Kronikk

Kronikk om Kina: Den stengte porten til Midtens rike

  • Harald Bøckman
Nesten 40 år etter mitt første besøk opplever jeg at porten til Midten rike er stengt, skriver Harald Bøckman.

Etter mitt første besøk i landet, i 1970, ble jeg registrert som politisk suspekt av en norsk bank. Nå nekter kinesiske myndigheter meg visum av samme grunn, mens næringslivet vinkes inn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 23. august hadde jeg planlagt å delta på åpningssesjonen av Den 22. verdenskongressen for historikere, som i år for første gang arrangeres i Kina, nærmere bestemt i Shandong-provinsens hovedstad Ji’nan, ikke langt fra der landets største vismann, Konfutse, ble født.

Slik gikk det ikke.

Jeg hadde betalt min konferanseavgift og mottatt den offisielle invitasjonen, men den kinesiske ambassaden i Oslo ville det annerledes: For n’te gang fikk jeg blankt og ubegrunnet avslag på en visumsøknad.

Tilbake til historien

Den norske historiske forening, som jeg er medlem av, tok i sommer opp saken med ledelsen i Den internasjonale føderasjonen av historikere (CISH). De, i sin tur, tok saken opp med de kinesiske medarrangørene, som tidligere hadde forsikret at kongressen ville garantere «free academic exchange».

CISH-ledelsen kom imidlertid ingen vei med sin henvendelse. Presidenten, professor Marietta Hietala, fikk tilbakemelding om at det skal ha eksistert et dårlig personlig forhold mellom Bøckman og kinesiske myndigheter over lengre tid.

Harald Bøckman.

Til det er å si at jeg overhodet ikke har noe personlig forhold til kinesiske myndigheter, og i den grad det eksisterer et dårlig forhold, er det myndighetene selv som har skapt det. Om kort tid fyller jeg 70 år, og jeg hadde blinket ut kongressen som en god anledning til å markere en formell avrunding av niogførti år med akademiske Kinastudier.

Under de forberedende prosessene sendte jeg inn et forslag til kongressen om å arrangere et halvdagsseminar med tittelen «Hvor gammel er Kinas historie?», i samarbeid med historikere fra Europa, USA og Kina. Formålet med forslaget var blant annet å ta et kritisk blikk på den ideologisk motiverte endringen om landets historiske opphav som har funnet sted i de siste ti–femten årene.

Mens kildebasert kunnskap går ca. 3300 år tilbake, bestemte Sentralkomiteen i Kommunistpartiet for en del år siden at landets historie skal være 5000 år – hverken mer eller mindre. Forslaget mitt nådde ikke opp, men det kan jo også skyldes faglige prioriteringer.

Den usikre sommeren

Det begynte sommeren 2008. I mai tilbrakte jeg noen uker i Beijing og ferdigstilte gjendiktninger av Olav H. Hauge til kinesisk sammen med min gode kollega, poeten Xi Chuan.

Allerede da virket det som om noe var på gang, for jeg fikk ikke visum før noen timer før avgang på Gardermoen.

Ved ankomst til Beijing ble jeg holdt tilbake mens passet mitt ble gransket i et dertil egnet kontor, men fikk til slutt slippe inn.

Jeg tolket den strengere kontrollen som en del av rutinene i forbindelse med opptakten til sommerolympiaden i Beijing, som skulle finne sted i august samme år.

Situasjonen var videre blitt spent på grunn av en oppstand i Lhasa på vårparten.

Omtrent samtidig med Beijing-olympiaden skulle Den internasjonale føderasjonen av oversettere (FIT) arrangere sin konferanse i Shanghai. Også her var det første gang Kina var vertskap for en slik konferanse.

På konferansen skulle jeg blant annet bistå et seminar om oversettelse av Ibsen til forskjellige språk. Videre hadde jeg i samarbeid med Norsk oversetterforening utarbeidet en kulturreise rundt om i Kina i etterkant av konferansen. Etter det skulle jeg på feltarbeid i Yunnanprovinsen med en gammel kinesisk kollega.

