Kronikk

Jordan er nødløsningen som ble en stat | Per A. Christiansen

  • Per A. Christiansen
    Journalist

Den samme familien har styrt Jordan i snart 100 år – den nåværende kong Abdullah II (bildet) er oldebarn av landets grunnlegger. MUHAMMAD HAMED / AP / NTB scanpix

Når det norske kongeparet i dag innleder sitt første statsbesøk i Jordan, kommer de til et land som aldri var planlagt opprettet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Likevel har det vist seg å være overraskende levedyktig i et område som ellers er preget av krig, borgerkrig, opprør og sammenbrudd. Og de vil bli mottatt av det eneste gjenværende av de regimene som ble opprettet i Midtøsten i kjølvannet av første verdenskrig.

Tynt befolket ørkenområde

I løpet av denne krigen erobret Storbritannia et sammenhengende landområde fra Den persiske gulf til Middelhavet. Under fredsoppgjøret fikk de fullmakt til å styre to deler av dette området – «Mesopotamia» (dagens Irak) og «Palestina» – uten at grensene for disse to enhetene ble definert. Det som etter hvert ble smertelig klart, var at de ikke grenset mot hverandre. Mellom dem lå et tynt befolket ørkenområde som i mangel av et bedre navn ble kalt Transjordan.

Administrert fra Damaskus

Dette «landet hinsides Jordan-elven» hadde frem til krigsutbruddet tilhørt Det osmanske rike. Det var blitt administrert fra Damaskus, hvor Frankrike nå var i ferd med å etablere det som skulle bli Libanon og Syria.

Mens britiske myndigheter fortsatt lurte på hva de skulle gjøre med Transjordan, begynte en arabisk leder å rykke nordover gjennom området i spissen for omkring 500 væpnede menn. Emir (prins) Abdullah, som han het, hørte hjemme i Hijaz, den delen av den arabiske halvøy som grenser mot Rødehavet (i dag en del av Saudi-Arabia), hvor hans far var hersker. Nå var han fast bestemt på å kaste franskmennene ut av Damaskus.

Jordan var aldri planlagt opprettet, men viste seg å være overraskende levedyktig, skriver Per A. Christiansen. Aftenposten grafikk

Stammesamfunn

På dette tidspunkt – og nå har vi kommet til vinteren 1921 – hadde britene stasjonert seks yngre offiserer i Transjordan. Der skulle de være rådgivere for lokalbefolkningen, som besto av rundt en kvart million mennesker og i hovedsak var et stammesamfunn.

Britene var i full gang med å demobilisere sine soldater og hadde hverken militær kapasitet eller vilje til å stanse Abdullah. I stedet valgte de å bruke diplomatiske og økonomiske midler. De fikk på denne måten overtalt ham til å bli i området og kontrollere det i en periode på seks måneder, mot en passende godtgjørelse.

Alle var klar over at dette var en nødløsning tvunget frem av omstendighetene. Men ingen kunne ane hvor varig den skulle komme til å bli.

Churchills «ja»

I årene etter verdenskrigen hadde regjeringen i London andre ting å sysle med enn et fjerntliggende og ressursfattig ørkenområde. Den var bekymret over landets økonomiske situasjon, over uro på arbeidsplassene, over kommunismens fremvekst i Europa og over opprørske irer.

Utviklingen i Midtøsten ble derfor overlatt til kolonidepartementet, som fra februar 1921 ble ledet av Winston S. Churchill. Deretter fulgte en merkelig periode, der alle syntes å nøle. Britene ante hverken hva Abdullah eller de selv ønsket. Først i januar 1922 – ni måneder inn i Abdullahs seksmåneders kontrakt – ble saken satt på spissen.

En rapport fra Jerusalem antydet at emiren nok kunne tenke seg å forbli i Transjordan. Dette fikk sjefen for kolonidepartementets arabiske avdeling til å skrive et notat der han omsider reiste det helt sentrale spørsmålet: Ønsket britene at Abdullah «setter seg fast i salen og blir betraktet som landets permanente hersker?»

