Kronikk

Kulturminner skal brukes

  • Jørn Holme
Aftenpostens kommentator Lotte Sandberg nevner Villa Dammann som en av sakene hvor Riksantikvaren har sviktet sin rolle. Å påstå at Riksantikvaren ikke har vært til stede fordi man ikke liker vår konklusjon, faller på sin egen urimelighet, skriver Jørn Holme.

Mens journalister og lokale entusiaster kan tillate seg luksusen å fokusere på enkeltsaker, må Riksantikvaren gjøre sine vurderinger ut fra et helhetsbilde.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten mandag 25. juni spør journalist Lotte Sandberg hvor Supermann er blitt av. Hun etterspør også debatt om fredninger og kulturminnevern. Hva Supermann angår så kan jeg ikke svare for ham. Om Sandbergs uinformerte innspill inspirerer til debatt utover en engere krets, tviler jeg derimot sterkt på. Men Riksantikvaren vil gjerne delta i en seriøs diskusjon om kulturminnevern i Aftenposten, så la oss bidra positivt. Riksantikvaren er et direktorat, og jeg kan forsikre om at både jeg og mine 150 dyktige medarbeidere i høyeste grad er til stede i kulturminneforvaltningen over hele landet.

07072010102340.jpg

Rekordår

2011 var et rekordår for Riksantikvaren når det gjelder antall fredninger. Økningen er et resultat av arbeidet for å styrke representativiteten når mangfoldet i Norges historie skal bevares for ettertiden. Noen mener vi freder for mye, andre at vi freder for lite. Noen mener vi blander oss for sent og for lite, og andre vil ikke at vi skal blande oss inn i deres utbyggingsprosjekter i det hele tatt. Enkelte synes også at vi lytter for mye til berørte parter i potensielle frednings— og utbyggingssaker. For dem som lengter tilbake til den tiden da embetsmenn hadde all makt, og uten hensyn til lokaldemokrati, næringsinteresser og privatpersoners økonomi slo om seg; den tiden er definitivt forbi. Det er klart vi lytter til eiere og lokalsamfunn. Gjør vi ikke det, blir tanken om lokaldemokrati og høringsprosesser en stor vits! Kulturminner skal brukes til opplevelser, bolig eller næringsvirksomhet. Dette vil Riksantikvaren bidra til.

Uriktige påstander

Sandberg nevner en rekke saker hvor hun etterlyser kulturminnevernets tilstedeværelse. Her er hennes påstander rett og slett uriktige. La oss ta et par eksempler. Riksantikvaren har kontinuerlig vært involvert i arbeidet med Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen. Når orgelet nå forblir i vestskipet av Domkirken, er det fordi dette er eneste farbare løsning. Selvsagt har andre alternativ vært vurdert, men antikvariske hensyn tilsier at de middelalderske delene av Domkirken i størst mulig grad må unngå visuelle eller fysiske inngrep. Riksantikvaren har i tillegg bedt om justeringer på orgelets foreslåtte utforming før arbeidet igangsettes, nettopp for å sikre at det mye omtalte rosevinduet blir godt nok ivaretatt.

Les også

Hvor ble det av Supermann?

Steinmeyerorgelet fra 1930 har også stor verdi som et musikk— og kulturhistorisk kulturminne, langt utover Norges grenser. Sandberg nevner også Villa Dammann i Oslo. Her har Riksantikvaren gjort en områdefredning for å sikre opplevelsen av bolighuset og hagen. I disse og andre saker Sandberg nevner, har Riksantikvaren vært involvert i ulik grad, ut ifra vår rolle og vårt ansvarsområde. Å påstå at Riksantikvaren ikke har vært til stede fordi man ikke liker vår konklusjon, faller på sin egen urimelighet.

Knappe ressurser

Riksantikvaren kan ikke frede der hvor det ropes høyest. Vi har ikke mer makt og penger enn det Miljøverndepartementet til enhver tid gir direktoratet. Med knappe ressurser til kulturminneforvaltningen må vi sørge for å bevare et representativt utvalg kulturminner fra norsk historie. Kulturminnevernet må, som alle andre, velge sine viktigste kamper. Noen kulturminner er så unike og uerstattelige at vi velger å frede på tvers av eier og lokalsamfunnets ønsker. En slik prosess er alltid så krevende og kostbar at disse kampene må velges med omhu. Å frede bygninger som får stå ubrukt og til forfall, taper vi alle på.

