Kronikk

Kronikk: Konsertdilemmaet

Den klassiske konsertformen er ikke dødsdømt. Den trenger bare å finne sin plass i en ny virkelighet.

«Jeg tror at det ikke er den klassiske konserten som er problemet, men konsertlokalet», skriver Mary Miller. Her opptrer stjernedirigenten Gustavo Dudamel sammen med Simon Bolivar Youth Symphonic Orchestra i Caracas, Venezuela. Carlos Garcia Rawlins/NTB Scanpix

  • Mary Miller

Hvert år på denne tiden høres et dempet klagekor om den klassiske musikkens sviktende publikumsoppslutning. Det klassiske musikkpublikumet, blir det sagt, er aldrende, minkende og konservativt.

I et BBC-intervju uttalte Radiohead-gitarist Jonny Greenwood at han hater klassiske konserter, til tross for sin kjærlighet til klassisk musikk.

Nylig gikk den profilerte dirigenten og kunstneriske lederen for BIT 20 Ensemble, Baldur Brönnimann, ut i Bergens Tidende med ti forslag for å skape en hippere konsertopplevelse.

Mary Miller.

I The Guardian beskyldte James McQuaid, spesialrådgiver på publikumsopplevelser, kulturledere for å være «altfor forelsket i egen aktivitet» og for å ville at publikum skulle være lik dem selv: «åpne, overbærende, rause».

Lære av IKEA

Russel Willis Taylor, leder for Storbritannias National Arts Strategies, hektet seg på debatten med et innlegg hvor hun hevder at kunstformidlere bør lære av IKEA å tenke utenfor boksen.

Hun trekker frem den gamle historien om den IKEA-ansatte som skrudde beina av et bord for å få det til å passe inn i kundens bil. Slik ble ideen den elskede og forhatte flatpakken unnfanget.

Ifølge Willis Taylor bør vi – og her blir språket klebrig – «oppdage hvordan verdien av det vi tilbyr avhenger av lokalsamfunnet vårt publikum hører til i», altså at vi må se på publikum som en medspiller og utforske vårt gjensidige forhold.

IKEA har utvilsomt et potent budskap: Velg et produkt og se et smilende bilde av designeren. Så blir produktet flatpakket. Nå må du selv delta aktivt – ta produktet og gjør det til ditt eget!

Alkohol og mobil

Det gjengse synet er at den klassiske konserten i sin nåværende rigide form – hvor publikum sitter i en mørk sal mens de lytter i stillhet til stivpyntede musikere som fremfører verkene til avdøde (eller nålevende, men ubegripelige) komponister – er dødsdømt.

Redningsforslagene spenner fra å øke bruken av videoskjermer, åpne for mobilbruk og deling på sosiale medier og tillate alkohol i salen til å bygge ned skillet mellom podium og sal og å gjøre konsertene mer familievennlige.

Alt sammen vitner om en trang til å bryte med en avskrekkende etikette nedarvet fra tidligere generasjoner.

Velmente botemidler anvender vi oss alle av: Vi bestiller operaer fra rockemusikere, vi plasserer strykekvartetter i kjøpesentre, opera på puber, samtidsmusikk på klubber (en datter av en velkjent komponist fortalte meg nylig at atonal musikk gjør henne utmattet. Hun tilskriver det en barndom hvor hun utelukkende ble utsatt for samtidsmusikk etter klokken 22).

Det finnes utmerkede prosjekter hvor orkestre og operaselskaper samhandler med lokalsamfunn, eksempelvis Sir Simon Rattles Vårofferet-prosjekt med Berlinerfilharmonikerne, eller Graham Vicks stort anlagte stedsspesifikke operaprosjekter i Birmingham.

Ingen av disse prosjektene vil imidlertid få lokalbefolkningen inn i konsertsalen for å høre Beethoven.

Konsertlokalet er problemet

Jeg tror at det ikke er den klassiske konserten som er problemet, men konsertlokalet.

Det er blitt sagt at vi fortsetter å fremføre musikk i saler som ble utformet for flere hundre år siden eller å bygge nye etter modell av de gamle.

