Kjernekraft i Norge er ingen «quick fix»

Å etablere kjernekraft vil kreve en stor og langsiktig satsing.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) følger debatten og den internasjonale utviklingen innen kjernekraft tett.

Å avgjøre om Norge skal ha kjernekraftverk er først og fremst en politisk oppgave. Men det er viktig at debatten er opplyst og realistisk.

Vi må skaffe oss mer kunnskap, kompetanse og ressurser. Vi må også videreutvikle regelverket vårt i tråd med internasjonalt rammeverk.

Langsiktig perspektiv

Norge var tidlig ute med å bygge atomreaktor.

Allerede i 1951 kunne Norge, som det sjette landet i verden, åpne drift av en atomreaktor. De fire norske reaktorene har hovedsakelig vært brukt til forskning på atomsikkerhet.

Den siste ble vedtatt nedlagt i 2018. Norges tidligere ambisjoner om å bygge både skipsreaktorer og kjernekraftverk ble av ulike årsaker forlatt.

I dag er trygg og sikker avvikling av atomvirksomheten en stor og viktig oppgave for DSA og andre aktører. Dette arbeidet reguleres hovedsakelig av atomenergiloven, strålevernloven og forurensningsloven.

Anslagene er usikre, men å avvikle dagens reaktorer vil koste omkring 30 milliarder kroner. Arbeidet vil ta om lag 50 år.

Norge har blant annet rundt 17 tonn brukt atombrensel. Vi må avklare hvordan vi skal deponere dette på en trygg måte for mange tusen år fremover.

Omfattende søknadsprosesser

Atomenergiloven fra 1973 regulerer atomanlegg. Den har sentrale definisjoner og bestemmelser om blant annet konsesjon, løyve og tilsyn.

For å bygge og drive atomanlegg og kjernekraftverk i Norge kreves tillatelse fra Kongen, altså konsesjon.

DSA er øverste faglige organ når det gjelder sikkerhetsspørsmål. Vi har ansvar for å behandle slike søknader og avgi en innstilling. Direktoratet har også ansvar for å gi tillatelse til drift etter at konsesjon er gitt.

Når det gjelder etablering av kjernekraftverk, sier loven at konsesjon ikke bør gis før Stortinget har gitt sitt samtykke.

Vanskelig å håndtere atomavfall

Hvis det utvikles kjernekraft i Norge, vil den som har konsesjon, få ansvar for å ivareta sikkerheten og hensynet til mennesker og miljø gjennom hele livssyklusen.

Allerede ved bygging skal det planlegges for nedlegging og avvikling. Det innebærer også ansvar for å håndtere radioaktivt avfall, inkludert brukt atombrensel som virksomheten genererer.

Slik regelverket er i dag, må det foreligge løsninger for avfallet før tillatelser kan gis.

Med unntak av Sverige og Finland er det ingen land som har funnet varige løsninger for å deponere dagens brukte brensel på en god måte. Prosessen med å bygge sluttlagre (deponi) har tatt 30–40 år med utredninger og vurderinger.

Legitimitet og tilslutning fra innbyggere og lokale myndigheter er gjerne den største utfordringen. Selve byggeprosessen i Finland har tatt mer enn 20 år.

Er små modulære reaktorer svaret?

I nyere debatter om kjernekraft blir små modulære reaktorer (SMR) ofte trukket frem som den enkleste løsningen.

Dette er en kategori kjernereaktorer som skiller seg fra tradisjonelle kjernekraftverk ved at de krever mindre areal og i større grad kan serieproduseres og settes sammen i moduler.

SMR kategoriseres med en elektrisk effekt på 10–300 MW. Det er langt mindre enn ordinære kjernekraftverk, som kan levere opp mot 8000 MW.

Innen små modulære reaktorer finnes det på verdensbasis mer enn 70 prosjekter med ulik teknologi, kjøling og brensel under utvikling og utprøving.

Krever tett, internasjonalt samarbeid

Dagens sikkerhetsstandarder er utviklet under FNs internasjonale atomenergibyrå, IAEA. De er basert på internasjonale konvensjoner og erfaringer og kunnskap fra kjernekraftverk over hele verden.

SMR vil kreve både utvikling og tilpasninger av de internasjonale sikkerhetsstandardene samt godkjenning fra atomsikkerhetsmyndighetene om et enhetlig, regulatorisk rammeverk.

Dette er en omfattende prosess som krever tett, internasjonalt samarbeid.

Dersom det søkes om små modulære reaktorer, vil vi også i Norge måtte se på tilpasninger i regelverket basert på de rammelovene vi har.

Beslutningen ligger hos de folkevalgte

Design og sikkerhetsvurderinger må gjenspeile og tilpasses lokale forhold. Konsekvenser for miljø og samfunn må utredes for å sikre et godt beslutningsgrunnlag.

Det skjer mye innen kjernekraft internasjonalt, og utviklingen er faglig interessant.

Beslutningen om kjernekraft i Norge ligger hos regjeringen og de folkevalgte. Dersom det skal produseres trygg og sikker kjernekraft her i landet, har vi et stort og langsiktig arbeid foran oss. Oppgaven er ikke umulig – men det finnes ingen «quick fix».