Kronikk

Arbeidsulykke eller arbeidsmetode?

  • Hanne Bjurstrøm

Som politiker opplever man ofte at journalistene på forhånd har bestemt seg for hva som er fortellingen, skriver Hanne Bjurstrøm, her i sitt første møte med pressen som arbeidsminister. BERIT ROALD, NTB SCANPIX

Mediene må nå vurdere bruken av fakta i sine reportasjer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste dagene har vi vært vitne til et NRK som legger seg flat for kritikken av en reportasje om romfolkets kår i Norge. Alle synes å være enige om at et vesentlig faktum bevisst var holdt tilbake. Og de ansvarlige i NRK forsikrer på sin side at omfattende tiltak vil bli satt i verk for å hindre gjentagelser. Da må man virkelig undre seg:

Om så omfattende endringer er nødvendig for å hindre at vesentlige fakta bevisst blir utelatt i en reportasje — hva har da vært situasjonen tidligere?

Det er ikke bare journalister som må velge ut hvilke opplysninger de skal ta med i sine fortellinger og reportasjer. Det samme gjelder for forskere, for advokater, for rådgivere og for politikere - og alle andre som må fremstille et saksforhold innenfor knappe tids- og ressursrammer. Men ingen forsker, advokat eller politiker vil tørre å fjerne eller skjule et relevant faktum. Derfor konkurrerer man i stedet om å vri, vende og vinkle fortolkninger av fakta, for å styrke sin egen fremstilling - og sine egne interesser - i en sak.

Debatten om NRKs forhold til fakta i rom-saken bør derfor ikke begrenses til en presseetisk fordømmelse, men føres videre til hvilken rolle fakta bør ha i den saklige og demokratiske debatten vi alle ønsker. Når bør journalister se at et faktum er relevant for den saken de dekker? Hva skiller et relevant faktum fra et mindre vesentlig forhold? Og hva ligger i den opplysningsplikt som journalister forteller oss andre at de har som samfunnsoppdrag?

Grense mellom journalistikk og diktning

Ett sted går det en grense mellom diktning og journalistikk. Dikteren skaper sin fortelling først, deretter innhentes opplysninger og fakta som understøtter en god og underholdende historie.

Journalistikk, på samme måte som forskning, politisk argumentasjon eller en prosedyre i en rettssal, er bygget på den motsatte tidsrekkefølgen: Først etableres de faktiske forholdene, deretter bygges fortellingen som en fortolkning. Blir man tatt i bevisst å fjerne fakta, så fordømmes forskeren som en svindler, politikeren vil miste all overbevisningskraft og advokaten taper saken.

Journalisten kan derimot si at det skjedde en arbeidsulykke og håpe å slippe unna med en beklagelse. Men det er et stykke igjen til norske medier har overbevist oss om at det å utelate fakta ikke er del av den metoden de arbeider etter. For som politiker møter man denne situasjonen jevnlig: Journalisten har allerede, før du blir kontaktet om saken, laget fortellingen. Derfor er han eller hun ikke mottagelige for fakta som endrer denne. La meg nevne noen illustrerende eksempler:

Nav i Brennpunkt

NRK Brennpunkt hadde laget en fortelling om at NAVs egne leger overprøvde fastlegers vurderinger. Derfor ble personer med helseproblemer hundset med av inkompetente leger «betalt av» Nav. Underforstått; disse legene var mer lojale mot Nav enn mot fagekspertisen.

Mens programmet ble laget forsøkte Nav å forklare journalistene hvordan systemet faktisk virker. Men dette ville ødelegge storyen om den lille manns kamp mot det umenneskelige systemet. Fakta ble bevisst valgt bort, og NRK ble felt for brudd på god presseskikk i Pressens Faglige Utvalg. Men hvem husker det i dag?

