Kronikk

Krigsdekorasjonsprosjektet på trygg grunn | Arnfinn Moland

  • Arnfinn Moland, førsteamanuensis
Krigskorset med sverd ble i 2010 delt ut post mortem til kaptein Eiliv Austlid på Akershus festning i Oslo. Det var første gang på 60 år at denne utmerkelsen ble delt ut og det var statsminister Jens Stoltenberg som overrakte den høye utmerkelsen til en av hans sønner.

Den aller beste heder vi viser krigsgenerasjonen, er ved daglig å arbeide aktivt for demokratiets verdier, mot ufrihet og ideologisk grums, kjennetegnet av desinformasjon med tilhørende postfaktuelle trekk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Da regjeringen i 2011 besluttet å foreta en historisk gjennomgang av praksisen som hadde blitt fulgt for dekorering av personer etter innsats under andre verdenskrig, var dette etter alle solemerker et resultat av en politisk hestehandel innad i regjeringen.

Gjenopptagelse av Krigskorset til norske soldater i internasjonale operasjoner i 2009, ikke minst i Afghanistan, var ingen populær sak i SV, men Krigsdekorasjonsprosjektet var den gulrot som skulle til for å få kabalen til å gå opp. Forutsetningen lå nokså klart uttalt: Nå skulle glemte grupper, ikke minst kommunistene, få sin anerkjennelse, med tilhørende dekorering. Også innad i opposisjonen gjaldt et mantra om at mange var glemt, forbigått osv.

Verdifullt arbeid

Utgangspunktet for oppdraget var feil fra første stund, og det kunne Forsvarsdepartementet ha fått fastslått gjennom å kontakte de miljøer som kjente dette fagfeltet best. Det ble ikke gjort.
Svaret de ville ha fått er det samme som Krigsdekorasjonsprosjektet har konkludert med etter fem års arbeid, verdifullt arbeid, det må ikke glemmes, selv om konklusjonen ble ingen nye dekorasjoner.

Som et minstemål kunne man ha trodd at oppdragsgiverne var kjent med en samlet hjemmefrontledelses beslutning i juni 1946 om å avstå fra dekorering, men så kan ikke ha vært tilfelle.

Vedtok likebehandling

Vi snakker her om et møte mellom «Representanter for Hjemmestyrkene, Efterretningsorganisasjonene og Sivilorganisasjonen», ingen «selvoppnevnt» forsamling, men tvert imot dem som hadde ført an i motstandskampen mot okkupasjonsmakten og nazismen i Norge.

Her ble det vedtatt likebehandling: ingen dekorering. Begrunnelsen var at «det etter forholdene alltid vil være urettferdig og uheldig å gradere den enkeltes innsats».

Medlemmer av Hjemmefrontens organisasjoner arbeidet for samme sak, under noenlunde like forhold. Man kan mene hva man vil om klokheten i dette vedtaket, men likebehandling var det, og man bør ha respekt for begrunnelsen. Avgjørelsen var tross alt tatt av den generasjon kvinner og menn som hadde risikert livet i motstandskampen.

Resonnementet er fortsatt gyldig

Avsnittet i Krigsdekorasjonsprosjektets sluttrapport som beskriver dette vedtaket (s. 78) er kjernen i hele problemstillingen:
«Argumentet fulgte en solidaritetslinje der en felles innsats for landet ble stående sentralt. Det var imidlertid også en erkjennelse av at hemmelig arbeid i utgangspunktet ville være ytterst vanskelig å dokumentere i henhold til de retningslinjer som gjaldt for krigsdekorasjoner. Teksten ble publisert i landets aviser og ble i ettertid ansett som det endelige ord i saken. Denne beslutningen er helt sentral for vurderingen av spørsmålet om krigsdekorasjoner til Hjemmestyrkene, ikke bare fordi den viser at Milorg ikke ønsket individuelle dekorasjoner for bragd, men også fordi resonnementene som førte frem til beslutningen har gyldighet også i dag. Hjemmestyrkenes Råd hadde naturligvis ikke kompetanse til å binde regjeringen, hverken den gang eller senere, men avgjørelsen ble fattet i samråd med regjeringen. Begrunnelsen for ikke å innstille denne gruppen motstandsfolk må sies å være gyldig også for grupper som ikke var representert i Hjemmestyrkenes Råd. Dokumentasjonsproblemet og hensynet til likebehandling gjelder også for dem.»

