Kronikk

Vi står i fare for å få en ny, permanent underklasse

  • Torbjørn Røe Isaksen
    Arbeids- og sosialminister (H)
Inntektsulikhet og skatt er selvfølgelig viktige deler i en debatt om utenforskap. Men det er politisk latskap – eller selvpåført blindhet – å stoppe der, skriver Torbjørn Røe Isaksen (H).

Hvis vi skal bekjempe utenforskap, må vi bekjempe årsakene til utenforskap.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge har mye velstand og mye likhet. Likevel ser vi konturene av et økende utenforskap som skaper nye sosiale skiller. I verste fall går forskjellene i arv fra generasjon til generasjon. Vi står i verste fall i fare for å få en ny, permanent underklasse:

  • hvis utenforskapet går i arv,
  • hvis utenforskapet over tid er større hos bestemte etniske grupper,
  • hvis utenforskapet ikke bare rammer enkeltpersoner, men hele nabolag og bydeler.

Den mest eksplosive kombinasjonen er når utenforskap og minoritetsbakgrunn kobles sammen: hvis store grupper ikke bare føler seg fremmedgjort overfor det norske storsamfunnet, men er overrepresentert blant dem med dårlig råd, lav utdanning og få utsikter på arbeidsmarkedet.

Dette er oppskriften som fikk franske forsteder til å eksplodere for noen år siden, og som vi ser i noen områder av Sverige.

Uhell, sykdom eller dårlige valg?

På deler av høyresiden har det eksistert et syn som sier at utenforskap er et individuelt fenomen. Det skyldes uhell, sykdom eller dårlige valg alene.

På venstresiden har de derimot vært opptatt av strukturene. Det var klasseforskjellene som skapte og opprettholdt utenforskap og forskjeller. Derfor måtte de endres.

Paradoksalt nok virker venstresiden som om de har reversert sin posisjon i dag. De gir mye oppmerksomhet til skattleggingen av noen få rike enkeltpersoner. Samtidig ønsker de en kraftig økning av utbetalingene til den enkelte.

Hvis ordningene blir for rause, og hvis det ikke lønner seg å jobbe, kan flere havnet i utenforskapet

Problemet er bare at det ikke adresserer de grunnleggende årsakene til utenforskap. En slik politikk kan kanskje bøte på symptomene, men ikke bekjempe utenforskap på sikt.

I verste fall får det motsatt konsekvens: Hvis ordningene blir for rause, og hvis det ikke lønner seg å jobbe, kan flere havnet i utenforskapet.

Politisk latskap

Inntektsulikhet og skatt er selvfølgelig viktige deler i en debatt om utenforskap. Men det er politisk latskap – eller selvpåført blindhet – å stoppe der.

Vi må være opptatt av at noen er fattige, men også av hvorfor de er blitt det.

Utenforskapet i Norge viser seg for eksempel gjennom:

  • 68.000 unge som står utenfor både arbeid, utdanning og opplæring. Disse ungdommene er særlig utsatt for å havne i utenforskap. Dette er en sammensatt gruppe hvor innvandrere, personer med lav utdanning og personer som mottar helserelaterte ytelser, er overrepresentert.
  • Det er tegn på at det over tid er blitt større risiko for at barn og unge som vokser opp i familier med lav inntekt, blir værende i den samme gruppen når de blir voksne. Oppvekst i en lavinntektsfamilie er også forbundet med dårligere utdanningsresultater og høyere risiko for langvarig arbeidsledighet.
  • Systematiske forskjeller i skoleresultater basert på foreldrebakgrunn. Barn av arbeiderklassens foreldre, eller barn av foreldre som selv er uten jobb, faller i langt større grad ut av skolen.
  • Store forskjeller i levealder mellom forskjellige grupper. Den kanskje mest dramatiske er en forskjell i levealder på opptil 20 år mellom en rusmisbruker og en av oss andre.

Mange årsaker til utenforskap

Hver enkelt av oss har et ansvar for oss selv og vårt eget liv. Valg har konsekvenser.

Det kan selvfølgelig også finnes gale valg bak noe av utenforskapet. Likevel tok de feil, de som valgte å se på utenforskap som et individuelt fenomen.

Enkeltpersoner og familier kan selvfølgelig få dårlig råd eller havne i en vanskelig livssituasjon. Men når utenforskapet biter seg fast og reproduseres, er det fordi det er strukturelt.

Strukturelt er et stort ord. En annen måte å si det på er at utenforskap ikke er tilfeldig.

Det skyldes bakenforliggende årsaker som snevrer inn mulighetene for den enkelte.

Årsakene til utenforskap er mange.

