Mørket har senket seg over Egypt

Titusener av mennesker lider og har lidd under dette regimet.

Ti år etter at president Hosni Mubarak ble tvunget til å gå av, har jubelen stilnet langs Nilens bredder. Den er blitt erstattet av smerteskrikene fra titusener av egyptere som er blitt kastet i fengsel. Og av tausheten fra tusener som er forsvunnet eller er likvidert.

Det var jo ikke slik det skulle ha gått.

La oss vende tilbake til 11. februar 2011. I to uker hadde massive demonstrasjoner pågått på Tahrir-plassen i sentrum av Kairo. Nå hadde presidentens allierte innen de væpnede styrker fått nok.

«En forbrytelse mot menneskeheten»

Mubarak var blitt en for stor belastning for dem, så de presset ham til å gå av. Makten ble midlertidig overlatt til en militærjunta. De arrangerte valg der islamisten Muhammed Mursi endte opp som president i juni året etter.

Demonstrantene på Midan Tahrir hadde krevd regimeskifte og demokrati. Slike krav var dermed imøtekommet. Men bare tilsynelatende, for snart var resultatet blitt det stikk motsatte av hva demonstrantene hadde krevd.

Egypts første folkevalgte, sivile president ble bare sittende i drøyt ett år før de militære igjen overtok maktutøvelsen, anført av forsvarsminister og general Abdel Fattah el-Sisi. Så ble Mursi kastet i fengsel, hvor han døde i juni 2019.

Militærkuppet ble fulgt av massakrer på fredelige demonstranter som støttet opp om den avsatte presidenten. På to plasser i Kairo ble flere enn 900 mennesker drept 14. august 2013.

Menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch betegnet tragedien som «trolig en forbrytelse mot menneskeheten» og som «ett av verdens mest omfattende drap på demonstranter på en enkelt dag i nyere historie».

Dermed hadde landets nye makthavere med general Sisi i spissen slått an tonen for det skrekkveldet som egypterne i dag lever under. Kuppet innledet hva professor Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo kaller «den blodigste perioden i egyptisk samtidshistorie».

Arrest, tortur og død

Titusener av mennesker lider og har lidd under dette regimet. Den enkeltsaken som har vekket størst internasjonal oppmerksomhet de siste årene, handler om Giulio Regeni, en 28 år gammel italiensk student.

Oppmerksomheten har selvsagt sammenheng med at Regeni var en av de få utlendinger som er blitt rammet. Men den skyldes hovedsakelig at myndighetene i Roma har arbeidet med å finne ut hva som skjedde med ham.

Den italienske granskningen har avdekket at Regeni ble anholdt av egyptisk sikkerhetspoliti i sentrum av Kairo 25. januar 2016. Ni dager senere ble liket hans funnet i en grøft langs en øde vei i utkanten av byen. Det bar preg av han var blitt utsatt for vedvarende og grov tortur over flere dager.

En italiensk obduksjon viste at han var blitt «sparket, slått med knyttnever, kjepper og klubber». Rapporter i italiensk og internasjonal presse går ut på at kroppen hans var påført to dusin brudd, blant annet i hodeskallen, armer, ben, tær, fingre, skulderblad og tenner. Den direkte dødsårsaken skal ha vært brukket nakke.

Drapsmenn navngitt

Giulio Regeni arbeidet med en doktorgrad om frie egyptiske fagforeninger – et ømtålig tema i Kairo. Da han forsvant, kom han fra et møte med representanter for disse foreningene. Det antas at det var dette arbeidet som rettet sikkerhetspolitiets oppmerksomhet mot ham.

Egypterne har konsekvent benektet at de har hatt noe med drapet på Regeni å gjøre. I stedet har de lansert alternative teorier, blant annet at han var blitt bortført og ranet av en væpnet bande på fem medlemmer som senere var blitt drept i et sammenstøt med politiet.

Italienske påtalemyndigheter har på sin side fremholdt at Egypt på punkt etter punkt har gjort sitt beste for å hindre etterforskningen. Den italienske granskningen resulterte i en 300 sider lang og detaljert rapport.

Den konkluderte med at fire navngitte offiserer i det egyptiske sikkerhetspolitiet var skyldige i bortføringen, torturen og drapet. Alle de fire skal fortsatt være i full tjeneste, og egypterne har kunngjort at etterforskningen av saken er avsluttet fra deres side.

Den drepte studentens mor kommenterte saken på denne måten: «Nå kan alle se hvordan det egyptiske diktaturet er. Giulio er som et speil som viser hvordan menneskerettighetene krenkes i Egypt hver dag.»

Problemet er at verden lenge har vært klar over situasjonen i Egypt, uten å ha foretatt seg særlig mye for å få den forandret.

Politiske fanger

Internasjonale menneskerettsorganisasjoner har for lengst og i detalj beskrevet overgrepene. De har avdekket at egyptisk sikkerhetspoliti har foretatt et stort antall arrestasjoner på grunn av vagt formulerte påstander om «terrorisme» eller spredning av «falske nyheter», det vil i praksis si politisk motstand.

Det er anslått at Egypt i dag har 60.000 politiske fanger som soner under håpløse forhold. Bruk av tortur er systematisk, omfattende og har også rammet hundrevis av barn.

Flere tusen egyptere skal i løpet av de siste årene være forsvunnet. Ikke alle har dukket opp igjen senere. Familiene til opposisjonelle eksilegyptere er blitt utsatt for kollektiv avstraffelse. Koronapandemien blir brukt som påskudd for å bringe kritikere til taushet, blant dem helsearbeidere, journalister og bloggere.

Vart i årevis

Land som ofte taler om menneskerettigheter, har nølt med å gripe inn overfor Sisis regime:

En nylig avgått amerikansk president omtalte generalen som «min favorittdiktator». Det er ennå uklart hvordan hans etterfølger vil håndtere forholdet til Egypt.

Så sent som i desember ble Sisi tildelt Frankrikes høyeste utmerkelse, Æreslegionen, tross krav om at det skulle stilles betingelser for fortsatt forsvars- og handelspolitisk samarbeid med Egypt.

Også Tyskland har «valgt lukrative våpenhandler fremfor rettferdighet», skriver kommentatoren Joe Stork i Human Rights Watch.

Det egyptiske mørket som det fortelles om i Andre Mosebok, tok slutt etter tre dager.

Det mørket som egypterne nå lever under, har vart i årevis, og kan komme til å pågå i flere år til.

Per A. Christiansen var Aftenpostens korrespondent i Midtøsten fra 1984 til 1989 og fra 2005 til 2009.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter