Kronikk

Til min grandgrandniese: En gang fantes elefanter | Dag Øistein Endsjø

  • Dag Øistein Endsjø, religionshistoriker, Universitetet i Oslo

Ane Hem

Hvis jeg blir virkelig gammel, vil jeg fortelle fantastiske historier til min grandgrandniese om den vidunderlige verden som en gang var.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

– En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle. Ville elefanter. I store flokker.
Og min grandgrandniese vil se storøyd på meg. – Virkelig, grandgrandonkel? Utenfor dyreparkene?

– Ja, vil jeg kunne berette, jeg så det selv da jeg var ung. Eksepsjonelle skapninger som hadde overlevd i millioner av år ved å utnytte miljøene sine på det mest oppfinnsomme viset.

Det var sikkert mye mer vi kunne ha lært om elefantene, men nå er det for sent. De ble slaktet ned på grunn av støttennene sine, og det hjalp ikke at hverken Europa eller Kina ville forby salg av elfenben.

Det er ingen elefanter igjen nå. Og det samme er det med neshorn og koalaer, skjelldyr og manateer, sjiraffer og haier, gorillaer og lemurer. Det er ikke flere igjen av dem heller. De er borte. Alle sammen.

Heller ikke koalene, sjiraffene, haiene eller gorillaene er her lenger. Wong Maye-E / TT / NTB Scanpix

Ingen merket at dyrene ble borte

Og jeg vil fortelle om hvor utrolig mange dyr det fantes i verden da jeg var på hennes alder, men også om hvordan over halvparten av alle disse dyrene var borte allerede før jeg var 50. Men de fleste la ikke merke til det, fordi de ville dyrene var stort sett ikke der vi var. Og ingenting stanset heller nedgangen.

– Uendelig mange ble drept. Vi fikk visst aldri nok av å drepe ville dyr. Alt fra de enorme elefantene til de minste sangfugler. Selv kjæledyrene våre, spesielt kattene våre, drepte milliarder av ville dyr hvert år.

Og uendelig mange flere ville dyr døde, fordi vi ødela hjemmene deres. Vi hugget ned skogene, vi dyrket opp slettelandskapene, vi tørket ut myrene, forgiftet havene og elvene og vannkildene.

Vi hugget ned skogene og dyrket opp slettelandskapene. Rodrigo Abd / TT / NTB Scanpix

Palmeolje ødela mye av jungelen

– Jeg vet, innskyter min grandgrandniese, vi må ikke kjøpe palmeolje, fordi det ødela jungelen.

– Ja, palmeoljeplantasjene ødela mye jungel og førte slik til at utallige dyr døde. Nordmenn var flinke til ikke å kjøpe produkter med palmeolje i, men få andre land fulgte etter.

Og vi nordmenn glemte noe annet. Det handlet ikke bare om palmeolje. Det handlet om så mye mer av det vi spiste, for jordbruket var den største årsaken til at vi raserte naturen rundt oss.

Vi bare kastet det vi ikke spiste opp

Vi ville ha selve arealene, selve jorden, å dyrke opp. Først og fremst på grunn av alt kjøttet vi spiste, produsert av soya og andre vekster som ble til kraftfôr som vi igjen ga til de milliardene av husdyrene våre.

Vi kastet en tredjedel av all maten vi produserte. Jon Hauge

Det trengs enormt mye mer land for å produsere kjøttmat, enn om vi selv spiser kornet og grønnsakene som produseres av jorden. I tillegg hev vi omtrent en tredjedel av all maten vi produserte.

Den så visst ikke bra nok ut, den gikk ut på strenge datomarkeringer, den ble ødelagt under transport, eller vi bare kastet det vi ikke spiste fra våre overfylte middagstallerkener og kjøleskap.

Det ble ikke så mye plass igjen til dyrene

– Det handlet også om at vi stadig bygget nye forsteder lenger og lenger inn i det som opprinnelig aldri hadde vært menneskenes land. Ettersom velstanden økte, skulle alle ha store fine hus med enda større hager.

Og vi ble så mange flere. Da jeg ble født var det litt over tre milliarder mennesker, i dag er det nesten ti. Slikt tar plass. Så da ble det ikke så mye plass igjen til dyrene.

Og jeg vil fortelle om hvordan havet var før. Så fulle av yrende liv. Om hvordan jeg snorklet i korallrev som ung. Om hvordan det var som å svømme i et eventyr av farger og liv.

Vi tømte nesten havet for fisk

Min grandgrandniese vil lytte storøyd. For dette er noe hun aldri vil kunne oppleve. Mesteparten av havet er tomt for liv nå.

– Men så tømte vi nesten havet for fisk. Vi fisket utallige megatonn. At vi i Norge prøvde å bevare bestandene, hjalp lite, når så få andre land tenkte i samme baner.

Omtrent halvparten av det vi fisket, spiste vi ikke engang. Mesteparten var visst feil arter, bycatch het det, så vi hev dyrene, døde eller døende, bare tilbake i havet.

