Kronikk

Bygninger som kjennes på kroppen | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen
    Professor emeritus, Arkitekthøgskolen i Oslo

Peter Dejong, AP

Ydmykhet, dramatikk og dominans.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvordan opplever vi arkitektur, som er alle de bygningene, formene og fargene rundt oss som vi fødes inn i, lever i og til slutt bæres ut av?

En ting er i alle fall sikkert: Det er våre livserfaringer som former opplevelsene av arkitekturen, og våre inntrykk er gitt av særlig tre måter å takle verden på: de kroppslige, de sosiale og de personlige.

De kroppslige erfaringene er allmennmenneskelige og høstes først og fremst i en balansegang mellom kroppen og tyngdekraften. Lynraskt overfører vi disse primærerfaringene til omgivelsene som grunnlag for våre opplevelser: Vi «prøver» dem med kroppen, først deretter «svarer» vi på invitten ved å evaluere dem som mer eller mindre dekkende uttrykk for kulturelle og personlige preferanser.

Tyngdekraften kan beskrives som tre retninger, nemlig vertikalen, diagonalen og horisontalen. Hvilket tyngdeuttrykk hver av disse representerer, gjenkjennes umiddelbart fra vår egen kropps baling med den samme tyngdekraften i dagliglivet. Vertikalen erfares ved det å stå på bakken og dermed å være i symmetrisk balanse i forhold til omgivelsene. Dens uttrykk er kontroll, styrke og seier. Diagonalen, derimot, har et tvetydig uttrykk: enten ved at vi er ved å falle ned mot bakken, eller er ved å reise oss opp fra den for å gjenvinne balansen. Horisontalen erfares ved det å ligge, enten etter et fall eller for å hvile, men i begge situasjoner uttrykkes at vi er bundet til bakken og dens utstrekning.

Flere eksempler fra arkitekturhistorien kan illustrere hvordan hver av disse retningsdannelsene er fremhevet i formgivningen. Et eksempel er rådhustårnet i Siena fra 1342 som betoner vertikalen, biblioteket i Alexandra fra 2003 betoner diagonalen, mens Falling Water i Pennsylvania fra 1939 betoner horisontalen.

Alle rendyrker de tyngdekraftens iboende uttrykksmuligheter, både for å tolke et tidsbilde, bygningenes bruk og stedene der de ligger.

Rådhustårnet i Siena: Et rent maktsymbol

Rådhustårnet i Siena. Alberto Lingria, Reuters

Rådhustårnet i Siena er laget som et rent maktsymbol i konkurranse med katedraltårnet på høyden i nærheten. Den nyervervede selvfølelsen til handelsborgerskapet i Europa krevde i republikkens Siena en markering på 102 meter rett i været. Begge tårnene hadde klokker som skulle lyde ut over omgivelsene, og de ga også oversikt i tilfelle brann eller fiender som nærmet seg. Den slags bare understreket den visuelle dominansen, der kirketårnet allikevel tok prisen med sitt spir på toppen. Spir var ikke tillatt på rådhustårnene, som måtte avsluttes rett for å markere hvilken av dem som var på lag med Vårherre.
Også adelen bygget familietårn i middelalderen, langt høyere enn det som trengtes for å beskytte seg. I Roma ble de talende nok kuttet da paven kom tilbake til byen og overtok makten etter 70 års utlendighet. Og like talende ble de erstattet av en skog av nye kirketårn over hele byen.

Moderne høyhus har også en rasjonell begrunnelse. Ikke for å spre klokkeklang, men for å utnytte høyden på små og dyre tomter i kjølvannet av industrialiseringens press på byene i USA. De ble straks kapitalens maktsymboler. For den som rekker opp hånden høyest, får øyeblikkelig oppmerksomhet, slik franske myndigheter ikke ville ha det da Montparnasse-tårnet i Paris sto ferdig i 1973. Kontorblokken tok nemlig luven fra byens viktigste fellesskapssymbol, Eiffeltårnet. Det var dette tårnet, og det alene, som skulle reise seg mot himmelen som uttrykk for byens viktighet. Så fikk heller magnatene sitte på toppen av hver sin skyskraper i La Defence utenfor sentrum, der alle de nye høyhusene ble samlet i en klynge. For å konkurrere om dominans og styrke, men bare seg imellom.

Biblioteket i Alexandra: Snøhettas signatur

Biblioteket i Alexandra under byggingen. Aladin Abdel Naby, Reuters

Den svære sirkelen som kjøres skrått rett ned i bakken i Alexandra i Egypt, er et eksempel på Snøhettas hyppige bruk av diagonalen. Stadig dukker den opp i arkitektfirmaets prosjekter, nærmest som en signatur. Senest med forslaget om et seglformet skråtak over et bruksendret kringkastingshus på Marienlyst og restauranten Under som glir på skrå ned i havdypet utenfor Lindesnes. Og før det, kulturhuset i Sandvika som vipper frekt ut av en sammenhengende rekke med rette kontorfasader, og selvfølgelig: Operaen i Bjørvika.

