En tannreise til Budapest i tre akter | Kristin B. Martinsen
«Du verden! Her var det mye å gripe fatt i. Periodontitt!» Dette skulle de ordne - til en utrolig billig pris.
Innledning
Jeg er ikke unik, jeg vil faktisk påstå at de fleste 67-åringer har opplevd det. Man spiser noe – det kan faktisk være en banan, og man kjenner denne harde klumpen som man vet er dyr å fikse, jekselkronen som allerede har vært limt tre ganger.
«Tannreiser! » foreslår sjefen min, hun er oppdatert på det meste.
Jaha! Inn på nettet: Budapest, i øyekroken ser jeg Forbrukerrådets logo. Du verden! Her var det mange fornøyde kunder. Billig! WOW! Norske eksperter.
Ingen motforestillinger.
Første akt: Smilende pleiersker og luksusrøntgen
Jeg er klar. Budapest!
Du blir hentet klokken 16 på hotellet. Så setter man i gang!
Det eneste er: Litt problem med magen, det vil si egentlig veldig problem med magen. Utdyper ikke mer ...
Klokken 16, hm, det rumler fremdeles i det jeg stiger inn på klinikken.
Smilende pleiersker, «jätteträvligt att se dig, Kristin.»
Luksusrøntgenbilder, hele skallen + litt til. Plasthanskene gjorde at oppkast og alt det der ikke er noe problem, forsikret tannlegen.
Så til resultatet av bildene. Flaks at jeg ikke var kommet senere! Du verden! Her var det mye å gripe fatt i. Periodontitt! Grøsserordet fra langt tilbake. Men dette skulle de ordne så lett som bare det, til en utrolig billig pris.
Neste dag begynte uttrekningen. «Svupp, svupp, svupp». (Takk for følget så langt da, kjære tenner.)
Men sannelig er tannlegen dyktig. Roten til jekselkronen, som hadde startet det hele, ble rotfylt på null komma niks. I Norge hadde man brukt lang tid på den samme operasjonen. Ikke rart at norske tannleger er dyre!
Tiden som fulgte var en tid som ikke inneholdt krevende tyggemat, men suppe er jo godt. På hotellet skrev jeg brev på gmailen min:
Kjære Jorunn
Alt det jeg opplever!
Har du registrert pasienter på venteværelser? Det er forskjellige typer, på legevakten er det alt, men på tannimplantatklinikker, så pynter folk seg litt, grer håret, golfjakke og hvit bluse. Så sitter de der da, som slaktehøns og venter på sin tur. Da jeg kom inn, satt en ferdigbehandlet med lommetørkle foran munnen og gråt en skvett på skulderen til kjæresten, .....og hva med de andre? Jo, igjen tenker jeg på høns, man strekker liksom litt på halsen, skakker hodet, øynene trill runde, og venter på sin skjebne.
Jeg var der jeg også, så jeg vet det. Går ikke inn på hva som skjedde, det er ikke moro, 5,5 timer i tannlegestolen, kunne utbrodert det, men det er som sagt ikke noe underholdende. Som om det skulle ha vært noe mål.
Etter å ha kastet alle de våte papirhåndklærne jeg hadde krammet i hånden, kikket jeg i speilet for å sjekke de foreløpige protesene.
I et blink kalkulerte jeg om jeg skulle konvertere til islam. Niqab!
De foreløpige greiene var langtannet og sto rett ut. Hvis det skal bli sånn ... men det skal det jo ikke ...
I dag skal jeg prøvekjøre de permanente implantatene, gleder meg ikke til en ny runde i stolen, men ser frem til å kunne spise igjen
Ha en fin weekend,
syltynn klem fra Kristin
Andre akt: Ved juletider kom tannpinen i den rotfylte tannen
Etter ett års behandling var to broer over implantater på plass. Rotfylling fikset, dessuten hadde tannlegen overbevist meg om at jeg burde legge broer over fortenner i over- og undermunn.
Mine egne tenner var, synd å si, en utdøende art.
To måneder etter endt behandling dukket skyer opp i horisonten. Norske myndigheter altså. Herregud! Helfo godkjente ikke diagnosen på periodontitt! Pottitland! Dessuten, det blødde fra tannkjøttet, ikke bare litt, men mye.
«Hallo, er det sjefen for Budapestklinikken? Nå skal du høre ...»
Jeg fikk beskjed om å la de stakkars tennene mine være i fred. Dessuten var Helfo helt håpløs.
(En ting vet jeg i dag. Hvis jeg hadde fulgt rådet om å la «tennene være i fred», ville jeg seriøst hatt det enda verre i dag.)
Etter råd fra venninne bestilte jeg tannrens.
