Kronikk

Krigen – en bruksanvisning | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-henri Lévy
Blod i Paris' gater. Jeg tror det internasjonale samfunnet står overfor en trussel som det har alle muligheter til å bekjempe om det virkelig vil, skriver kronikkforfatteren.

Vi må tørre å bruke dette forferdelige ordet «krig», selv om det ligger i demokratienes kall og natur å prøve å unngå nettopp det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Så var den her – krigen.

En ny type krig.

En krig med og uten grenser, med og uten stat, en krig som er ny både fordi den blander Al Qaidas statsløshet med en gammel form for territoriumstilknytning slik den IS nå nærmer seg.

Men like fullt en krig.

Og i møtet med denne krigen som hverken USA, Egypt, Libanon, Tyrkia eller i dag Frankrike har villet, er det bare et spørsmål som virkelig gjelder: Hva skal man gjøre og hvordan? Gå til motangrep og vinne?

Vi må tørre å si «krig»

Første bud. Å navngi. Å kalle en spade for en spade. Å tørre å bruke dette forferdelige ordet «krig», selv om det ligger i demokratienes kall og natur å trenge det helt ut i bevissthetens symbolske og reelle landemerkers ytre grense. Dette er demokratienes verdighet, men også deres svakhet.

Storhet og naivitet av Léon Blum, i en berømt diskusjon med Elie Halévy, viser at han, selv om enestående farer øker overalt, ikke kunne se ideen om demokrati i krig som noe annet enn en selvmotsigelse.

Bernard-Henri Lévy.

Verdighet og begrensing – som for de store humanistene som var Blums samtidige på slutten av 1930-tallet, Georges Bataille, Michel Leiris, Roger Caillois og andre kolleger fra sosiologien, som ropte på intellektuell opprustning i en verden som også den gang så seg ferdig med forbannelsen og med historien.Les Henrik Thune:

Les også

Er massakrene i Paris og bombingen av flyet over Sinai begynnelsen på en ny global front i IS’ krigføring?

Godta selvmotsigelsen

Det er her vi er.

Å tenke det utenkelige om krigen.

Å godta den selvmotsigelsen som ideen om en moderne republikk som er nødt til å kjempe for å redde seg selv er.

Og å tenke det med enda større fortvilelse over at ingen av definisjonene til krigsteoretikerne, fra Thucydide til Clausewitz, synes å passe på den ubestemmelige staten som fører krigen, ikke minst siden frontene er uklare og krigerne har den strategiske fordelen at de ikke på noen måte skiller mellom det vi kaller livet og det de kaller døden.

De franske myndighetene har gjort nettopp det, på aller høyeste nivå.

Politikerne har enstemmig godkjent handlingen.

Sier man krig, sier man fiende

Det som er igjen er deg, meg, samfunnet som helhet og oppstykket: Det som er igjen er den enkelte som hver gang er et mål, en front, en soldat uten at vi vet det selv, et arnested for motstandsbevegelsen, for mobilisering og biopolitikkens sårbarhet – det er håpløst, det er fryktelig, men det er slik det er og det haster å reagere.

Andre bud. Fienden. Sier man krig, sier man fiende. Og ikke bare må man behandle denne fienden som nettopp det, det vil si (lærdom fra Carl Schmitt) å se ham som en man avhengig av hvilken taktikk man velger, bruker list mot, later som man er i dialog med, angriper uten å snakke, aldri avfinner seg med, men særlig (lærdom fra Saint-Augustin, Saint-Thomas og alle teoretikerne som skrev om den berettigede krigen) å gi også ham sitt rettmessige navn.

Det navnet er ikke «terrorismen».

Det er ikke en spredning av «ensomme ulver» eller «mistilpassede».

Les også:

Les også

Katastrofen Frankrike ventet på | Trine Eilertsen

Må slutte å unnskylde

Og når det gjelder den evige unnskyldningskulturen som presenterer disse dødens eskadroner som krenkede, brakt til randen av et urimelig samfunn og tvunget av elendighet til å henrette unge mennesker som ikke hadde gjort noe annet galt enn å være glad i rock, fotball eller den friske høstluften på en kaféterrasse, så er det en fornærmelse mot elendigheten og ikke minst mot de drepte.

