Mediekonsernene blir stadig mektigere
Stadig mer av Medie-Norge samles på stadig færre eiere. Det øker ikke mediemangfoldet.
Stadig flere aviser blir oppkjøpt av de tre store konsernene: Schibsted, Amedia og Polaris. Det går knapt en måned uten at vi får vite at en eller flere nisje-, region- eller lokalaviser er overtatt. Noen av de siste er viktige, mellomstore medier, som Avisen Agder, Asker og Bærum Budstikke og Nationen.
I 2020 eide de tre kjedene aviser med ca. 70 prosent av det norske avisopplaget. I 2016 var det ca. 60 prosent. Europarådet betegner en eierkonsentrasjon på mer enn 55 prosent fordelt på tre konserner som «høy». Fra 2016 til 2020 økte de tre fra å eie 107 av 228 til å eie 124 av 215 aviser, ifølge Sigurd Høsts rapport «Avisåret 2020».
Bare 90 norske aviser er nå selvstendige. Mange av dem er svært små.
Aviskrisen er foreløpig over
Dette skjer etter flere år hvor det ikke har vært særlig attraktivt å eie norske medier. Det var en høyst reell krisesituasjon rundt årene 2015–2017, da jeg ledet arbeidet med utredningen «Det norske mediemangfoldet».
Annonseinntektene stupte, digitalinntektene økte for lite, enorme kostnader ble kuttet og et tusentall journalister måtte slutte eller fikk sluttpakke.
Siden den gang er økonomien kraftig forbedret. Norske mediekonserner har faktisk lykkes godt med digitale abonnementsløsninger. Det er utviklet en mer eller mindre bærekraftig forretningsmodell – selv om det generelt ligger færre kroner i nett enn i papir, og selv om enda flere annonsekroner forsvinner når flere papiraviser går inn og blir heldigitale de nærmeste årene.
Konsernenes såkalte innholdsutviklere er blitt sterke konkurrenter til sjefredaktørene
Konsernaviser greier seg godt. De selvstendige sliter mer, også med å blomstre digitalt. Likevel holder det samlede avisantallet i Norge seg forbausende stabilt.
Omtrent like mange aviser er blitt henholdsvis etablert og nedlagt det siste tiåret. De nye er vanligvis heldigitale, og ofte nisjeaviser tematisk, som Medier24, og Rett24, eller geografisk og lokalt, som Randaberg24, Steinkjer24 og Nidaros. Disse har økt både konkurransen og mediemangfoldet på utgiverstedene og innen sitt stoffområde.
Konsentrasjon som strømlinjeformer
Men den viktigste, tunge tendensen, nemlig medieeier-konsentrasjon, øker ikke dette mangfoldet. Særlig ikke hvis konsernene strømlinjeformer avisene ned i den daglige driften, slik noen redaktører og eksredaktører mener at Amedia gjør gjennom sine redaksjonelle utviklere sentralt.
Det er mye å spare på samordning av systemer for logistikk og økonomi. Men redaksjonelt kan følgene være uheldige: Avisene blir for like når det blir stilt samme type krav til dem om detaljert trafikkmåling av alle saker og statistikk for hva som utløser abonnementer. Da kommer den grundige, selvstendige journalistikken i bakgrunnen.
Norge har de mediene USA hadde trengt
Konsernenes såkalte innholdsutviklere er blitt sterke konkurrenter til sjefredaktørene når det gjelder å legge premissene for profilen og satsingene til en avis. Som en anonym, tidligere Amedia-redaktør forteller til Klassekampen 1. juli:
«Konsernledelsen ga tydelig beskjed via avisens styre og disse innholdsutviklerne om hva som var forventet av meg som redaktør. Og det man ønsket, var mest mulig ’tomme kalorier’, det vil si lettløste saker som kunne få lesertallene til å ese ut. Interessen for kritisk, undersøkende journalistikk og for pressens samfunnsoppdrag opplevde jeg derimot som fraværende.»
