Kronikk

«Blade Runner» er mer enn flyvende biler | Nils Vermund Gjerstad

  • Nils Vermund Gjerstad, frilansjournalist og masterstudent ved Universitetet i Bergen

Som i klassisk noir er lyssetting en essensiell del av stemningen i filmen, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Harrison Ford i en scene fra filmen. LADD COMPANY/WARNER BROS / Album

Blade Runner regnes som en av historiens mest innovative science fiction-filmer. Slik ble den ikke oppfattet da den kom ut for 35 år siden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

LADD COMPANY/WARNER BROS / Album

Kamera beveger seg over toppen av skyhøye skyskrapere. Flammer slikker oppover nattehimmelen fra industrikomplekser. Året er 2019, og vi befinner oss i et forurenset og dystopisk Los Angeles. Bygningen til Tyrell Corporation minner om en slags maya-pyramide som ruver i det urbane landskapet. På lydsporet durer tung, foruroligende synthmusikk komponert av Vangelis.

Slik åpner Ridley Scotts Blade Runner (1982).

Inspirasjonen til fremtidens L.A. tok Scott fra Hongkong og dessuten fra den nordengelske industribyen Teesside, hvor fabrikkene til Imperial Chemical Industries (ICI) satte sitt preg på horisonten. Ifølge regissøren selv er dette hans mest personlige film.

Nils Vermund Gjerstad. Privat

I dag er Scotts visjon ansett som filmkunst. Men den ble ikke oppfattet slik da Blade Runner hadde premiere 25. juni 1982.

Anmeldelsene var ikke akkurat entusiastiske.

En avis skrev nedslående at «det virker som om Scott er fanget i sine egne gater, uten å ha kart». Mens den kjente kritikeren Roger Ebert mente at filmens store svakhet var at den lar spesialeffekter overvelde handlingen.

Passet ikke i Reagans epoke

Steven Spielbergs E.T. var den filmen som lokket folk på kino sommeren 1982. Amerikanerne ville se noe oppløftende, noe som ga dem håp. De var ferdige med 1970-tallet, som hadde budt på flere depressive og tunge filmer.

Scotts bekmørke, retro-futuristiske dystopi harmonerte overhodet ikke med publikums håp og forventninger i Ronald Reagans tidsalder, hvor materialisme og optimisme var nøkkelord.

Takket være det fremvoksende videomarkedet fikk Blade Runner gradvis en stor fanskare.

Den ble en av tidenes store kultfilmer, og den kom etter hvert i flere versjoner.

Forandret tittelen

Do Androids dream of electric sheep? er tittelen på boken fra 1968 til den eksentriske sci-fi-forfatteren Philip K. Dick som ble til Blade Runner. En morsom tittel, men neppe noe som ville fungert for en Hollywood-film. Dessuten er manuset til Hampton Fancher og David Peoples blottet for sauer, elektriske så vel som organiske.

Faktisk er tittelen Blade Runner hentet fra en historie av beatpoeten William S. Burroughs. Den skulle også bli film, men det skjedde aldri.

I stedet kjøpte produsentene opp rettighetene til Burroughs' fortelling og brukte den klingende tittelen til filmatiseringen av Philip K. Dicks historie, hvor begrepet ble tillagt en helt annen mening. En «blade runner» er en politimann som jakter på rømte androider (eller replikanter, som de kalles i filmen).

Les også

«Blade Runner 2049» er årets beste film

Blade Runner hadde en tøff fødsel, budsjettet overskred sine rammer, produksjonen var lang og krevende og prosjektet ble nesten avblåst.

For Harrison Ford var dette den verste filmen han hadde medvirket i, og han har sagt det følgende om innspillingen: «Det var jævlig å jobbe hver natt, hele natten lang, ofte i regn.»

Mye sto på spill for Ridley Scott, som med Blade Runner gjorde sin Hollywood-debut.