Kvoteoppfylling

Samme sommer søkte jeg følgelig på nytt om visum. Jeg skulle ikke være til stede på Olympiaden i det hele tatt, kun stoppe et par dager i Beijing, byen som er en av mine sentrale internasjonale kompassroser.

Etter lengre venting kom dommen: avvist.

I forkant av Olympiaden gikk det ut en instruks fra kinesiske sikkerhetsmyndigheter om at ambassadene måtte nekte visum til folk som man kunne mistenke for å bedrive «terror, vold, undergraving, smugling, narkolanging eller prostitusjon»

I ettertid har jeg tenkt mye på hva som kunne ha vært grunnen den gangen, og kommet til at det må skyldes en kvotebevisst, nidkjær kinesisk Oslo-ambassadør, Gao Jian. Hun hadde bakgrunn i sikkerhetssystemet, der hun hadde hatt til oppgave å overvåke hva kinesiske opposisjonelle i utlandet foretok seg.

Jeg hadde aldri gleden av å møte ambassadør Gao, men jeg registrerte mye hoderisting fra forskjellig hold om hennes oppførsel i løpet av hennes forholdsvis korte tjenestetid i Oslo.

I forkant av Olympiaden gikk det ut en instruks fra kinesiske sikkerhetsmyndigheter om at ambassadene måtte nekte visum til folk som man kunne mistenke for å bedrive «terror, vold, undergraving, smugling, narkolanging eller prostitusjon» ( kongbu, baoli, dianfu, zousi, fan du, mai yin ).

Jeg skrev derfor et brev i en noe syrlig stil til ambassadøren, der jeg ba henne bekrefte at jeg ikke hørte til noen av disse kategoriene. Videre gikk jeg offentlig ut og ba om en beklagelse fra den kinesiske ambassaden.

Sikkert ikke særlig lurt, men slikt skjer når man føler seg urimelig behandlet – selv om det ikke er noen menneskerett å få besøke Kina.

Jeg fikk selvsagt intet svar på min henvendelse.

På karusellen

Våren 2009 søkte jeg igjen visum, utstyrt med anbefaling fra leder for presse— og kulturavdelingen ved Utenriksdepartementet, for å delta i lanseringen av Olav H. Hauges dikt på kinesisk.

Både det kinesiske forlaget og Den norske ambassaden i Beijing hadde lagt opp til en flott lansering, akkompagnert av Juni Dahrs fine forestilling «Hallo, Hauge». Igjen ble jeg avvist.

Resultatet ble at min gode livsledsager og med-gjendikter, Baisha Liu, reiste, selv om hun måtte gå noen runder med seg selv før hun bestemte seg for å dra. Det ble for øvrig siste gang hun så sitt kjære fødeland. Hun døde av kreft året etter.

Neste forsøk var å søke om et kort opphold i forbindelse med et møte i Manila senhøstes 2009, men samme resultat.

Tildelingen av Nobelprisen til Liu Xiaobo høsten 2010, styrket ikke mine utsikter til å få visum, for å si det mildt

Tildelingen av Nobelprisen til Liu Xiaobo høsten 2010, styrket ikke mine utsikter til å få visum, for å si det mildt. I forbindelse med fredsprisen informerte jeg media om mitt kjennskap til mannen fra hans opphold hos oss på daværende Østasiatisk institutt på Blindern i siste halvdel av åttitallet.

Jeg ga også offentlig uttrykk for at jeg støttet tildelingen, og bisto Nobelsenteret, som hadde store problemer med å skaffe til veie nok informasjon og utstillingsmateriale om mannen.

Neste runde i karusellen ble å søke visum til Kina under et opphold i Hongkong. Jeg hadde hørt at i Hongkong kunne man nærmest få seg visum over disk. Men svaret kom raskt: «Mr. Bockman, you have a problem». Med andre ord, ambassaden i Oslo hadde sørget for å få meg på en sentral svarteliste.