  • Det kan skyldes store samfunnsendringer, som at en rekke manuelle jobber er blitt borte eller krever langt høyere utdanning enn tidligere (ikke så mange kan banke på døren til den lokale fabrikken og få jobb i våre dager).
  • Et skolesystem som fortsatt reproduserer sosiale forskjeller, og et velferdssystem som låser for mange i passivitet og i verste fall gir opp folk, bidrar også.
  • Økende utenforskap skyldes også høy innvandring over tid, noe som gir flere nye nordmenn som har lengre vei til arbeidsmarkedet.

Strukturelt er et stort ord. En annen måte å si det på er at utenforskap ikke er tilfeldig. Det finnes for eksempel også barn av høytlønte akademikerforeldre som dropper ut av videregående skole, men det er ikke tilfeldig at det skjer med hele én av tre gutter fra familier hvor begge foreldrene har kortere utdanning (fullført grunnskole).

Og vi vet at det å droppe ut av videregående skole sterkt øker risikoen for å havne i permanent utenforskap. Dette er hva venstresiden før ville kalt klasseforskjeller.

Skolens utjevning

Nettopp skolen er en god illustrasjon på hvordan vi må bekjempe økende utenforskap på lang sikt – og på hva som er fallgruvene.

Det er stor diskusjon om kunnskapsskolen, og om vi legger for stort trykk på at alle barn må lære seg å lese, skrive og regne.

Vi vet at blant elevene som ligger på det laveste nivået i matematikk i 8. klasse, er det bare litt over 30 prosent som fullfører videregående skole.

Vi vet at hvorvidt du knekker lesekoden, er avgjørende for senere læring.

Hvem er da kunnskapsskolen viktigst for? Seksåringen fra et hjem hvor foreldrene ikke kan følge opp, eller seksåringen fra et hjem proppfullt av bøker med foreldre som har lest for barna fra de var bitte små?

Eller dette: Én av de viktigste tingene små barn lærer, er det forskerne kaller selvregulering, altså det å kunne styre seg selv, for eksempel konsentrere seg om noe over lengre tid.

Fordi dette også følger sosiale skiller, er en skole med få grenser, stort ansvar for egen læring og svake krav til deltagelse en helt grei skole for mange (særlig jenter) fra gode, trygge hjem. Men neppe for dem som trenger skolens utjevning aller mest.

Noen etappeseire

Det er viktige trekk i Norge som hjelper oss i kampen mot utenforskap: som velferdstilbud tilgjengelig for alle uavhengig av inntekt, mange i barnehage og et ordnet arbeidsliv.

Samtidig er problemene også klare for den som vil se. Arbeidet mot utenforskap må være systematisk og bredt anlagt:

  • en inkluderende kunnskapsskole
  • et Nav som stiller krav og får folk tilbake i jobb
  • større mulighet til å plukke opp skolegang senere i livet
  • større innsats for å styrke helsehjelpen for dem som trenger det mest
  • satsing på bolig og tak over hodet og så videre
I det store systemet vårt blir enkeltmennesket ofte borte

På mange av disse områdene har vi hatt store løft: Færre faller fra i videregående skole, rusomsorgen er kraftig rustet opp, færre bor på gaten og mangler bolig, og antallet unge uten arbeid, utdanning eller opplæring er redusert.

Likevel er det bare etappeseire, om noe.

I en stortingsmeldingen Ingen utenfor som legges frem lørdag, skisserer vi veien videre.

Én stor utfordring er at i det store systemet vårt blir enkeltmennesket ofte borte.

Vi har ordninger for svært mye, men for ofte treffer de ikke godt nok når folk faktisk trenger det. Som den unge med psykiske problemer som ikke får behandling og arbeidstrening som henger sammen, eller frafallseleven som faller mellom stoler, fordi hun ikke ennå har banket på døren til Nav. Eller 30-åringen som vil tilbake på skolebenken for å fullføre fagbrevet, men blir en kasteball mellom forvaltningsnivåer og systemer.

Et annet problem er at løsningene våre er store og rigide.

Selv om noe går i riktig retning, er det ingen grunn til å hvile

Vi bruker to milliarder kroner på å kjøpe tiltaksplasser i året, men likevel er det en enormt bratt bakke for nye aktører med nye ideer å komme innenfor.

Vi må slutte å bære små glass med vann til sosiale entreprenører når det de trenger, er å bli ledet til selve elven.

Selv om noe går i riktig retning, er det ingen grunn til å hvile.

Les også

  1. Tredoblet arbeidsledighet blant unge under pandemien: Tusenvis har søkt sommerjobb i Oslo-bydelene

  2. Viten: Tilliten til politikerne faller mest blant dem som har minst av den

Les mer om

  1. Sosialpolitikk
  2. Utdanning
  3. Arbeidsliv
  4. Velferd
  5. Inntekt