Lokalsamfunnet må bidra

Uten lokalsamfunnet på laget må vi derfor av og til gi slipp på enkelte kulturminner vi helst ville bevart. Et godt eksempel er Furuheim i Gol, et lite gårdstun fra forrige århundreskifte som hverken eier, kommune eller fylkeskommune ønsket å bevare. For å finne en god og varig løsning for Furuheim foreslo Riksantikvaren derfor et makeskifte av Furuheim. Dette ville innebære at Gol kommune skulle overta eiendommen fra nåværende eier, for å overdra denne til en fremtidig eier med interesse for stedets kulturminner. En slik fremtidig eier av Furuheim, i form av en stiftelse eller en privatperson, ville Riksantikvaren også gjerne støttet med midler til istandsetting av bygningene. Når Gol kommune ikke ville gå inn på makeskifte eller andre løsninger som kunne gi eiendommen en trygg og forutsigbar fremtid, vurderte Riksantikvaren at våre ressurser var best anvendt andre steder.

Nødt til å prioritere

Slike avgjørelser er vonde og vanskelige. Men tar vi dem ikke, løper vi fra vårt ansvar om en fornuftig kulturminneforvaltning. Vi kan alle drømme om en bedre fremtid for kulturminnevernet, med økte bevilgninger og bred politisk forankring i alle våre kommuner. Inntil det skjer, må våre avgjørelser være basert på de ressurser vi i dag har tilgjengelig. Bevilgninger til istandsetting av kulturminner er så lave at kulturminneforvaltningen er nødt til å prioritere. Vårt oppdrag er å frede et utvalg kulturminner som til sammen representerer forskjellige epoker og fortellinger i vår historie. Våre kulturminner skal fortelle om alt fra husmannsplasser til statsbygging og industri. Mens journalister og lokale entusiaster kan tillate seg luksusen å fokusere på enkeltsaker, må Riksantikvaren gjøre sine vurderinger ut fra et helhetsbilde. Større bevilgninger ville gitt oss større handlingsrom til å ta vare på enda flere kulturminner. Så enkelt og så vanskelig er det.

Stortinget bestemmer

Stortinget har bestemt at det er fylkeskommunen og kommunene som har førstelinjeansvar for bevaring av kulturminner. Det kan man like, eller ikke. Faktum er at dette må vi forholde oss til, noe annet hadde gitt oss et demokratisk problem. Med dagens fordeling av ansvar mellom fylkeskommune og Riksantikvaren er vi helt avhengige av at fylkeskommunene faktisk varsler Riksantikvaren når kulturminneverdier står i fare. Gjør de ikke det, mister vi også anledningen til å komme med innsigelser til reguleringsplaner. I slike tilfeller kommer vi opp i situasjoner som den vi har i Risør i dag; at Riksantikvaren må forholde seg til utbyggingssaken som rådgiver og ikke premissgiver. Lotte Sandberg nevner i en tidligere kommentar problemstillinger rundt utbyggingspress i Drøbak og Verneforeningen Gamle Drøbak som savner svar på brev. Riksantikvaren har besvart Verneforeningens henvendelse med langt mer enn et brev. Vi har gitt økonomisk støtte til kulturhistorisk stedsanalyse, som er et verktøy for å ta vare på kulturminnene i Drøbaks viktige trehusmiljø. Verneforeningen har vi tatt med i hele prosessen, inkludert kurs og befaring.

Viktige debatter

Enkelte ser også ut til å ha problemer med at Riksantikvaren har meninger om nyere arkitektur. Å kalle en fredning av operaen skandaløs, sier vel mest om manglende kunnskap om hvilke verdier Riksantikvaren er satt til å forvalte. Kulturminneloven sier at Riksantikvaren også har et ansvar for kulturminner av høy arkitektonisk verdi, uansett alder. I dag ligger operaen alene, men store boligfelt er planlagt i området rundt. Med en fredning kan vi sikre Operaen fra for nærgående naboer. Å overse et praktbygg lokalisert i et område med enormt byggepress ville vært skandaløst!

Vi ønsker oss mange stemmer inn i debatter om byutvikling, nasjonale verdier og om fredninger. Dette er viktige debatter både lokalt og sentralt. Dessverre domineres debatten i dag av noen få stemmer. Når diskusjoner preges av uriktigheter og tendensiøs språkbruk, så begrenses det brede engasjementet i avisene. Vi hos Riksantikvaren gjør jobben vår uansett.

Les også

  1. Viderebringer rykter

  2. - Riksantikvar Jørn Holme må gå

Les mer om

  1. Kronikk