I et oppslag i VG om at norske arbeidsledige har rett til å dra tre måneder med trygd til Spania for å søke arbeid, forsøkte jeg som arbeidsminister å få frem at dette er en regel som følger av EØS-avtalen. Det er ikke en regel vi norske politikere har innført på eget initiativ. Men siden storyen skulle handle om hvor slepphendte norske politikere er med trygder, ble EØS-regelverket bevisst utelatt fra reportasjen.

Les også

Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas overlater minst to utfordringer til sin etterfølger

En annen variant av faktahåndtering, fra Dagbladet, kan nevnes: Avisen hadde flere og store oppslag om hvordan meldeplikten for mottagere av den nye trygden arbeidsavklaringspenger var så komplisert at det var et statlig overgrep mot ressurssvake. Siden dette var antagelser som kom på trykk før plikten ble innført, var dette helt legitime reportasjer. Men er det helt i orden at avisen aktivt lar være å nevne det faktum at ordningen, etter at den ble innført, har vist seg å virke temmelig smertefritt?For å vende tilbake til romfolket. I fjor sommer hadde VG store oppslag om at ved å selge en avis, ville man få rett på norske trygder. Storyen var at jeg som statsråd ikke snakket sant da jeg sa at dette ikke var tilfellet. En avis laget med det formål å opparbeide rett til trygd gir ikke rett til trygd. En ting er at det er et prisverdig instinkt hos journalister ikke å ta det en statsråd sier for god fisk. Men man kunne jo spurt en fagperson på området. Siden storyen var en fortelling om hvor lett det var å lure velferdsstaten, ble dette faktum bevisst utelatt.

Utelatelser skjer ofte

Hensikten med disse eksemplene er ikke å være retthaversk. Poenget er at de etter mitt syn viser at det å utelate relevante fakta, som endrer hovedinnholdet i en fortelling, skjer oftere enn de gangene det henvises til en troverdig arbeidsulykke.

Les også

Hvilken historie var det NRK ville fortelle?

Dessverre er en annen konsekvens mer bekymringsfull. Det er det forholdet både befolkning og politikere får til fakta i en sak. Når politikerne vet at folk legger til grunn at det som kommer i mediene svært ofte er så vridd, at det ikke kan brukes som grunnlag for meningsdannelse basert på faktiske forhold; hvilke kår får da den opplyste, demokratiske samfunnsdebatten?Heller enn å etterprøve om det politikerne og andre maktpersoner sier får støtte fra andre, uavhengige kunnskapsbærere, bruker journalister i mange tilfeller tiden til å sortere vekk de fakta som ellers bare ville ødelegge en god story. Slik den aktuelle journalisten i Dagsrevyen også helt korrekt observerte. Men heller enn å forsikre oss, igjen og igjen, om at slike «arbeidsulykker» ikke skal gjenta seg, trenger vi en redegjørelse for hvordan NRK har tenkt å endre sine arbeidsmetoder. Og vi trenger journalister som prøver ut, på resten av samfunnet, sine kriterier for at et faktum er relevant for en sak.

- - -

Hanne Bjurstrøm er tidligere arbeidsminister (Ap), , gjesteforsker, Institutt for offentlig rett, Universitet i Oslo

  1. Les også

    NRK innfører etiske strakstiltak

  2. Les også

    TV 2: – Ville ikke skjedd hos oss

  3. Les også

    - NRK ønsker ikke å fortelle hvorfor

  4. Les også

    - Folk forventer å få vite hvilke refleksjoner NRK gjorde

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

  2. KULTUR

    Årets SKUP-pris til Dagens Næringsliv

  3. KULTUR

    Einar Lie: Faktisk.no sliter med både rolleforståelse og kompetanse

  4. KULTUR

    Boken provoserer: Uryddig miks av trekantsex og overgrep

  5. MENINGER

    En grov undervurdering av bransjen og journalistikkstudentene | Steen Steensen

  6. DEBATT

    Haddy Njies bok holder på ingen måte et etisk lavmål. Ikke sammenlignet med medienes dekning