Kronikk

Integreringens behovspyramide | Abid Q. Raja

  • Abid Q. Raja, Stortingsrepresentant, Akershus Venstre

Den flerkulturelle Melafestivalen er blitt en tradisjon på Rådhusplassen når det nærmere seg slutten av august. I år ble festivalen arrangert for 16. gang og trekker til seg Oslo-folk fra alle kanter av byen og verden. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

I Norge har vi lyktes ganske godt med integrering. Skoler, bedrifter, fritidsklubber og ildsjeler gjør en fantastisk jobb med å inkludere nye mennesker med ulik bakgrunn i vårt fellesskap. Integreringsdebatten er ikke like vellykket.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En viktig årsak til det er at vi sauser alle typer «fremmedartede» sammen til det ugjenkjennelige, med unntak av at det er innvandrere vi snakker om. Pakistanerne som kom på 70-tallet, var blant de første virkelig fremmedkulturelle.

De kom som arbeidsinnvandrere, de forlot ikke sitt hjemland for å redde livet, men for å skape et bedre liv for seg og sin familie. De ville i dag blitt kalt for lykkejegere.

De fikk barn. Slike som meg er norske, men omtales ofte som annengenerasjonsinnvandrere og mine barn som tredjegenerasjons. Det er helt feil, jeg har ikke vandret lenger enn fra Oslo til Bærum og tilbake igjen. Jeg er en norsk mann med pakistansk bakgrunn og barna mine er norske med norsk-pakistansk bakgrunn. Slike som oss finnes det ti tusenvis av i Norge med bakgrunn fra India, Sri-Lanka, Vietnam og Somalia.

Vi betrakter oss som nordmenn, men vi vil alltid forbli brune, gule og svarte i huden.

En fellesplan vil ikke fungere

Det kommer både flyktninger og asylsøkere til Norge. Mange nordmenn og innvandrere henter ektefeller fra utlandet. Det kommer arbeidsinnvandrere fra Europa og fra fjerne strøk. Det kommer altså mange typer av innvandrere til Norge; en felles plan rettet mot alle fungerer ikke!

Det er helt feil, jeg har ikke vandret lenger enn fra Oslo til Bærum og tilbake igjen.

De som kommer har behov for ulike ting. Det gir ingen mening å plassere mine barn, som er hundre prosent norske, i samme kategori som et barn som har vært med foreldrene å flykte fra krigen i Syria og fått asyl i Norge for noen få år siden. Eller å sammenstille barn innvandret fra Somalia med de barna som kom med polske foreldre for å tjene litt mer på snekkeryrket sitt. Norsk integreringsdebatt rører alt sammen i en stor, ugjenkjennelig graut.

Rydde begrepene

Vi må rydde opp i begrepene og være presise.

Og vi må bli rause nok til å snakke om et «vi», ikke et «oss» og et «dem».

Ellers skaper vi bare avstand mellom mennesker og bygger opp konflikter.

For det første må vi slutte å kalle slike som meg for innvandrere eller utlendinger. Slike som meg som er født her, ønsker gjerne å bli inkludert i det norske «vi», vi ønsker gjerne å bli omtalt som nordmenn vi også.

Og tenk etter, er det ikke komplett urimelig at barn av slike som meg og min kone, vi begge norskfødte, at de barna fortsatt skal omtales som innvandrere og utlendinger?

Jeg protesterer på vegne av mine barn og andre barn lik dem at de skal vokse opp med merkelappen «utlending» og «innvandrer» i Norge.

Innvandrerintegrering

Når vi snakker om integrering av innvandrere, så bør vi holde oss til den jobben som er rettet mot mennesker som ikke er født her.

Da er stikkordene å lære språket, man må selv ville jobbe og få mulighet til det. Og deres barn; de må få nok tilgang til norsk sosialisering.