Mediekonsernenes strømlinjeforming av sine aviser har altså flere sterke sider, men definitivt også noen betenkelige.
Fortsatt små mot de største
For all del: Norge trenger sterke mediekonserner. De er fortsatt små og relativt sårbare i den type globalisert konkurranse som er blitt virkelig kritisk de siste årene.
Google og Facebook har stukket av med nær halvparten av annonseinntektene. I stadig høyere grad påvirker de tilgangen til innhold også. Nå har de startet sin egen nyhetstjeneste, Facebook News, der de selv tar på seg å formidle saker fra etablerte medier mot å betale for det. Det gir Facebook enda mer makt. Heldigvis sa NRK, VG og Amedia nei til dette.
En spesielt god konsernnyhet i det siste er den store satsingen på Oslo. Journalistisk har hovedstaden altfor lenge vært en hvit flekk eller et svart hull, en uforklarlig blindsone. Amedia satset først, så Schibsted, med mange titalls årsverk hver. Den Amedia-eide nykommeren Nidaros i Trondheim har for øvrig styrket konkurransen med Polaris-eide Adresseavisen.
Norske medier har greid seg godt gjennom koronaen. De hadde inntektsfall i 2020, men lønnsomheten er kraftig forbedret, ikke minst på grunn av de svære kostnadsreduksjonene de siste årene. Lokalavisene tapte mest, med en nedgang på 19 prosent fra 2019. Samtidig hadde disse avisene størst vekst i lønnsomheten, nær 22 prosent fra året før, ifølge direktør Mari Velsand i Medietilsynet.
Hva investerer konsernene?
Det er slett ikke noe galt i at konsernene er lønnsomme. Det må de være. Igjen viser resultatene til dels svære overskudd – men viser medeierne noen stor vilje til å investere i selve den samfunnsviktige journalistikken?
For det er både mulig og nødvendig nå.
De har faktisk råd til å satse mer på ressurskrevende journalistikk, den som redaksjonene definerer selv og som kan påvirke samfunnet. Amedia er attpåtil i den unike situasjon at de siden 2016 er eid av en allmennyttig stiftelse, Amediastiftelsen. Denne ble opprettet og er kontrollert av Sparebankstiftelsen DNB, som ikke selv vil ta ut fortjeneste på engasjementet.
Medieeierskap vekker ikke lenger offentlig debatt
Etter de enorme kostnadskuttene inntil nylig er det imidlertid mange færre ansatte som skal produsere stadig mer stoff, og nå for alle plattformer. Da velger journalister og redaktører ofte de ukompliserte, raske jobbene og forlater kontoret sjeldnere enn før.
Det taper den levende journalistikken på.
På den andre siden er økt innsikt i lesernes behov og vaner gull verdt for en avis, også de små som ikke kunne satset på dette hvis de ikke var eid av et konsern.
Hvor er debattene?
Dagens medieeierkonsentrasjon i Norge er altså et tema med nyanser. Å være stor i dette lille landet er ikke nødvendigvis farlig for hverken kvalitet, samfunnsviktighet eller mediemangfold. Men vi har sett nok av eksempler på at det er det.
Og Konkurransetilsynet griper ikke lenger inn ved oppkjøp for å sikre konkurranse i visse områder, som Sigurd Høst påpeker. Medieeierskap vekker ikke lenger offentlig debatt. Selv Medietilsynet kaller det «konsolidering», ikke «konsentrasjon». Lov om medieeierskap ble for øvrig avskaffet av Regjeringen i 2016.
Det er ingen tvil om at mediene ansetter folk igjen, så sånn sett investerer de litt i journalistikken igjen. Spørsmålet er om det er nok til å sikre deres rolle som samfunnsinstitusjoner. Det er det ikke hvis avisene i økende grad er friksjonsløse tannhjul i velsmurte storkonserners strategi.
