Kronikk

Kronikk: Det var ikke bare ett Norge som gikk inn i krigen

  • Ole Kristian Grimnes
Det viktigste bidraget til krigføringen var det den store norske handelsflåten som ytet, skriver Ole Kristian Grimnes. Her er norske skip underveis i konvoi over Atlanterhavet høsten 1941. Lasten på dekk er flydeler.

Bedre innsikt gir det å tenke på Norge under krigen som et tredelt fenomen, et konstitusjonelt Norge, et NS-Norge og et motstands-Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Man skulle tro at det var en enkel sak å beskrive Norges vei inn i den andre verdenskrig.

Kongen og regjeringen valgte å ta kampen opp da Tyskland angrep landet 9. april 1940. Så fulgte et to måneder langt felttog, og da det var over, bestemte kongen og regjeringen seg for å fortsette krigen utenfor landets grenser.

I Storbritannia gikk de i gang med å bygge opp en norsk marine, en hær og et flyvåpen som deltok i de alliertes krigføring frem til krigens slutt. Det viktigste bidraget til krigføringen var det likevel den store norske handelsflåten som ytet.

Det konstitusjonelle Norge

Den konstitusjonelle norske stat forlot altså det territorium som til vanlig er synonymt med Norge. Den ble til en krigsdeltagende stat som i prinsippet førte sin krig på vegne av hele Norge, både hjemme-Norge og ute-Norge.

Ole Kristian Grimnes

For denne staten var veien inn i krigen nå tilbakelagt. Den konstitusjonelle stat var for godt med i den andre verdenskrig som en krigsdeltagende stat.Men hva med det hjemlige Norge som kongen og regjeringen hadde forlatt?

Det deltok åpenbart ikke i krigen på samme måte som utemyndighetene gjorde det. Likevel kom også hjemme-Norge med i krigen, men på sitt eget grunnlag.

Norges vei inn i den andre verdenskrig er derfor ikke så enkel som man skulle tro. Det var ikke bare ett Norge som gikk inn i krigen. Det var flere, og de gjorde det på hver sin måte.

NS-Norge

  1. september 1940 satte den tyske rikskommissær Josef Terboven seg foran mikrofonen i NRK. Her holdt han en av de viktigste taler som har vært fremført på norsk jord.

Det var en politisk revolusjon Terboven satte i verk med sin tale. Han erklærte at kongen og regjeringen var avsatt. Alle politiske partier bortsett fra Nasjonal Samling (NS) var forbudt. Tyskerne ville nå satse på Quisling. Heretter gikk det bare én vei til norsk frihet og selvstendighet, sa Terboven, og den veien gikk over NS.

Partiet fikk overta et flertall av statsrådspostene. Slik gjorde den tyske rikskommissæren med ett slag NS til et regjeringsparti og et statsbærende parti. Sammenlignet med andre okkuperte land var dette enestående.

I Norge fikk et innenlandsk nasjonalsosialistisk parti hånd om regjerings— og statsmakten på en måte som ikke har noen parallell i andre okkuperte land. Med Terbovens politiske revolusjon ble et nytt Norge til, et NS-Norge, som besto av en kombinasjon av partiet Nasjonal Samling og den norske statsmakten.

NS-Norge tok det hjemlige samfunn med inn i den ideologiske krigen. Nasjonalsosialistene førte alltid en dobbelt krig, en militær som ble utkjempet på slagmarken, og en ideologisk som dreide seg om å gjøre europeerne til nasjonalsosialister.

Etter 25. september anla NS en bred nazifiseringskampanje som pågikk under hele krigen, men som var særlig intens og hadde størst fremgang i de to første årene.

NS hadde nå som mål å omforme det norske samfunnet i nasjonalsosialistisk retning.

Kampanjen dreide seg ikke bare om å propagandere for en bestemt ideologi, men hadde også en maktpolitisk side. Den handlet om å erobre etablerte posisjoner og opprette nye som alle skulle besettes med NS’ folk.

Motstands-Norge

Vi har så langt sett på to norger, et konstitusjonelt Norge som i eksil førte en militær krig på alliert side, og et NS-Norge som på hjemlig grunn og tysk side førte en ideologisk krig. Men det fantes et tredje Norge, et motstands-Norge, innkapslet i hjemme-Norge.

Motstands-Norge brakte på sin måte det norske samfunn inn i krigen.

Motstandskampen var også en form for krigføring, en krig for seg, preget av de vilkår og rammer som ble satt av en dominerende okkupant.

Etter 25. september avtegnet de første konturene seg av en motstand som besto i å avverge NS-Norges nazifiseringsfremstøt, og som nådde et klimaks i første halvår av 1942. Da spredte det seg en bred folkelig protest mot NS-Norges fremstøt for å nazifisere læreryrket og innføre obligatorisk tjeneste i NS’ ungdomsbevegelse.

Denne typen motstandskamp var sivil og våpenløs. Dens mål var ikke å skape en undergrunnsbevegelse. Kjernen i den sivile motstandskampen var utadvendte, kollektive protestaksjoner som ble utløst av bestemte nazifiseringsfremstøt.

Trekantsamarbeid

Motstands-Norges andre del var militær. Den besto nettopp i å bygge opp en undergrunnsbevegelse, en hemmelig militær organisasjon, Milorg. Denne delen ble knyttet til det konstitusjonelle Norge. Milorg ble godkjent av regjeringen og lagt under de militære myndigheter i eksil.

Retningslinjene for Milorg ble derfor til gjennom et samspill mellom det konstitusjonelle Norge og motstands-Norge.

Det militære motstands-Norge kan derfor ikke først og fremst forstås på sine hjemlige premisser slik som det sivile.

Det ble bestemt gjennom et trekantforhold der Milorg hjemme, Forsvarets overkommando ute og britiske myndigheter utgjorde hver sin del av triangelet.

Norges vei inn i krigen var altså ikke så enkel som man i første omgang skulle tenke seg. Man får ikke et ordentlig grep om den dersom man opererer med bare ett Norge.

Bedre innsikt gir det å tenke på Norge under krigen som et tredelt fenomen, et konstitusjonelt Norge, et NS-Norge og et motstands-Norge.

De tre representerte hver sin vei inn i krigen. Det konstitusjonelle Norge sto for den regulære krigføringen på alliert side, først i Norge og senere i utlendighet. NS-Norge introduserte den ideologiske krigen på tysk side. Motstands-Norge førte både en ideologisk og militær krig mot okkupasjonsregimet.

Det tredelte Norge forsvant raskt i 1945. NS-Norge falt sammen som et korthus i maidagene.

Motstands-Norge ble borte da det ikke lenger var behov for det. Tilbake ble det konstitusjonelle Norge, seierherren i den andre verdenskrig.

Det ble gjenopprettet på norsk jord da regjeringen og kongen kom tilbake, Stortinget ble sammenkalt til en kort sesjon og det igjen ble holdt regulære valg om høsten.

Bli med i debattene. Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Hvem skal skrive krigshistorien?

  2. Krigen fikk nordmenn til fjells

  3. Kronikk: Hvorfor ble ikke Auschwitz bombet?

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Andre verdenskrig