Storskog: Når innvandringspolitikk og sikkerhetspolitikk kolliderer | Lars Rowe
Storskog-saken illustrerer at norsk-russiske relasjoner blir skadelidende når de overlates til justispolitikere med begrenset innsikt i saksfeltet, men tilsynelatende ubegrenset markeringsbehov.
Sylvi Listhaug skal forklare seg for Stortinget. Bakgrunnen er at hun har hevdet «å ha oppnådd enighet» med russiske myndigheter om at et antall flyktninger som kom over den norsk-russiske grensen høsten 2015 kan returneres til Russland.
TV 2 har forhørt seg hos den russiske ambassaden, som benekter at en slik enighet foreligger. Hvordan spriket mellom partene har oppstått er uvisst, men at virkelighetsforståelsene er så ettertrykkelig avvikende er betenkelig.
Forutsigbar motpart
Skal man fremstå som en forutsigbar motpart overfor russiske myndigheter, eller understreke Norges restriktive innvandringspolitikk? Det synes å være et av de sentrale spørsmålene i saken om Storskog-flyktningene.
- Russland om Storskog-returene: En absolutt uakseptabel og provokativ praksis.
Alt tyder på at Erna Solbergs regjering har gitt det innvandringspolitiske sporet forrang, mens den russiske dimensjonen har kommet i bakgrunnen. Er det klokt?
UD på sidelinjen
Det tydeligste tegnet på at forholdet mellom Norge og Russland ble nedprioritert til fordel for flyktningpolitikken, er at det ser ut til at utenriksminister Børge Brende og hans apparat i UD i liten grad har beskjeftiget seg med Storskog-saken. I stedet har, i en sak som i aller høyeste grad berører det norsk-russiske naboskapet, norske justismyndigheter vært toneangivende.
På politisk nivå har justisminister Anders Anundsen (Frp), statssekretær Jøran Kallmyr (Frp), statssekretær Ove Vanebo (Frp), etter hvert innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og nå til slutt statssekretær Vidar Brein-Karlsen (Frp) håndtert spørsmål knyttet til Storskog.
Alle er innvandaringsskeptikere
Alle representerer de det regjeringspartiet som tydeligst målbærer skepsis til innvandring. Ingen av dem er erfarne i utenrikspolitiske spørsmål, og er kanskje enda mindre bevandret i saker som berører Norges forhold til Russland.
En konsekvens er at Regjeringens innvandringspolitiske linje blir klart og tydelig formidlet. Men på minussiden i det politiske regnskapet befinner det sikkerhetspolitisk sensitive forholdet til Norges stormaktsnabo i øst seg. Det er blitt vanskjøttet.
Justisdepartementets markeringsiver
Den diplomatiske tilnærmingen man kunne ha forventet av UD, er i flere tilfeller blitt tilsidesatt til fordel for Justisdepartementets iver etter å markere restriksjoner overfor asylsøkere og forhindre tilstrømming av migranter over Storskog. Resultatet er episoder som er uheldige for det norsk-russiske forholdet:
Fulgte ikke råd fra egne fagetater
Justisdepartementet, med Anundsen og Kallmyr i spissen, instruerte i slutten av 2015 politiet ved Storskog om å returnere asylsøkere som hadde engangsvisum til Russland, til tross for at russiske myndigheter klart hadde gitt uttrykk for at dette ikke lot seg gjøre.
Asylsøkerne ble sporenstreks sendt tilbake fra den russiske siden. Men det var ikke slutt med det – de norske justispolitikerne fortsatte å insistere på å sende disse personene tilbake, fremdeles i konflikt med åpent erklærte russiske ønsker og uten at rådene fra egne fagetater ble tatt hensyn til.
Gjerdet et monument over norsk mistillit
I justismyndighetenes egenevaluering etter Storskog-krisen, som ble offentlig kjent ved en glipp, ble denne situasjonen beskrevet som svært ubehagelig av norske embetsmenn. Ingen ble tatt imot av Russland. Det eneste man oppnådde var sterk og velbegrunnet russisk irritasjon.
I september 2016 startet byggingen av grensegjerdet ved Storskog. Det er uklart, som flere kommentatorer har påpekt, hvilken funksjon dette gjerdet skulle ha. Noen praktisk verdi av en 200 meter lang hindring langs en 196 kilometer lang grense er vanskelig å se for seg.
- Norge bygger grensegjerde mot Russland. Slik begrunnet justisministeren gjerdet.
Gjerdet blir i stedet et slags monument over norsk mistillit til Russland. Den norske staten har ikke oppnådd noe annet enn å bruke et antall millioner kroner til ingen nytte, samtidig som den russiske siden overlates til å spekulere i hvorfor gjerdet ble reist. Økt mistillit gavner ikke norsk-russiske forbindelser.
Utenrikspolitikken blir skadelidende
Hver for seg er ingen av episodene alvorlige nok til å forårsake varig skade på det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Likevel illustrerer Storskog-saken at utenrikspolitikken blir skadelidende når den håndteres av aktører med begrenset innsikt og manglende vilje til å la seg informere av underordnede etater. Over tid vil dette svekke norske myndigheters muligheter for å finne frem til en felles forståelse med russiske motparter.
Nå sist er det altså Sylvi Listhaugs disharmoni med russiske myndigheter som skal debatteres i Stortinget. Når det skjer, har hun en ny justisminister ved sin side. Skal man dømme etter Per-Willy Amundsens tidligere utspill, er det liten grunn til å forvente at Justisdepartementets standpunkt i Storskog-saken vil bli mindre steile.
Stiller krav til kunnskap
Norges problematiske forhold til Russland i dag er forårsaket av russiske handlinger, særlig den folkerettsstridige annekteringen av Krim-halvøya. Dette betyr imidlertid ikke at alt diplomati bør kastes over bord. Fellesgrensen med Russland er et helt sentralt element i utformingen av norsk sikkerhetspolitikk. Det vil den også være i fremtiden.
En klok håndtering av forbindelsene med Russland stiller krav til kunnskap, kompromissvilje, diplomatisk innstilling og tålmodighet. Ingen av disse egenskapene har vært synlig fremtredende i Regjeringens håndtering av Storskog-saken.
- Her kan du lese mer om striden knyttet til asylsøkerne som kom over Storskog:
Aftenposten mener: Avklaring om russisk asylpraksis nødvendig
Russland lover å stoppe ny asylbølge over Storskog
Listhaug forsvarer Storskog-returer
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