Etter det har jeg søkt flere ganger om visum, for å teste om det kunne være et stemningsskifte på gang. Den gang ei.

Karrièrer og kontroll

Problemet med autoritære regimer er at når noe først er bestemt, er det få som er villige til å risikere sitt politiske skinn ved å foreslå endringer.

Her er spesielt diplomatisk personell utsatt, siden deres handlinger i utlandet kan bli brukt mot dem politisk på hjemmebane. I kinesisk politikk kan det gå både femten og tyve år før man blir rehabilitert etter å ha blitt støtt ut i et politisk mørke.

Min alder tilsier med andre ord at utsiktene til å få besøkt landet igjen, er bleke. På hjemmebane informerte jeg i den første tiden jevnlig Utenriksdepartementet om situasjonen, og jeg fikk et klart inntrykk av at etaten levde opp til sitt rykte om å være «avventende».

I forbindelse med De olympiske lekene i Beijing i 2008 var det mange som håpet at den internasjonale anerkjennelsen av Kina som lekene innebar, ville medføre et samfunn som var mer åpent i forhold til utlandet. Så feil går det an å ta.

OL medførte at sikkerhetshensyn ble mer dominerende, og slik har det forblitt i ettertid.

Kina er i dag mer preget av å være et kontrollsamfunn enn på flere tiår, inkludert det som kalles «kulturell sikkerhet».

I en tale i 2011 sa daværende partileder Hu Jintao: «Vi må ha tilstrekkelig klarsyn til å se at internasjonale fiendtlige krefter intensiverer sine strategiske sammensvergelser for å vestliggjøre og splitte oss, og at de ideologiske og kulturelle sektorene er de viktigste områdene der de bedriver sin langsiktige infiltrering.»

Kina er i dag mer preget av å være et kontrollsamfunn enn på flere tiår, inkludert det som kalles «kulturell sikkerhet»

Som en motvekt mot det, har Kina i de siste årene satset mye for å utvikle det som kalles «mykt makt». Her er daværende utenriksminister Yang Jiechi i 2011: «Offentlig (dvs. åpent) diplomati blir ansett som et viktig middel i å utvikle myk makt … Det vil gi våre ord mer vekt i internasjonale sammenhenger, medvirke til å sikre en ledig implementering av Kinas utviklingsstrategi og utenrikspolitikk … og gjøre slutt på de misforståelsene, fordommene og den mistenksomheten som råder overfor Kina i det internasjonale samfunnet.»

Ikke så myk maktutøvelse

Utsagnene ovenfor illustrerer at tradisjonell kinesisk fremmedfiendtlighet romsterer under de offisielle uttalelsene.

Utlendinger er enten «gode venner» ( hao pengyou ) og «gamle venner» ( lao pengyou ), eller de er fiendtlige krefter som vil destabilisere Kina. Motsetninger som oppstår, skyldes kun «misforståelser, fordommer og mistenksomhet».

I en slik tankeverden blir det lite rom for saklig uenighet. Til og med det personlige blir politisk, og raskt offisielt. Dette har medført at kinesisk utøvelse av såkalt myk makt ikke er særlig forskjellig fra utøvelse av offentlig diplomati. Resultatet blir heller ofte surmulende eller retthaversk maktutøvelse.

Opp gjennom årene har en vanlig reaksjon på visumnekten hos folk som kjenner min virksomhet vært: «Så dumt – av dem!» Men etter hvert som tilstanden har vedvart, har jeg oftere hørt: «Hva har du gjort, som ikke slipper inn i landet?»

Med andre ord, «bevisbyrden» er skiftet over på meg, og det er vel en slik effekt ambassaden tilstreber ved ikke å vise ansikt..