Uendelig mange havdyr døde av all plasten vi hev i havet. ZOHRA BENSEMRA / Reuters

Store deler av fangsten ble også malt til fiskemel, som vi igjen fôret oppdrettsfisk med. Slik måtte vi fiske mye mer fisk, for å få bare en brøkdel på tallerkenene. Uendelig mange havdyr døde også av all plasten vi hev i havet, mens landbruket gjennom sine utslipp førte til hele døde soner i havet.

Store deler av Jorden ble ubeboelig

Og jeg vil fortelle om hvordan klimaendringene gjorde alt så uendelig mye verre, selv om nasjonene endelig samlet seg om mange riktige beslutninger i Parisavtalen i 2016.

Klimaendringene er skapt av vår bruk av kull og olje, av all avskogingen, og av metanutslipp fra de milliardene av husdyrene vi holdt oss med. Store deler av Jorden ble ubeboelig både for mennesker og de fleste dyr. Og det som var igjen av jungler, korallrev og levende hav, forsvant.

Jeg vil fortelle hvor fantastisk Norge var

Og jeg vil fortelle om hvor fantastisk vårt eget land en gang var. Om hvordan elvene i Norge en gang var fulle av vill laks, før de forsvant på grunn av oppdrettsnæringen, sykdom og tilstanden i havet.

Om alle de mange arter sjøfugler som en gang fantes langs hele vår kyst, men som ble gradvis utryddet ettersom fisken i havet forsvant. Om alle rypene i fjellet og langs kysten.

De var så uendelig mange. Så vi skjøt og skjøt etter dem, selv etter at de ble utrydningstruet. Etter som rypene forsvant fra ett område, dro jegerne et annet sted, helt til en dag hele bestanden kollapset og det ikke var flere igjen noen steder.

Nordmenn hatet måker og ødela redene deres

Og jeg ville berette om måkene som av en eller annen grunn likte å være i nærheten av oss. Om hvordan jeg selv en gang hadde en balkong hvor de store flotte hvite fuglene kom og spiste av hendene mine.

Og om hvordan vi nordmenn likevel hatet måker og var glad da bestanden gikk ned uten at vi helt skjønte hvorfor. Hytteeiere og andre bare fortsatte å avlive dem og ødelegge redene deres, fordi de bråket sånn og skitnet til landsteder og biler. Så snart var de også borte.

Bjørn, jerv, gaupe og ulv ble skutt og skutt, til det ikke var flere igjen, Ingar Storfjell

Rovdyrene ble alltid syndebukkene

Og om jerv og gaupe og ulv og bjørn. Men også om mektige bønder som ville fylle naturen med millioner av hjelpeløse sauer som skulle få løpe fritt rundt helt på egen hånd som om de var i en park.

Selv om de aller fleste av sauene som døde var på grunn av generell vanskjøtsel, var det alltid rovdyrene som var syndebukker, så de ble skutt og skutt, til det ikke var flere igjen.

Religionene brydde seg ikke om at vi utslettet skaperverket

Og jeg vil fortelle om hvordan vi visste hva som skulle til for å redde dyrene, selve planeten, men det var alltid noe som var viktigere.

Økonomi og arbeidsplasser, jordbruk og beiteinteresser, billige ferier, billig mat og store forstadshager.

Illustrasjon: Ane Hem

Og religionene var for opptatt med å fordømme homoseksualitet, prevensjon og ikke minst hverandre, til å bry seg om at vi utslettet selve skaperverket med overbefolkning og ressursbruk hinsides hva som var bærekraftig.

– Men vi har fremdeles dyr i Dyreparken i Kristiansand, masse slags, sier min grandgrandniese.
– Ja, inngjerdet i små innhegninger, så alle kan stirre på dem. Som et minne om alt hva vi har mistet fordi vi ødela alt sammen.

Så uendelig trist over at vi ikke gjorde nok

Og jeg er en gammel mann og sikkert nokså sentimental. Kanskje blir jeg litt fuktig i øyekroken. Så uendelig trist over at vi ikke gjorde nok for å bevare den vidunderlige verden vi en gang levde i. Min grandgrandniese synes antagelig det er litt pinlig, men i stedet for å bemerke det vet hun hva hun skal gjøre.

– Kom grandgrandonkel, bli med ut i parken og mat skjærene og kråkene. Jeg vet hvor glad du er i dem. Og det er ikke lenger skuddpremie på dem slik som før, så nå får de være i fred.

Og hun tar hånden min og vi går ut sammen, og jeg, den gamle, triste mannen, finner i det minste litt trøst i at vi menneskene ennå ikke er helt alene igjen på Jorden.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Her kan du lese mer om miljøødeleggelse og utryddelse av arter:

Relevante artikler

  1. NORGE

    FN-rapport: Naturen ødelegges så raskt at det truer evnen til å livnære Jordens befolkning

  2. NORGE

    I 1973 var det under 200 av denne unike fisken. Nå går den i stim igjen.

  3. KULTUR

    Vil du få en nordmann til å se rødt, er det bare å ta fra ham kjøttmiddagen hans

  4. VERDEN

    Amerikanske Elisabet (15) trodde hun skulle på ferie. 15 år senere klarte hun å rømme fra klosteret i Sibir.

  5. ØKONOMI

    Minidroner utrustet med hestehår kan løse biekrisen

  6. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 16. april