Nei.

De er fascislamister

Disse mennene som er motstandere av livsglede og av den friheten man finner i de store verdensbyene, disse jævlene som hater byene og deres ånd like mye som de hater lovene, rettighetene og den behagelige selvstendigheten til folk som er fri fra gamle begrensninger, disse uvitende som burde bli servert, om det ikke var dem så helt fremmed, den vakre uttalelsen til Victor Hugo i september 1870 under Pariserkommunens massakrer, at å forgripe seg på Paris er mer enn å forgripe seg på Frankrike, det er å ødelegge verden, det passende er å kalle dem fascister.

Eller bedre: fascislamister.

Eller bedre: Resultatet av den blandingen som en annen forfatter, Paul Claudel, så komme og beskrev i sin Journal den 21 mai 1935, i et av disse klarsynene som bare de helt store opplever: «tale av Hitler? Midt i Europa skapte han en form for islamisme …»

Fordelen med en slik betegnelse?

Man understreker det viktige.

Man blir minnet på at med en slik motstander må krigen være uten stans og uten nåde.

Og deretter tvinge hver eneste en, overalt, det vil si i den arabisk-muslimske verden, så vel som på hele planeten, til å si hvorfor han sloss, med hvem, mot hvem.

Vi må ha bedre kontroll med hvem vi slipper inn, mener Vebjørn Selbekk:

Les også

De ubehagelige spørsmålene etter Paris

To viktige kamper

Dette betyr naturligvis ikke at islam noe mer enn andre diskurser har noen spesiell tilknytning til det verste.

Og denne kampens viktighet må ikke ta oppmerksomheten bort fra den andre helt grunnleggende og livsviktige kampen, kampen for et annet islam, for opplysningstidens islam, for et islam som arvtagerne til Massoud, til Izetbegovic, til Mujibur Rahman fra Bangladesh, til de kurdiske nasjonalistene eller sultanen fra Marokko som tok den heroiske beslutningen om å redde jøder som flyktet fra Vichyregimet i sitt kongerike, kan kjenne seg igjen i.

Men dette innebærer to ting – eller snarere tre.

Først at islams områder, siden den fascistiske stormen på 30-tallet der er kjent for å ikke ha nådd utenfor Europas omkrets, er de eneste i verden der man ikke har gjennomgått det minne— og sorgarbeidet som tyskerne, franskmennene, europeerne generelt og japanerne har gjennomgått.

Videre, at det tydelige, helt grunnleggende skillet mellom de to formene for islam som engasjerer seg i en dødskamp, må komme enda tydeligere frem, og alt tatt i betrakting, og dersom man absolutt vil beholde det uttrykket, er den eneste sivilisasjonskrigen som gjelder.

Og til slutt, at denne oppmerkingen, avmerkingen, denne linjen som trekkes opp mellom tilhengerne til Tariq Ramadan og vennene til den store Abdelhawahb Meddeb, merkingen av dem som på en side kan gi næring til ’Lenge Leve Døden’-effekten til de nye nihilistene og til en type ideologisk arbeid, tekstuelt og spirituelt, som på den andre siden vil være nok til å avverge tilbakevendingen eller ankomsten av spøkelser, at dette først og fremst må være muslimenes eget verk.

Et vakkert rop

Jeg kjenner motforestillingene.

Jeg hører de godtroende rope at det å be gode borgere om å ta avstand fra kriminelle handlinger de ikke har begått, er å anta at de er skyldige og dermed å stigmatisere dem.

Men nei.

For dette «ikke i vårt navn» som vi forventer av våre muslimske medborgere, er det samme som det til israelerne som for 15 år siden tok avstand til sin regjerings politikk på Vestbredden.

Det er det til de folkemengdene av amerikanere som i 2003 motsatte seg den absurde Irakkrigen.

Det er ropet, mer nylig, fra alle de britene, sterkt troende eller bare ganske enkelt lesere av Koranen, som tok på seg å spre budskapet om et annet islam – mildt, barmhjertig, tiltrukket av toleranse og fred – et annet enn det islam som man knivstikker tilfeldige forbipasserende i navnet til.

