Kronikk

Farlig uklarhet

  • Michael Tetzschner

Kronikken legger åpenbart opp til at ytringsfriheten skal veie mindre fremover, skriver Michael Tetzschner.

Så gikk det nøyaktig en måned fra tragedien 22. juli til det første krav om mindre ytringsfrihet sto på trykk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Les også:

Gammelt nytt. Velment er ikke nødvendigvis veltenkt. Under overskriften «Uakseptable ytringer» har professor Arne Johan Vetlesen, skribent Bushra Ishaq, stipendiat Sindre Bangstad og professor Thomas Hylland Eriksen utviklet en del tanker om ytringsfriheten etter 22. juli.

Hvilket anliggende forfatterne egentlig har, er ved en nøyere lesning uklart. Tolket i beste mening kan kronikken leses som en formaning om at vi alle har et ansvar for måten vi ytrer oss på. Og at hatefulle ytringer helst ikke bør finne sted. Man kan velvillig også se kronikken som en oppfordring til ikke å møte horrible ytringer med passivitet. Det fremholdes også at ytringsfriheten ikke overstyrer alle andre grunnleggende regler for samkvem mellom mennesker. Noen ytringer vil alltid være ulovlige. Men dette er gammelt nytt.

Debattklima

Disse påpekninger, som på overordnet plan ikke er til diskusjon, knyttes så til 22. juli-tragedien på en måte som roper på nærmere forklaring. For det første blir vi fortalt at det norske debattklima før 22. juli har vært uakseptabelt hardt, og at vi har vært med på å tåle en urett som ikke rammer oss selv. Deretter virker det som forfatterne mener at det er praktiseringen av ytringsfriheten i norsk offentlighet som har ført frem til handlingene 22. juli.

Deretter trekkes inn en del historiske tilfeller, bl.a. omtalen av grupper av enkeltmennesker som fratas sine menneskelige trekk som grunnlag for forfølgelse, og i de verste tilfellene, utslettelse. At det dreier seg om totalitære samfunn som ga makthaverne muligheter til å ensrette og manipulere menneskene fra fødsel til død, gjør at parallellene halter ved overføring til et rotfestet demokrati som det norske.

USA

Derimot avvises erfaringene fra det velfungerende demokrati i USA som irrelevante. «USA er det land i verden som går lengst i å beskytte retten til ytringer – også hatefulle. Men vi synes da heller ikke USA representerer noe forbilde her.» Hvorfor ikke? Har det unngått forfatterne at USA har fått en president som på alle måter var en outsider, og at de amerikanske valgdebattene har overvunnet inngrodde fordommer om gruppetilhørighet? Kunne man tenkt seg noe lignende i Norge?

Deretter lar forfatterne Ytringsfrihetskommisjonen gjennomgå for at den er naiv når den sier at «vårt demokrati er basert på en forestilling om at det offentlige rom stort sett er befolket av myndige, voksne og anstendige mennesker.» Likeledes får vi høre at det er problematisk at kommisjonen går svært langt i å individualisere ansvaret for innholdet og formen på ytringer og det hele har ført til at redaktører har kunnet fraskrive seg ansvaret for å gi hatefulle ytringer spillerom. Men hva er alternativet til individuelt ansvar? Kollektivt ansvar for å luke ut uønskede ytringer? Individuelt ansvar innebærer at man må svare for grenseoverskridende ytringer i ettertid. Kollektivt ansvar trekker i retning av forhåndssensur. Er det virkelig det man ønsker?

Trukket for langt

Lest i sammenheng og i klartekst er forfatternes budskap at ytringsfriheten det siste tiåret er trukket for langt. Det reiser flere spørsmål. På hvilken måte tenker de seg at ytringsfriheten skal begrenses? Det underliggende spørsmål ligger nesten ferdig formulert i kritikken av Ytringsfrihetskommisjonen: Hvordan kan «vi» – de myndige, voksne, anstendige menneskene, få lagt bånd på ytringene fra «de andre», de umodne, de uanstendige.

Også når det gjelder ytringsfrihetens betydning for demokratiet klarer forfatterne å blande begrepene; «ytringsfrihet er en sentral verdi i et demokratisk samfunn, og en viktig forutsetning for demokratisk legitimitet.» (Min utheving).

Ytringsfriheten er en forutgående betingelse (precondition er her et presist uttrykk) som konstituerende betingelse for alt demokrati. Men noen selvstendig kilde til legitimering av demokratiet er det ikke. Av plasshensyn må en videre behandling av gyldighetsspørsmålet utstå.

Verditomhet

Verre er det at kronikkforfatterne stiller opp en karikatur av ytringsfriheten som sin motstander. «Ytringsfrihetsabsoluttisme hvorved enhver ytring blir verdifull i seg selv» og «alle ytringer tillegges like stor verdi». Jeg har aldri hørt om noen som mener at alle ytringer pr. definisjon er av verdi og likeverdige med alle andre ytringer. Formulert på denne måten blir ytringsfrihet og verditomhet det samme. I sin iver etter å relativisere og redusere ytringsfriheten viser forfatterne at de heller ikke helt har forstått ytringsfrihetens begrunnelse. Når gode og dårlige ideer stiller til start, er det ikke forat alle skal vinne, men for at de dårlige skal forkastes.

Når problemstillingen forkortes til at «visse hatefulle ytringer er ut (i) fra juridiske og moralske vurderinger ikke akseptable», blander man likt og ulikt. For det første kan jeg ikke komme på et eneste eksempel der en hatefull ytring er moralsk akseptabel. Problemet er imidlertid ikke de sosialt uakseptable utsagn, men hvilke rettslige skranker som i tillegg til normer for god oppførsel som skal begrense ytringsfriheten. Lovgivning er et politisk spørsmål. Og politikerne blir da også bedt om å tre i karakter.

«Har så ikke de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn noen rett til å ytre seg om dette? Her står et liberalt samfunn overfor krevende avveininger», hevder forfatterne. Samtidig får vi vite at «det er ingen menneskerett å ytre seg i offentligheten.» Slik nedgraderes ytringsfriheten som verdi.

Veie mindre

Høyesterett – og la meg også legge til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) avprøver stadig ytringsfrihetens grenser mot straffelovsvernet vi allerede har mot samfunnsskadelige og hatefulle ytringer. Kronikken legger åpenbart opp til at ytringsfriheten skal veie mindre fremover.

Kronikken skylder leseren å beskrive hvordan ytringsfriheten tenkes innsnevret, og hvem som skal gjøre det. Forfatterne nøyer seg i denne omgang med å berede grunnen for et trangere rettslig spillerom for ytringer i Norge i tiden som kommer.

Så gikk det nøyaktig en måned fra tragedien 22. juli til det første krav om mindre ytringsfrihet sto på trykk. Tragedien har tydeligvis ennå ikke uttømt sine konsekvenser.

  1. Les også

    Uakseptable ytringer

  2. Les også

    Beskåret rett til ytring

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Bli rasende!

  2. KRONIKK

    Hvor er omsorgen for levende romanmodeller?

  3. KRONIKK

    Kronikk: Språklig søppel er en trussel mot demokratiet

  4. KRONIKK

    Samehets: ufarlig grums eller en trussel mot demokratiet?

  5. KOMMENTAR

    Torbjørn Røe Isaksen vil ha en ny ytringsfrihetskommisjon. Men er det flere ord vi trenger?

  6. DEBATT

    Koranbrenning er ikke psykisk vold