Kronikk

Kronikk: Basepolitikken gir viktige signaler | Nina Græger

  • Nina Græger seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Norske myndigheter toner ned betydningen av 330 amerikanske soldater på Værnes, NATO tegner et noe annet bilde. Og skal vi bry oss om hva Russland måtte mene om dette?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringen sa nylig ja til det amerikanske forslaget om å utplassere 330 amerikanske marinesoldater på Værnes. Ifølge CNN er dette «et trekk som vil kunne få det til å gå kaldt nedover ryggen på Russlands president Putin».
Norske myndigheter hevder derimot at dette er business as usual. Det er interessant at dette fra offisielt hold fremstilles som et rent mellomstatlig anliggende, frikoblet fra både NATOs avskrekkingsstrategi og forholdet til Russland.

Norges viktigste allierte, USA, ønsker å styrke sitt militære fotavtrykk i Norge, og initiativet hilses velkommen av Regjeringen. Ifølge Forsvarsdepartementet inngår de amerikanske marinesoldatene i en prøveordning, og er ikke et svar på en mer aggressiv russisk utenrikspolitikk. Departementet understreker at den økte aktiviteten er helt i tråd med etablert praksis og de lange linjer i norsk utenrikspolitikk. Fra før består dette samarbeidet blant annet i en avtale om forhåndslagring av amerikansk materiell i Norge.

Samarbeidet er viktig for forsvaret av Norge i en krisesituasjon. Sammen med NATO-øvelser i Norge utgjør det en kjerne i norsk sikkerhetspolitikk. Med unntak av SV har det vært stor politisk oppslutning om dette samarbeidet fordi USA er den fremste garantisten for at artikkel 5 i NATO (et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen) gjelder når det virkelig gjelder.

Nina Græger seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Norge bestemmer basepolitikken

Bekymringer for Russlands respons på styrkingen av det amerikanske nærværet er blitt avvist som irrelevante. Basepolitikken er basert på en ensidig norsk politisk erklæring som sier at Norge ikke skal ha fremmede militære baser på norsk jord i fredstid. Blant annet har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og politisk ledelse i Forsvarsdepartementet understreket at basepolitikken til enhver tid defineres av den norske regjeringen og – underforstått – hverken av Russland eller andre.

Dette er vel og bra; enhver suveren stat har rett til å føre sin egen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Likevel er det påfallende at Russland plutselig ikke skulle være relevant i dette spørsmålet. Siden 2006 har norske politikere uttrykt en voksende bekymring for Russlands militære opprustning og aktivitet i våre nærområder.

Forsvarssjefens fagmilitære råd og militære ledere påpeker også at økt uforutsigbarhet og usikkerhet preger bildet, selv om de ikke ser noen konkret militær trussel mot Norge i dag. Naboskapet med Russland er «en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk», som utenriksministeren sa i sin redegjørelse for Stortinget i mars, mens den regjeringsoppnevnte Ekspertgruppen omtalte Russland som «den viktigste faktoren for norsk forsvarsplanlegging i overskuelig fremtid». I et innlegg tidligere i år uttalte statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet at «Russland har både evne og vilje til å bruke militærmakt. Det gir usikkerhet når det gjelder intensjoner».

NATOs respons på Russlands aggresjon

Hva som er en trussel bestemmes av kombinasjonen av militær yteevne og intensjoner. Sikkerhetspolitikk er i stor grad basert på å sende signaler gjennom ord og handling, og norsk basepolitikk og andre selvpålagte restriksjoner er treffende eksempler på dette. NATO har styrket sitt militære nærvær i Øst-Europa, noe som skal virke beroligende på medlemsland, mens det at styrkene roterer skal virke passe avskrekkende på Russland. Norske myndigheter har fremhevet at Værnes-utplasseringen ikke innebærer permanent nærvær, men at styrkene byttes ut innimellom – derav rotasjonsstyrke.

Et kompliserende element med tanke på marinesoldatene er at Norges forhold til Russland i utstrakt grad reflekterer forholdet mellom Russland og NATO/Vesten. Dette betyr at det ikke er opp til norske myndigheter selv å definere hva Russland legger i et forsterket amerikansk militært nærvær i Norge. Sett utenfra vil 330 marinesoldater i et land som grenser til Russland kunne betraktes som en del av NATOs forsterkningsstrategi, som er en respons på Russlands aggresjon i Ukraina og på Krim.

Sjefen for det amerikanske marinekorpset i Europa og Afrika har også uttalt til CNN at et begrenset rotasjonsnærvær i Norge «vil øke evnen til å operere sammen», og «øke NATOs evne til raskt å samle og bruke styrker i Nord-Europa» i en krise eller et militært angrep.

Fra norsk hold presenteres styrken som en videreføring og styrking av etablert samarbeid med USA og NATO med vekt på øvingselementet, og ikke som et ledd i NATOs avskrekkingspolitikk. Regjeringens strategi ser ut til å være ikke å sette norsk basepolitikk i spill i debatten. Om ikke annet kan det berolige den hjemlige politiske debatten.

Les også

Soldatene i US Marines stusset kraftig da de hørte at maten kom fra Hell Catering

En ny normalsituasjon

Debatten om utplasseringen på Værnes viser to ting. For det første, at norske myndigheter mener at en utvidelse av øvelsesmønstre og styrkenærvær er positivt fordi Norge er i en mer utsatt posisjon enn før. Selv om NATO og Russland ikke er inne i en ny kald krig, viser retorikken helt klart en ny norsk lesning av hva som er normalsituasjonen.

For det andre viser ordskiftet rundt marinestyrken hvordan det forsvarspolitiske establishment definerer grensene for debatten. Ifølge statssekretæren i Forsvarsdepartementet er det å snakke om brudd med basepolitikken nærmest ensbetydende med «å sende det vi på fotballspråket kaller en lissepasning til Russland, hvis de ønsker å plukke opp den lavthengende frukten».

Klarere kan det ikke sies. Dette er velkjente maktteknikker og ikke spesielt for hverken forsvarsdebatten eller Regjeringen. Der myndighetene snakker om etablert praksis og ‘business as usual’, snakker kritikerne – tradisjonelt deler av venstresiden i norsk politikk – om flytting av grenser, uthuling av tradisjonell politikk, uheldige signaleffekter utad, og en lek med ord.

En effektiv og gjenkjennelig forsvarspolitikk

330 amerikanske marinesoldater i Norge kan vise seg å være en god investering i norsk sikkerhet i et mer usikkert trusselbilde, selv om styrkens militære betydning er begrenset. Fra norsk side må målet være å styrke vår sikkerhet, uten at dette går på tvers av flertallets oppfatning av basepolitikken og uten at det tolkes av Russland som et brudd med det de oppfatter som tradisjonell norsk politikk.

Det er ikke lett å utforme en forsvarspolitikk som både er gjenkjennelig og tilpasset endrede trusselbilder, slik at den ikke fremstår som et Kinderegg. Men dette er trolig den nye normalen vi må leve med. Norges mangeårige erfaring med å balansere hensynet til USA, Russland og Europa vil komme godt med i årene fremover.


Les også

  1. Norge må sanere sin basepolitikk | Kjell M. Lutnes

  2. Uthuling av norsk basepolitikk?

  3. 330 amerikanske marinesoldater til Værnes

  4. Russland forundret over planer om US Marines på Værnes

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sikkerhetspolitikk
  2. USA
  3. Nato
  4. Forsvarspolitikk
  5. Russland