Hvorfor diagonalen? Det tvetydige og spenningsfylte i en skråform vil umiddelbart kunne gi et dramatisk uttrykk til en bygning. Hos Snøhetta er dramatiseringen brukt til å betone bygningenes innhold.

Slik sett gir rundformen i Alexandria assosiasjoner både til Egypts historie og til dens funksjon som bibliotek. Sirkelen er solen. Dramatisk er solskiven fremstilt idet den styrter ned i havet om kvelden, mens diagonalstillingen gir bud om at neste morgen skal den igjen stige opp over horisonten. Og inn i den hellende ringmuren er det risset alfabeter og bokstavtyper fra hele verden, der skråformen gir inntrykk av den samme tyngden som templenes innfatningsmurer. Men også at det er en bokskatt innenfor som skal beskyttes, og at bokstavvrimmelen utenfor viser til egypternes hieroglyfer som var blant de første av alle skrifttegn som skapte den.

Operaen i Oslo. Paul Kleiven, NTB scanpix

Operaens meningsuttrykk ligger ikke i dens funksjon som opera. Det er lite ved de flate skivene innerst i en bukt i Bjørvika som minner om Wagner og Brynhilde. Heller er det stedet og den skrånende strandflaten som må ha gitt ideen til de store marmorflakene som kolliderer i sakte tempo opp fra vannet. Og det er en norsk strand som beskrives, isbelagt med et tynt vinterdekke, et preg som straks ble oppfattet av de første vandrerne på taket: «her oppe blir en snøblind!». Det kan også forklare at Snøhetta insisterte på å bruke bare den hvite marmoren fra Carrara, ikke den norske grå som var billigere. Og da bildehuggeren Monica Bonvicini skulle lage en skulptur i fjorden foran Operaen, ble hun inspirert av det samme som vandreren på taket: Et forrevent isflak som vipper opp av vannet.

Eneboligen Falling Water: Svever fritt

Eneboligen Falling Water i Pennsylvania er tegnet av Frank Lloyd Wright. Dennis Adams/Electronic Records Archives/Wikimedia Commons

Aristoteles skrev at byer på høyder passet for kongedømmer, mens byer på flater passet for demokratier. De første uttrykte makt som ga kongen kontroll over «folkets virksomhet», slik arkitekten Hans Ditlev Linstow uttrykte seg da han plasserte slottet i Oslo på en høyde. Og la samtidig byens rutenett på flaten nedenfor, slik at den fritt kunne vokse utover dalbunnen.

På samme vis tenkte også arkitekten Frank Lloyd Wright da han tegnet eneboligen Falling Water i Pennsylvania. Inspirert av husene på prærien med sitt vide rundskue over et uendelig landskap, ville han synliggjøre det demokratiske menneskets åpne og dynamiske handlingsrom. Med liggende vindusbånd og dype terrasser springer huset ut i alle retninger fra en kraftig pipestokk. Den vertikale pipeformen betonte ved sin kontrast alt det horisontale rundt seg, samtidig som den forankret terrassene som svevet fritt ut over et fossefall.

Mens Falling Water uttrykte å fare langs bakken i full fart, legger Portør-hytta seg ned i bakken. Hytten som ble tegnet av den norske arkitekten Knut Knudsens, illustrerer hans eget motto; «Arkitektur er ydmykhet». Med brukne vinkler, senkede tak og mørke trevegger kveiler den seg i skjul bak knauser og trær. Vi må lete for å finne den.

Slik beskrives essensen av horisontalen og dens binding til bakken, men på forskjellige måter. Tilsvarende med diagonalen som uttrykker tvetydighet og dramatikk, uavhengig om det gjelder et bibliotek eller en opera. Og vertikalen som uttrykker dominans og seier, uavhengig av om det gjelder et tårn i Siena eller et høyhus i New York.

Tyngdekraftens retninger vil derfor alltid oppleves som det samme, fordi vi kjenner dem på kroppen.

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Snøhetta
  3. skyskraper

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Det føles som et privilegium å tre inn i denne bygningen

  2. KRONIKK

    Arkitektur som opplevelse: Inngangen kjennes på kroppen

  3. KRONIKK

    Freden kom i 1945. Men for mange europeere lar friheten ennå vente på seg.

  4. KRONIKK

    Vi er de elendige

  5. KRONIKK

    På tide å gjøre noe med dekningen av spill

  6. KRONIKK

    Frihet og liv er ett