Mellom linjene står det skrevet med fast skrift: «Yes. W.S.C.»
Dermed hadde Churchill i realiteten godkjent en utvikling som i mai 1923 førte til britisk anerkjennelse av emiratet Transjordan (fra 1946 kongedømmet Jordan).

Det jordanske kongeparet, kong Abdullah og dronning Rania, besøkte Norge i 2000. Ørn E. Borgen

Grell kontrast til naboland

Opprettelsen av det jordanske kongedømmet hadde klar sammenheng med at den britiske regjeringen ikke visste hva den skulle gjøre med et område den erobret under første verdenskrig. Det virkelig oppsiktsvekkende er at den samme familien har styrt Jordan i snart 100 år – den nåværende kong Abdullah II er oldebarn av landets grunnlegger.

Det er flere grunner til denne bestandigheten i en ellers uregjerlig region. Den kanskje viktigste har sammenheng med måten kongehusets makt ble utøvet på fra starten av. Emir Abdullah kom utenfra og hadde ingen egen maktbase i Transjordan. Han hadde heller ikke maktmidler av særlig omfang. Men han hadde tidligere demonstrert godt håndlag i omgang med lokale stammer på Den arabiske halvøy. Denne egenskapen kunne han utnytte i sine nye omgivelser, hvor de enkelte stammene ble trukket med i maktutøvelsen.

Dermed grunnla Abdullah ikke bare staten, men også måten staten er blitt drevet på. Gjennom årenes løp er stammene ikke bare tatt med på råd, de har også fått viktige posisjoner i statsapparatet og regjeringen. Etter hvert har også andre grupper kommet med på samme måte. Det gjelder ikke minst palestinske flyktninger og migranter fra krig og uroligheter vest for Jordan-elven. De har fått fullt statsborgerskap og utgjør i dag flertallet av de nær ti millioner innbyggerne i Jordan.

Dette systemet står i grell kontrast til de som er blitt praktisert i naboland som Irak og Syria, hvor makthaverne gjerne har alliert seg med utvalgte religiøse, militære eller politiske grupper og dermed har bidratt til å skjerpe motsetningene.

Det jordanske flagget. RONEN ZVULUN / Ap / NTB scanpix

Ikke problemfritt

Situasjonen i dag er at Jordan er det eneste landet i Midtøsten med en slik beskaffenhet at det kan ta imot et norsk kongebesøk. Naboene herjes av krig, av borgerkrig, av indre og ytre uro, av terrorisme. Noen har høyst uspiselige regimer, mens de alle viser manglende respekt for menneskerettighetene.

Det betyr ikke at Jordan ikke har problemer. Det kanskje mest påtrengende er vannmangelen, som begynner å bli prekær. Halvannen million syriske flyktninger bidrar samtidig til å sette press på ressursene. Ungdomsledigheten er skyhøy, og dette er trolig en av årsakene til at unge jordanere er overrepresentert i ulike terrororganisasjoner i nabolandene. Ytringsfriheten er fortsatt begrenset, og kvinnenes situasjon er på langt nær tilfredsstillende.

I løpet av sine tre dager i Jordan kommer det norske kongeparet til å besøke prosjekter som tar sikte på å løse nettopp slike problemer, som tross alt ikke bør være uhåndterlige.

Per A. Christiansen var Aftenpostens korrespondent i Midtøsten med base i Amman fra 1984 til 1989 og fra 2005 til 2009.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    To erkefiender, fem blodige konflikter og hvordan det hele henger sammen

Les mer om

  1. Jordan
  2. Midtøsten
  3. Amman
  4. Kongehuset

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Prinsessen kan bli landets første kvinnelige jagerflyver. Fikk pilotmerket av pappa.

  2. NYHETSANALYSE

    En ny historisk avtale for Midtøsten. Hva betyr den egentlig?

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 1.juli

  4. NYHETSANALYSE

    Få oversikt: Her er veikartet som forklarer konfliktene i Midtøsten

  5. KRONIKK

    Folkeopprørene om klima er en gavepakke til russisk påvirkning. Trollene kan bare ta frem popcornet

  6. KRONIKK

    Norge er en uforskammet vert. Hvor ble det av gjestfriheten?