Det er et vakkert rop.

Det er en vakker handling.

Les også:

Les også

Harald Stanghelle: Er vi i krig nå?

Må overvåke mistenkte

Men det er først og fremst en enkel handling, en del av en god krig, som handler om å isolere fienden, å kutte bånd og forhindre at han fortsetter å ha det som fisken i vannet i et samfunn som han i virkeligheten er en skam for.

For den som sier krig sier også nødvendigvis identifikasjon, marginalisering og, hvis mulig, nøytralisering av denne gruppen motstandere som opererer på nasjonal jord.

Det er dette Churchill gjør, når han samtidig som Storbritannia går inn i andre verdenskrig, fengsler mer enn 2000 mennesker, noen svært nære, som hans egen fetter Geo Pitt-Rivers som var nummer to i det engelske fascistiske partiet, som ble ansett som indre fiender.

Og, alt tatt i betraktning, er dette vi må innse ved å forby for eksempel hatpredikanter, ved å overvåke de tusenvis som befinner seg i kategorien ’S’ det vil si at de er mistenkt for å være islamister, eller ved å overbevise de amerikanske sosiale mediene om at man ikke kan tillate at oppfordringer til selvmordsaksjoner vokser frem i skyggen av det First Amendment i den amerikanske grunnloven.

Det er en ømtålig handling.

Den vil alltid balansere på grensen til lovgivning for en unntakstilstand.

Og derfor er det samtidig viktig ikke å gi etter for det som angår retten og plikten til gjestfrihet som er mer nødvendig enn noensinne, i møtet med strømmen av syriske flyktninger som flykter, nettopp fra den fascislamistiske terroren.

Å fortsette å ta imot disse flyktningene, samtidig som vi fanger opp og uskadeliggjør flest mulig av de cellene som er klare til å drepe.

Å åpne armene enda videre opp for dem som flykter fra IS, samtidig som vi er nådeløse overfor dem som vil utnytte vår lojalitet overfor våre prinsipper til å infiltrere og utføre sine forbrytelser.

Dette er ikke motstridende.

Vi kan bekjempe IS

For det første er dette den eneste måten ikke å gi fienden den seieren de forventer, og som ville innebære å oppgi den åpne, rause måten vi lever sammen på, og som preger våre demokratier.

Og, jeg gjentar, det er den nødvendige prosessen i enhver rettferdig krig som handler om å splitte, splitte på nytt, alltid splitte – og på den måten vise det store flertallet av muslimer i Frankrike at de ikke bare er våre allierte, men våre borgerbrødre.

Og så det viktigste.

Den ekte kilden til denne styrtsjøen av grusomhet.

Denne islamske staten som okkuperer en god tredjedel av Syria og Irak og som tilbyr fremtidens Bataclan-bombere baser, kommandosentrene, voldsopplæring og treningsleirer, uten disse ville ingenting vært mulig.

I forrige uke var jeg i Sinjar der Peshmerga sammen med den internasjonale koalisjonen har vunnet en avgjørende seier. Siden juli har jeg i forbindelse med en dokumentarfilm om den kampen som kurderne for tiden er alene om å kjempe på bakken, samlet bilder fra andre slag da antatte eksperter hevdet at man måtte stille hundre tusener soldater til kamp på bakken for å forhindre at den etniske rensingen fortsatte, selv om det da tiden var inne, viste seg å holde med en håndfull spesialstyrker og luftangrep, er jeg overbevist om at IS’ horder er mye modigere når det handler om å blåse hjernen ut av unge, forsvarsløse parisere enn når de må ta kampen opp mot frihetens ekte soldater – og jeg tror derfor at det internasjonale samfunnet står overfor en trussel som det har alle muligheter til å bekjempe om det virkelig vil.

Så hvorfor blir det ikke gjort?

Hvorfor er hjelpen til våre allierte, kurderne, så begrenset?

Og hva er denne merkelige krigen som Baracks USA for tiden ikke vil vinne?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at løsningen finnes.

Og at alternativet er åpenbart: no boots on their ground betyr more blood on our ground .

Teksten er oversatt til norsk av Kristin Skare Orgeret.

Les mer om

  1. Kronikk