Annen rolle for Utefronten

Vedtaket ble stående. Utefronten, med hær, marine og flyvåpen, handelsflåten, SOE (Kompani Linge) og SIS-agenter, var i en helt annen stilling og fikk under og etter krigen fortløpende sine dekorasjoner, helt uavhengig av det ovenstående. Har man ikke skjønt dette, blir debatten meningsløs. Også for disse gruppene har man i ettertid godtatt de vurderinger som ble gjort der og da, i tråd med statuttene. Ett unntak ble gjort for Eilif Austlid, som i 2009 etter ny behandling i statsråd fikk Krigskorset med sverd post mortem. Heller ikke innenfor disse gruppene som hadde mottatt sine stridsdekorasjoner fant Krigsdekorasjonsprosjektet nye kandidater etter fem års arbeid.

Krigsseilerne

Det mest verdifulle som har kommet ut av prosjektet, er en grundig dokumentasjon av hele den norske dekorasjonspraksis som ble gjennomført med bakgrunn i andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge. På punkt etter punkt blir det påvist at de mange sjablongpåstander som har fått prege denne debatten de siste årene, ikke finner grunnlag i kildene. At Handelsflåtens folk skulle være en av de glemte grupperinger, er grundig tilbakevist: Mer enn 75 prosent av alle dekorasjoner som er utdelt, har gått til nettopp krigsseilerne. Tildelingen reflekterer at Handelsflåten var Norges viktigste bidrag i kampen mot Hitler-Tyskland.

Det mest verdifulle som har kommet ut av prosjektet, er en grundig dokumentasjon av hele den norske dekorasjonspraksis som ble gjennomført med bakgrunn i andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge.

Etter at prosjektets konklusjon ble kjent, har den ene etter den andre stått frem med sterkt språkbruk. Ord som «løftebrudd» og «skandale» er tatt i bruk.

At man samtidig fra flere hold forsøker å diskreditere de historikerne som har levert et fremragende arbeid, er en trumpifisering av debatten som bare må beklages.

Forhåpentligvis har Forsvarsdepartement mot og visdom nok til ikke å la seg presse. Det er i rapporten slått klart fast at man kan finne personer som ut fra statuttene ville fortjene en dekorasjon. Men det visste jo hjemmefrontlederne svært så godt i 1946. Likevel avsto de fra all dekorering.

Forsvar demokratiets verdier

For én gruppe gjorde vedtaket i 1946 et unntak: «De som falt for landet vil dog bli dekorert med Krigsmedaljen Post Mortem.» Av ulike grunner, som rapporten redegjør grundig for, ble ikke dette gjennomført konsekvent. Her kunne Krigsdekorasjonsprosjektet ha sukret pillen gjennom å anbefale at dette vedtaket ble oppfylt. Det kan også være en mulig oppfølging fra departementets side, selv om prosjektet gjør oppmerksom på de vanskeligheter som her vil måtte overvinnes for å gjennomføre dette konsekvent.

Det beste er nok å overkomme fortiden også på dette området: Norge har hedret sine motstandsfolk både lenge og grundig, som fortjent. De fleste er nå døde, og den aller beste heder viser vi krigsgenerasjonen ved daglig å arbeide aktivt for demokratiets verdier, mot ufrihet og ideologisk grums, kjennetegnet av desinformasjon med tilhørende postfaktuelle trekk. Les derfor rapporten og trekk dine slutninger ut fra fakta!

Arnfinn Moland er tidligere leder for Norges Hjemmefrontmuseum.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les også

  1. Han reddet nordmenn på sjøen, ble torpedert to ganger og levde livet med en granatsplint i ryggen

  2. Tvilsomt dekorasjonsvedtak av Forsvarsdepartementet | Lars Borgersrud

  3. Føler seg sveket og lurt av Regjeringen

  4. Krigsdekorasjonsprosjektet er raljering med folks følelser | Michel Andvord

Les mer om

  1. Krigsseilerne
  2. Andre verdenskrig
  3. Forsvarsdepartementet
  4. Forsvaret
  5. Milorg