere hensynet til arbeidsplasser i vekst/vern-diskusjonen. Også dette håpet krever relativt lite av oss, siden vi lener oss på at teknologien trolig ordner opp.

Det verste scenariet er at vi når et såkalt vippepunkt hvor naturen tar over

En ufattelig katastrofe

Kan et fremtidshåp være farlig? Hvis FNs klimapanel har rett, og vi støtter oss på det absolutte flertall av klimaforskerne, er det første håpet meget krevende, mens de to andre håpene er farlige. Med nølende og puslete tiltak kan temperaturøkningen raskt nå 2 grader, for deretter å klatre enda høyere. Det verste scenariet er at vi når et såkalt vippepunkt hvor naturen tar over og kjører temperaturen raskt mange grader opp, fullstendig ute av menneskelig kontroll. Det blir en ufattelig global katastrofe. Ingen vet ved hvilken CO2 — konsentrasjon dette vippepunktet ligger.

Har vi da bare det kunnskapsbaserte håpet igjen? Vi mener ja. Et krevende håp. Som kan være lite hyggelig å forelese for ungdom. Man blir kanskje beskyldt for å skremme og overdrive, og for å belaste ungdommen med ubehagelige trusler. Men er det ikke etisk riktig likevel å gi dem et kunnskapsbasert og krevende håp, fremfor å presentere andre typer av lettvinte håp, som er farlige?

Les også

Ekstrem forvandling

På grensen til løgn

En utbredt oppfatning går ut på at adferdsendring bare kan motiveres ved å løfte frem muligheter, til forskjell fra å dvele ved det som virker skremmende. Men i tilfellet med klimaendringene som våre barn og barnebarn sannsynligvis vil oppleve, vil det grense mot det løgnaktige å anlegge et vinn-vinn-perspektiv. Når det fremholdes at Martin Luther King sa «I have a dream», og ikke «I have a nightmare», så må det også minnes om at den mobiliseringen Churchills ord om «blod, svette og tårer» lyktes med å skape, hadde et entydig negativt fokus: vi samles i motstanden overfor det vi vil unngå for enhver pris, nemlig å underkastes nazistisk herredømme.

«Hvorfor gjorde du ikke mer mens det ennå var tid, gitt kunnskapen som fantes?»

Sorgen over det tapte

Selvsagt kan man vri på det og si at kampen mot nazismen var tuftet på noe positivt, i form av å stå opp for menneskeverdet og for en fremtid i frihet. Hva klimakampen angår, kan man tilsvarende si at den henter næring fra et håp om at våre etterkommere skal få like gode vilkår for livsutfoldelse som vi har hatt. Sammenligningen har imidlertid sine klare grenser. Håpet som dagens unge skal hente kampvilje fra, må i redelighetens navn ta opp i seg sorgen over at så mye liv, så mange arter, så mye habitat, er gått tapt; sorgen over at vi så lenge har unnlatt å handle ut fra føre-var.

Hva dette innebærer er at jo flere som setter sin lit til håp à la Amundsen eller håp à la Pedersen, desto lenger utsetter vi den type radikale tiltak som alvoret i forskernes observasjoner tilsier. Dermed blir spørsmålet dagens voksengenerasjon må belage seg på å få: «Hvorfor gjorde du ikke mer mens det ennå var tid, gitt kunnskapen som fantes?»

Politikernes ansvar

La oss se på det kunnskapsbaserte håpet. Det handler om å gjøre det nødvendige mulig. Ved hard prioritering er det både teknisk og økonomisk mulig for verden å redusere utslippene så mye som klimapanelet krever. Det vil klart lønne seg: Det blir langt mer kostbart stadig å måtte rydde opp etter skadene ved klimaendringer, enn å iverksette tiltak for å forhindre dem.

Og det er faktisk politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer. Men det krever en helt ny type samarbeid: Politikerne må vise lederskap, og allmennheten må oppmuntre dem. For noen år siden var nordmenns klimabevissthet høy, men siden politikerne ikke tok tydelige grep, tror vel mange at problemene neppe er så alvorlige likevel. Politikere og folk bygger hverandre ned i stedet for å bygge hverandre opp. Kan vi skape et kollektivt, kunnskapsbasert håp, vil det ha stor kraft.

Håpets retorikk

Slagordet fra «Lokal Agenda 21» som lød «Tenke globalt og handle lokalt» er god retorikk. Enda bedre er formuleringen «Hvis du er en del av problemet, er du en del av løsningen». Altså, felles problem kan løses ved felles innsats. Dette er håpets retorikk. Så håpet finnes. Men vi må rydde i håp-begrepet slik at de farlige, lettvinte fremtidshåpene blir identifisert og debattert.

  1. Les også

    «NRK bidrar til en misvisende, kunnskapsfattig klimadebatt»

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Verdens land vil ha nullutslipp i 2050. Er det i det hele tatt mulig?

  2. KRONIKK

    Statoil har større tro på mirakler enn på fornybar energi

  3. DEBATT

    Yr og NRK feilinformerer ikke | Jensen og Rommetveit

  4. KRONIKK

    Fobien må bort, for klimaets skyld. Kan vi snart våge å snakke om kjernekraft?

  5. NORGE

    Knut startet klimaopprøret på Facebook

  6. KOMMENTAR

    Europas hetebølger har krevd 127.000 menneskeliv de siste 14 årene. I fremtidens Europa kan klimaendringene drepe 150.000 mennesker - hvert år.