Jeg har, som sagt, intet usnakket med kinesiske myndigheter. Det eneste jeg er ute etter er enkel og direkte tilgang i form av et visum

Eksempelets makt – og avmakten hos den saken gjelder – blir godt illustrert ved det tradisjonelle munnhellet «Å drepe kyllingen for å skremme apekatten» ( sha ji xia hou ). Resultatet er blitt en økende selvsensur blant forskere og studenter som befatter seg med Kina, hvis egentlige oppgave bør være å se kritisk på de forholdene de studerer.

Da jeg for noen år tilbake ble nektet visum i Hongkong, utbrøt en opprørt kinesisk kollega der: «De behandler deg som en kineser!» Han hadde rett. Men det virker nesten hjelpeløst at kinesiske myndigheter tror at de kan anvende samme manipulerende metoder som de anvender i Kina i internasjonalt samkvem.

For øvrig har jeg opp gjennom årene fått mange gode råd om hvordan jeg bør gå frem for å få kinesiske myndigheter i tale. De fleste av dem går ut på forskjellige former for omveier, for ikke å si bakveier, for å oppnå tilgang. Dette er metoder som anvendes i Kina og som kinesere bruker for å overleve og for å komme opp og frem i livet.

Men jeg har, som sagt, intet usnakket med kinesiske myndigheter. Det eneste jeg er ute etter er enkel og direkte tilgang i form av et visum.

Realitetsorientering

Jeg har reist jevnlig til Kina siden 1970, og studerte i Beijing 1976–77. Jeg ledet også Vennskapssambandet Norge-Kina i tre år på første halvdel av 70-tallet, og var med å organisere såkalte vennskapsturer til landet. Vi hadde et håp om at man kunne utvikle denne virksomheten til å bli en virkelig «folk til folk»-virksomhet, men der kom vi ikke særlig langt.

Da jeg første gang besøkte Kina i 1970, var det som deltager på en studiegruppe fra daværende Sosialistisk ungdomsforbund.

Det kan virke som om vi er tilbake til den tiden da kinesiske myndigheter likte best utlendinger som hadde omtrent så mye kunnskap om Kina at de kunne stokke kinesiske for- og etternavn, men helst ikke mer

For det ble vi belønnet med å bli registrert i en hemmelig etterretningsvirksomhet som daværende Den norske Creditbank bedrev for å sikre seg om at oppsetsig ungdom kom og søkte arbeid i deres bank. De hadde til og med fått med seg passnumrene til alle deltagerne.

Å besøke Kina på den tiden var med andre ord mer enn suspekt, sett fra norsk næringslivs side.

Nesten førti år senere opplever jeg så at porten til Midtens rike er stengt.

Nok en gang er jeg blitt politisk suspekt, fremdeles som forsker i kinesisk politisk kultur, men denne gangen fra den andre siden. Nå er det næringslivets drabanter, de nye «vennene», som inviteres inn.

De høflige frasene og omkvedene er de samme, for målet helliger midlet. Leserne må ha forståelse for at jeg har visse problemer med realitetsorientering.

I flere tiår har jeg bestrebet meg på å få en bedre objektiv forståelse av landet, men mine endrede holdninger skyldes like mye Kinas endrede veivalg.

Det kan virke som om vi er tilbake til den tiden da kinesiske myndigheter likte best utlendinger som hadde omtrent så mye kunnskap om Kina at de kunne stokke kinesiske for- og etternavn, men helst ikke mer. For personer som går deres ord og handlinger nærmere etter i sømmene, fortoner det seg annerledes.

Kina trenger i dag hverken «gamle venner» eller «gode venner», men zhengyou , venner som sier åpent og ærlig hva de synes om rikets tilstand.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Interessert i Kina? Les mer her:

Les også

  1. - Hemmelige agenter fra Kina presser kinesiske flyktninger i USA - nå reagerer Obama

  2. Aftenposten mener: Farlig mangel på åpenhet i Kina

  3. Dette skjer i verdens største vekstøkonomi

  4. «Når Kina nyser, blirverden forkjølet»

  5. Kina kritiserer Japans Hiroshima-markering

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Kina