Derfor bør vi ha gratis barnehage og SFO for familier med lav inntekt. Innvandrerbarn behøver dette også grunnet verdioverføringen som skjer der. Og skoler bør få tilstrekkelig ressurser til individuell oppfølgning, til å styrke leksehjelpsordningen, skolebibliotek, skolehelsetjenesten og kontakten mellom hjem og skole.

Vi må også gjøre veien inn i arbeidslivet kortere. Vi vil ha mer fleksible introprogram med flere løp, hvor det er mulig å kombinere for eksempel språkopplæring med ordinært arbeid. Det må bli enklere å få godkjent utenlandsk utdanning/kompetanse, og enklere for asylsøkere å få midlertidig arbeidstillatelse.

Arbeidskultur må nemlig læres fra dag en!

Men selv om alle får gå på skole, alle får seg en bolig, alle får seg en jobb – selv om vi hadde lykkes perfekt med alle de tingene for alle innvandrere, kunne vi ikke sagt at vi var i mål med integreringen.

En polarisert og unyansert integreringsdebatt bidrar ikke med annet enn å skape større avstand mellom mennesker.

Den mentale reisen

Selv om mange innvandrere lykkes i Norge ved å få seg jobb og tjene penger, mange innenfor statusyrker som gjør dem til en del av den norske, øvre middelklassen, er ikke klassereisen nok for å kalle seg integrert. Det er bare de nederste lagene av integreringens behovspyramide. Det trengs også en stor og verdibevisst, mental reise for å ta del i det norske verdifellesskapet.

  • En pakistansk mann som arbeider som lege og har barn som gjør det godt på skolen, er ikke en god, norsk samfunnsborger hvis han også slår kona si.
  • Eller hvis han ikke har lagt bak seg ukulturen og skikken med oppdragervold, som preger mange samfunn som folk flykter eller flytter fra.
  • Man er ikke en god, norsk samfunnsborger hvis man ikke respekterer ytringsfriheten, selv når noen bruker den til å håne din tro.
  • Du er ikke integrert hvis du synes at kvinnens plass er på kjøkkenet, samme hvor mye penger du tjener.
  • Du er ikke en god nordmann hvis du ikke tolererer at ulike mennesker har ulik seksuell identitet.
  • Og du gjør ikke det beste for barna hvis du skammeliggjør det mest grunnleggende av alt: å bli forelsket. Det skjer med oss alle, vi blir forelsket, men denne skylden og skammen som påføres barn hjemmefra i visse kulturer er destruktiv.
  • Det samme er å tvinge eller presse barna til å dekke seg til selv om de ikke vil, eller at de ikke får lov til å delta på fritidsaktiviteter grunnet redselen for fornorsking.

Urokkelige verdier

For å være fullgodt integrert må man slutte seg til grunnleggende verdier som likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet, demokrati og toleranse og gjøre dem til sine egne verdier. Bare da blir toppen av integreringens behovspyramide nådd. For å komme dit kreves det norskeste av alt: en felles dugnad fra samfunn og individ.

En polarisert og unyansert integreringsdebatt bidrar ikke med annet enn å skape større avstand mellom mennesker.

Det gjør de norske verdiene mer utilgjengelige for nye landsmenn.

Jeg tror vi kan lykkes med å bygge et stort «fellesfellesskap» i Norge, men for å lykkes må det jobbes i alle leire. Jeg er klar for dugnaden, kan ikke du også være med?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Innvandring
  2. Integrering
  3. Likestilling

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Denne kurven viser hvorfor det ikke er nok at det går bra med innvandrernes barn

  2. KRONIKK

    Svært mange av innvandrernes barn gjør det bra

  3. OSLOBY

    Disse nabolagene tømmes for beboere med norsk bakgrunn

  4. KRONIKK

    Omfattende rapport: Nordmenn er splittet om innvandring — og skeptiske til integreringen

  5. NORGE

    Tyrkiske innvandrere og barna deres: Færre i jobb, lavere utdannelse og yngst giftealder

  6. NORGE

    Fire av fem mener innvandrere opplever diskriminering i Norge