En massiv medikalisering av friske kropper | Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre
Når unge med kjønnsinkongruens behandles med hormoner og kniv, innebærer det en tung medikalisering av friske kropper.
De siste årene har vi sett en sterk økning av unge med kjønnsinkongruens (manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og biologisk kjønn) som søker kroppsendrende behandling. Når noe ved menneskelivet gjøres til et medisinsk anliggende og underlegges medisinsk behandling, kalles det medikalisering.
Uansett om man vil regne kjønnsinkongruens som en forstyrrelse eller en del av normalvariasjonen, er det en massiv medikalisering når kropper behandles med omfattende og irreversible hormonelle og kirurgiske inngrep. Stadig flere forteller samtidig at de i etterkant angrer på slik behandling. I en slik situasjon burde det stilles krav om at behandlingen er ekstra godt gjennomtenkt og forskningsbasert.
Stor gjennomslagskraft
Vi skrev i Aftenposten 29. juni at biologisk og vitenskapelig forståelse av kjønn utfordres av en identitetspolitisk kamp. Kampen vil, i et forsøk på å gi mennesker med kjønnsinkongruens verdighet, omdefinere selve kjønnsbegrepet: Det skal defineres av personenes subjektive opplevelse av hvilket kjønn de har. Vi siktet da ikke minst til fagfolk som deltar i denne kampen, og som legitimerer begrepsendringene med biologisk uholdbar teori: Dette inkluderer ideer om at det finnes «mange kjønn», og at «kjønn er et spekter».
I Aftenposten 10. juli følger legene Anne Kveim Lie og Ketil Slagstad opp slike ideer og konkluderer med at definisjonen av kjønn i medisin må hvile på flere kunnskapstradisjoner enn biologi. En slik forståelse har fått stor gjennomslagskraft og ser også ut til å ligge under Helsedirektoratets nye retningslinje for kjønnsinkongruens.
Helhetlig biologisk forståelse
Vi er enige med Lie og Slagstad i at mennesker med kjønnsinkongruens fortjener et praktisk medisinsk rammeverk som kan møte enkeltmennesker med svært komplekse problemer. Dette krever imidlertid en forståelse av mennesket der ulike nivåer av kunnskap (biologisk, psykologisk, sosialt og kulturelt) henger sammen på en helhetlig måte.
Det er ingenting praktisk med dårlig teori. Hvordan tenker Lie og Slagstad at en biologisk forståelse av kjønn skal integreres med en tanke om at kjønn defineres av personen selv? Eller ønsker de at medisinen samtidig skal legge to eller flere uforenlige definisjoner av kjønn til grunn?
Lie og Slagstad hevder at vi lener oss på en «forståelse av at det finnes en enkel todeling der «sex» er biologi, mens «sosialt kjønn» er en sosial konstruksjon». Dette er ikke en korrekt gjengivelse. Det vi etterlyser, er respekt for at ulike fagfelt kan si ulike ting om fenomener i verden. Litteraturvitenskap kan definitivt si noe om de historiene vi forteller om kjønn, men det er likevel ikke dit man går for en grunnforståelse av menneskekroppen og evolusjonen.
Biologien endres ikke av kultur
Kjønn er et fenomen med en evolusjonshistorie som er mye eldre enn både mennesket og medisinen. Skal definisjonen av kjønn hos mennesket være annerledes enn for alle andre arter?
Vi må ha respekt for at biologer finner en slående todeling i naturen basert på observasjoner av kjønnsceller og kjønnsorganer. Sekundære og tertiære trekk vi forbinder med mannlighet og kvinnelighet, er et resultat av en kompleks fosterutvikling hvor både gener og miljø er medvirkende.
Mennesket kjennetegnes i tillegg som art med en stor hjerne, språk, evne til å fortelle historier og spinne en enorm kulturell kompleksitet rundt vår grunnleggende biologi. Disse evnene preger naturligvis også vårt forhold til kjønn. Men våre historier om kjønn endrer ikke grunnleggende biologi. Den går ikke vekk med endrede definisjoner.
Konsekvenser
Vi savner en konsekvenstenkning rundt det å endre begreper som er grunnleggende for organisering av medisin og samfunn. Ord er viktige verktøy for oss. Hvis meningen som ligger i ord som «kvinne» og «mann» skulle forandres, endres også meningen i ord som «homofili» og «feminisme».
Siden mønstrene i naturen ikke går bort, vil vi trenge nye ord for dem, noe som allerede har gitt seg utslag i forsøk på å omdøpe biologiske kvinner til «mennesker som menstruerer» (noe som fikk Harry Potter-forfatter JK Rowling til å reagere).
Videre finnes det arenaer hvor omskrivninger av kjønnsbegrepet og at for eksempel biologisk fødte menn skal regnes som kvinner, kan skape konflikt. Dette inkluderer kvinneidrett, hvor menn har kroppslige fordeler, og tilgang til kjønnsdelte rom (garderober, toaletter, fengsler, selvhjelpsgrupper m.m.) hvor en del kvinner synes det er ubehagelig å dele rom med menn.
Sykeliggjøring
Vi er enig med Lie og Slagstad i at det å unngå unødig sykeliggjøring er et viktig mål. Men i diskusjoner om kjønnsinkongruens, for eksempel i Helsedirektoratets nye retningslinje, brukes ordet «sykeliggjøring» ofte på en selektiv måte, nemlig kun i betydningen «psykiatrisering». Dette tildekker at hormoner og kniv representerer en tung medikalisering av i utgangspunktet friske kropper. Er det alltid et uttrykk for toleranse mot disse kroppene når de endres slik?
Lie og Slagstad skriver at de er «bekymret for en samfunnsutvikling der kjønnsrollene blir så smale og strenge at man ikke kan leve som kvinne selv om man har penis, eller som mann selv om man har bryster». De mener slike «trange kjønnsnormer» øker behovet for kroppsjusterende behandling. Hva er logikken og kunnskapsgrunnlaget her?
Drømmen om det sanne jeg | Anki Gerhardsen
De siste årenes økning av spesielt unge jenter som fortolker sine problemer som uttrykk for å være «født i feil kropp», og som får kroppsendrende behandling, har ikke kommet parallelt med at penis i økende grad forbindes med menn og bryster med kvinner. Den har kommet med en aktivisme der fagfolk deltar for å omdefinere kjønn, der kjønnsinkongruens hevdes å ha stor forklaringskraft i unge menneskers liv, og der det å definere sitt kjønn blir en personlig oppgave.
Det er etter at transaktivismen har kommet på dagsordenen, at vi har sett en eksplosiv økning av folk som ønsker slik behandling. Én studie antyder at påvirkning i sosiale medier kan spille en rolle. Vi setter derfor spørsmålstegn ved om Lie og Slagstad foreskriver rett medisin.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