Dette var ikke den type science fiction folk var vant til å bli servert fra drømmefabrikken.

Vanskelige filosofiske spørsmål ble stilt, og filmen smakte mer av kunstfilm enn popcorn-underholdning. Dette var lysår fra Star Wars-universet, som mange assosierte Harrison Ford med.

Kombinerte noir og sci-fi

Her er flere filmatiske nikk til klassisk film noir, som The Maltese Falcon (1941) og The Big Sleep (1946).

Egentlig hadde Scott lyst til å iføre Harrison Ford en fedora-hatt, men da skuespilleren brukte den i rollen som Indiana Jones, forkastet Scott ideen. Assosiasjonene til hardkokte detektiver som Sam Spade og Philip Marlowe var likevel der, spesielt med Rick Deckards (Harrison Fords rollefigur) trenchcoat, tørrvittige kommentarer og hans anstrengte forhold til byens politisjef. I tillegg er det mange scener med regn og mørke.

Les også

Mens vi venter på «Star Wars»: Her er en guide til nerdefilmhøsten!

Til den kvinnelige hovedrollen valgte Ridley Scott unge Sean Young fordi hun ga assosiasjoner til Hollywoods femme fatale-skuespillere fra 1940-tallet.

Som i klassisk noir er lyssetting en essensiell del av stemningen i filmen. Tidligere hadde Scott regissert hundrevis av reklamefilmer og hadde nærmest perfeksjonert bruk av lys.

Kombinasjonen av sci-fi og noir-element var gjort tidligere, som i franske Jean-Luc Godards Alphaville (1965), men ikke så gjennomført som i Blade Runner.

Faktisk pekte Blade Runner mot en ny subsjanger innen sci-fi, cyberpunk, som William Gibson senere etablerte med romanen Neuromancer i 1984.

Cyberpunk er science fiction fra en nær fremtid, hvor ingredienser som kriminalitet, teknologi og kunstig intelligens er viktige.

Arkitektur og mote

Også arkitekturen i Blade Runner var noe nytt.

Den arkitektoniske stilen i filmen med rør og ventilasjonsanlegg som ligger utenpå bygninger, inspirerte arkitekter. I dokumentaren Dangerous Days sier Scott at han senere fikk høre at arkitektfirmaer i London ba sine ansatte om å se Blade Runner regelmessig for å studere bygningene i filmen.

Til syvende og sist handler Blade Runner om det åndelige aspektet og hva det vil si å være menneske

De sexy, kvinnelige replikantene Rachael og Pris forførte på sin side verdens moteskapere.

Kjente designere som Vivienne Westwood, Jean Paul Gaultier og Yohji Yamamoto brukte looken deres i sine moter, mens de lysende paraplyene fra filmen har inspirert Raf Simons i hans 2018-kolleksjon.

Fremdeles er ikke alle åpne for at Blade Runner har poetiske kvaliteter.

Selv om den har et kaldt ytre, byr den også på en sensitivitet som man sjelden ser i tradisjonell sci-fi. Som Rachael (Sean Young), som begynner å gråte når hun blir fortalt at hun ikke er et menneske. Eller den rebelske replikanten Roy Batty (Rutger Hauer), som like før han dør sier: «All those moments will be lost in time, like tears in the rain. Time to die».

Til syvende og sist handler Blade Runner om det åndelige aspektet og hva det vil si å være menneske.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Film
  2. Harrison Ford
  3. Sci-fi

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Dette er historien om Blade Runner – en av tidenes beste science fiction-filmer

  2. KULTUR

    Analyse: Blade Runner 2049 bruker arkitekturen til å stille de store spørsmålene

  3. KULTUR

    «Blade Runner 2049» er årets beste film

  4. VERDEN

    Rutger Hauer er død

  5. KULTUR

    Mens vi venter på «Star Wars»: Her er en guide til nerdefilmhøsten!

  6. KRONIKK

    Det ikoniske romvesenet ble født av en kunstners mareritt