Før den digitale tidsalder, før noe var innspilt, tvitret eller kringkastet, var valget enkelt. Publikum som ville høre musikk gikk i private salonger, teatre, konsert— eller operasaler. Lite tyder på at de var noe særlig yngre enn dagens konsertgjengere. Men de etablerte en tradisjon som kan stå for fall.

I vår tid blir vi forvirret av alle valgene, og de rigide konvensjonene i konsertsalen gir næring til forvirringen.

Vi vil at en konsert skal være en begivenhet, men samtidig at den skal lett tilgjengelig. Vi ønsker å bli sett og å føle tilhørighet, men vi ønsker også å bli anerkjent som individer. Vi ønsker å uttrykke oss, men samtidig vil vi at andre skal tie stille og respektere vårt behov for å lytte. Vi påstår at vi febrilsk søker et nytt og yngre publikum, men vi misliker det når de ikke oppfører seg som oss.

De av oss som ønsker å fordype seg i musikken, hater visuelle innslag, mens andre er glade for å ha noe å se på. Vi ønsker at våre barn skal få oppleve kultur, men vi blir forarget når de fniser.

Respektfull stillhet

Så la oss slutte med å tvinge frem forandring der det ikke trengs.

Den klassiske konserten rommer en grensesprengende erfaring av musikk fremført i formelle saler hvor store artister eller solister forteller komponistenes historier. En slik ekspertise og skjønnhet fortjener å bli møtt med respektfull stillhet. Uansett størrelsen på publikum, ønsker de å lytte uten å bli forstyrret. At de er eldre er ikke noe problem.

La oss så skape andre typer konserter hvor orkesteret – ja, orkesteret – snakker til et bredere publikum om hvordan det føles å spille en stor solo fra en Tsjajkovskij-konsert eller et perkusjonskræsj hos Stockhausen. Da kan dette bredere publikumet på sikt komme til å bli til faste konsertgjengere.

Fremføringer vi kan oppleve med mobilen i den ene hånden og ølen i den andre kan være like spennende, men fordrer en mer intim arena med løsere sosial dynamikk. Det kan dreie seg om en strykekvartett med elektronikk eller om en film og solotrombone, men etiketten vil være helt annerledes.

Stedsspesifikke fremføringer hvor publikum står lent inntil de nakne veggene i et lager eller følger musikerne gjennom labyrintiske tunneler byr på helt andre erfaringer – en fysisk opplevelse i et skiftende akustisk landskap.

Spesielle fremføringer for barn

Og det er krevende å forlange av et barn hvis liv er oppstykket i soundbites og virtuelle relasjoner at det skal sitte stille gjennom en lang konsert i en fremmed konserthall. For disse kan vi designe spesielle fremføringer i interessante omgivelser med masse visuelle effekter og muligheter for å kommentere og dele.

Kanskje er IKEAs budskap relevant selv om vi ikke ønsker et allestedsnærværende gult og blått. Det er noe ved IKEAs muntre generøsitet vi kunne la oss inspirere av: Her har du noe du selv og mange andre har valgt. Ta imot de forskjellige delene, plasser dem hvor du vil og sett sammen til din egen helhet.

Les også:

  1. Les også

    Aksel Kolstad: «Jeg har skutt meg selv i gullfuglen»

  2. Les også

    «Også døve har stor glede av konserter»

  3. Les også

    Musikalske apper engasjerer barna

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Musikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    I Asia er han popstjerne. I Oslo går han i fred.

  2. KULTUR

    Oslo-Filharmonien klare for hundreårsfeiring

  3. KULTUR

    Dette var lenge det mest forhatte bygget i Hamburg. Et pengeslukende monster til åtte milliarder kroner.

  4. KULTUR

    Russisk pangåpning for Oslo-Filharmonien

  5. KULTUR

    Oslo Early lover godt

  6. KULTUR

    Oslo-Filharmonien med suksess på Londons store festival: – Ikke noe publikum i verden kan sammenlignes med dette