Hake nr. 3: Jeg hadde også fått tilbakemelding fra min norske tannlege om at han undret seg over mine nye fortenner. Broene var da ustyrtelig lange og trange? Vanskelige å holde rene.
Dessuten, hvordan var nå disse fortennene i undermunnen til å bite med? De minnet jo om jeksler, runde og fine.
En liten utrygg følelse begynte å spire inni meg..... men det skulle bli verre.
I forbifarten ba jeg om å få røntgenbildene fra første undersøkelse. Dessverre, dessverre. Det var et annet firma som de ikke lenger hadde kontakt med, som hadde tatt dem. Det var nå dumt da.
Ved juletider kom tannpinen. Det var den rotfylte tannen. Hæ? Er ikke alt i orden der? Heldigvis hadde jeg garanti. Å, deilig. Ny time i Budapest booket, men først ble jeg «kurert» med penicillin.
«Tjenare, Kristin. Vad trävligt att se dig igjen. Venta litet, så kommer tannläkaren.»
Tolken forsikret meg om at den rotfylte tannen overhodet ikke var noe problem. Penicillinet hadde jo fikset biffen.
«Eh, en liten detalj. Den broen dere vet, den over de to implantatene i overmunnen, den liksom rugger på seg på en måte ...»
Tannlegens smil gled bort og ble erstattet med bekymringsrynke. Hm ...
Etter røntgenbildet kom skrekknyheten. Tannen var løsnet fra kjeven. Hvis jeg var forsiktig, kunne de gi meg to år til uten å ty til tenner i vannglass på nattbordet. Sorry, sånn var det bare ...
Men???
Beklager, ja, det er trist.
Den natten sov jeg ikke godt.
Tredje akt: Tung pust - massivt angrep av bakterier
Tilbake til Norge.
Hovedpersonen sitter i en tannlegestol i Colosseumklinikken. Undersøkelse.
Tror tannleger går på en egen kommunikasjonsskole. De har jo en jobb som kan gjøre forholdet til klientene litt anstrengt. Har merket meg at de er raske til å si sånne hyggelige ting som; «ser man det, ser man det!» eller «dette blir bra».
Slik var ikke kommunikasjonen denne gangen. Det var tung pust og intens studering av røntgenbilder.
Endelig kom resultatet: Den rotfylte tannen var sprukket og måtte ut. Implantater i over- og undermunn var massivt angrepet av bakterier. Nei, tannen hadde ikke løsnet fra kjeven, men broene var mistilpasset og hadde lekket bakterier.
Jeg ble henvist til den store «tannbehandlingsguru».
Samme resultat der. Svupp, svupp, svupp. (Er det noe igjen av de opprinnelige tennene, mon tro?)
Implantater måtte byttes ut, men her stemte ikke journalen med det som var skrudd inn i kjeven min. Heldigvis ordnet det seg, det var bare en enkel feilskriving. Jeg ble forespeilet en tid der jeg skulle bli godt kjent med guruene nede i Hegdehaugsveien.
«Hallo, er det lederen for Budapestklinikken? Du, nå er jeg ikke fornøyd.»
... Det var som å snakke til veggen.
Ålreit. Jeg er en kvinne av dagen. På Facebooksiden til Budapestklinikken la jeg frem det jeg hadde opplevd. (Trengtes tydeligvis litt alternative tilbakemeldinger. En liten motvekt mot all skamrosen fra de storfornøyde som hadde fått meg på flyet til å begynne med.)
En time etter var innlegget mitt strøket, og ikke bare det, jeg hadde ikke lenger tilgang til å skrive på Facebooksiden deres. Hm, det kunne forklare alle de utelukkende gode tilbakemeldingene.
- Professor ved UiO: Det hender vi får inn pasienter med totalhavari i tennene.
Til ettertanke
Det er gått tre år siden jeg ble behandlet på Budapestklinikken. Jeg er blitt både klokere og vesentlig fattigere.
Jeg sliter med å få holdt de lange broene rene og håper jeg skal klare det, hvis ikke ... nei, det orker jeg ikke å tenke på ...
Avisene skriver om hvor billig det er å bli behandlet i utlandet. Mange kommer til å reise, etterkrigsbarna er en stor gruppe. Tvilere er kanskje blitt overbevist av LO-sjefen som gikk ut og reklamerte for samme behandlingssted.
Men man har ingen forsikring når man har vært uheldig, for det er vel det jeg har vært? Med smertefullt ettertrykk!
Tilsvar: Daglig leder for Budapest Klinikken, Morten Leivseth, sier personvernhensyn er grunnen til at Martinsens kritiske kommentarer ble slettet fra Facebooksiden og at hun ble utestengt etterpå.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Her kan du lese mer om tannreiser:
