Det er et farlig hull i den norske svangerskapsomsorgen. Det hullet heter Nav. | Paul Hagen Beaumont

Ufødte barn settes i fare. Fedre diskrimineres. Og vordende mødre kan oppleve at de mistenkeliggjøres som svindlere.

Nylig fødte min kone et barn på Sørlandet sykehus. Det er en glede å kunne melde at profesjonaliteten, oppmerksomheten på detaljer, og kompetansen til jordmødrene og legene var helt eksepsjonell.

Min partner og jeg var i en uvanlig situasjon da vi kom til den første svangerskapskontrollen.

Hele den tidlige delen av svangerskapet tilbrakte vi i Storbritannia, hvor min kone mottok svangerskapsomsorg ved et av de beste sykehusene i landet. Mens svangerskapsomsorgen der ellers var god, var det ikke før vi kom til Norge i slutten av svangerskapet at en liten hjertearytmi hos fosteret ble plukket opp.

«Ta ingen sjanser, spar ingen kostnader»

Dette var noe som synes å ha gått det britiske helsevesenet forbi. Uten å nøle sendte jordmoren oss videre for flere tester. Det tok ikke lang tid før både en fostermedisiner og to hjertespesialister på Rikshospitalet var på saken.

Selv om det viste seg ikke å være noe alvorlig, sier det noe om svangerskapsomsorgens «ta ingen sjanser, spar ingen kostnader»-holdning. Det bør ikke komme som noen overraskelse. Stadig rangerer de norske helsetjenestene på topp i verden.

På den annen side har det nylig gått opp for meg at den norske svangerskapsomsorgen har en blindsone som undergraver det arbeidet i verdenssjiktet som det norske helsevesenet utfører: Nav.

Navs firkantede system

Vordende mødre må håndtere sine foreldrepermisjonssøknader i løpet av svangerskapene sine. For de fleste er dette ganske rett frem: Folk i faste, permanente jobber passer lett inn i Navs firkantede system. Men, som vi til stor pris og mye stress hos min partner har oppdaget, sliter Nav-systemet med å forstå frilansere med flere inntektskilder.

Ikke bare sliter de med å forstå hva slags arbeid som blir gjort. Saksbehandlingen og kravene til dokumentasjon oppleves som en mistenkeliggjøring av klienten, og vordende mødre kan føle seg behandlet som om de var svindlere. Den overdrevne dokumentasjonen som Nav krever fra frilansere, er totalt ute av proporsjoner med det dokumentasjonen er ment til å vise. For å gi et eksempel fra vår egen erfaring:

Etter å ha hatt sin foreldrepermisjonssøknad inne i godt over to måneder uten at noe hadde skjedd, gjentatte ganger spurt Nav om det var noe dokumentasjon som manglet og som hun skulle sende inn (og like mange ganger fått nei som svar), og etter å ha ringt og purret på Nav flere ganger, fikk min kone endelig respons på søknaden — én uke etter at hun skulle ha gått inn i permisjon.

Trusler og trenering

Da Nav endelig responderte på søknaden, i uke 38 av min kones graviditet, krevde de at hun skulle sende inn dokumentasjon fra en arbeidsgiver, samtidig som – og dette er det drøyeste – de truet med at om hun ikke gjorde det i løpet av tre uker, ville hele søknaden slettes.

Som om det ikke var ille nok at de ba henne stresse med dette i svangerskapsuke 38 (enda hun hadde sendt inn søknaden for flere måneder siden), skjedde dette i tillegg i månedsskiftet juni/juli, en periode hvor det kan være vanskelig å få tak i de rette personene på jobb på grunn av ferieavvikling.

Navs urimelige krav stoppet imidlertid ikke der.

Tilsynelatende utilfredse med dokumentasjonen som ble gitt av min partners arbeidsgiver, krevde Nav deretter at min kone (med en baby som bokstavelig talt kunne komme når som helst) skulle levere inn en dag-til-dag-beskrivelse av sitt arbeid som frilansskribent de siste ti månedene. Alt dette, vil jeg understreke, for å kunne motta foreldrepenger som sto i forhold til hennes skattede inntekt.

Dette var åpenbart vanskelig, tidkrevende og stressende, men etter å ha jobbet med dette i to dager, blant annet på termindatoen, kunne min partner endelig sende Nav den nødvendige beskrivelsen.

Jeg må også legge til at selv om det meste av min partners inntekt i fjor kom fra å skrive en bok, ble ikke tiden hun brukte på skrive en ny bok regnet som «arbeid» for Nav. Fordi hun ikke får noen inntekt før etter at boken er ferdig, klarer ikke Nav å akseptere tiden hun brukte på å skrive som «arbeid» i det hele tatt.

Setter ufødte barn i fare

Bortsett fra at dette har vært personlig ubeleilig for oss, hva betyr dette i den store sammenhengen? Problemet er – og det er et seriøst problem – at Navs prosedyrer setter ufødte barn i fare.

Den ovennevnte episoden var som en kan forestille seg, ekstremt stressende. Ikke bare ble min partners foreldrepermisjon truet, men min også. Av en eller annen kjønnsdiskriminerende grunn avhenger fars permisjon av mors opptjening.

Saksbehandlingen som beskrevet over, førte til mye usikkerhet rundt vår økonomiske situasjon relatert til det å få et barn, noe vi på grunn av den ekstremt lange saksbehandlingstiden var nødt til å bekymre oss over helt opp til fødselen.

Dette er et helseproblem, da en solid mengde forskning har vist at mye stress under graviditeten øker risikoen for helseproblemer både hos mor og barn.

Stress i graviditeten er assosiert med økt sannsynlighet for luftveissykdommer, gastroenteritt, adferdsproblemer og høyere rater av sykehusinnleggelse generelt. Videre har mødre som opplever stress under graviditeten høyere risiko for fødselsdepresjon. Det er dermed ikke noe rart at jordmødre legger vekt på viktigheten av å unngå stressfulle situasjoner. Bare synd at Nav ikke fikk med seg det samme notatet.

Systematisk diskriminering

Dette fremhever også hvordan Navs regler systematisk diskriminerer par hvor mor tjener til livets opphold gjennom et kreativt yrke.

For at en far skal kunne ta ut sin foreldrepermisjon, krever det at ens partner bytter jobb til en som gir inntekt på «den riktige» måten, i stedet for at hun fortsetter å tjene penger på det hun helst vil. I tillegg er det slik at Nav kalkulerer mengden av foreldrepenger man skal få basert på inntekten for de tre siste månedene før fødselen.

Vordende mødre som jobber frilans, kommer under ekstra mye press i en tid hvor kroppen tåler det minst.

Dette burde åpenbart ikke være en partisak – både blå og røde bryr seg om mødre, familier og deres barns helse. Alt i alt har Norge en foreldrevelferd som viser en oppriktig omsorg for innbyggernes helse. Derimot ligger det en fallgruve i systemet, med prosedyrer og hull som undergraver statens beste intensjoner og helsevesenets eksepsjonelle arbeid.

Mistenksomhet og mangel på empati

Selv om vår historie er anekdotisk, er det neppe noen i Norge som kan ha gått glipp av at Navs system er ineffektivt og på sitt verste setter nordmenn i fare.

Problemet jeg identifiserer her, er ikke rettet mot noen individer i vår søknadsprosess (de fleste vi kommuniserte med var vennlige, men hadde ikke autoritet til å hjelpe oss videre), men mot den byråkratiske kulturen av mistenksomhet og mangel på empati som er bygget inn i prosedyrene.

Hvorfor i det hele tatt gi en tidsfrist for papirarbeid til en vordende mor?

Det slår meg at prosessen er lagt opp i et forsøk på å fange opp et lite antall av falske påstander, uten hensyn til de økonomiske, psykologiske og dermed også helsemessige kostnadene for resten av søkerne.

Den gjeldende prosedyren er etisk tvilsom for Navs generelle velferdsformål. Særlig er det feil å behandle vordende mødre på denne måten. Hvis den norske regjeringen virkelig ønsker seg et helsetilbud i verdensklasse, trengs Navs service å bringes opp på samme nivå som sykehusenes:

Nav må operere som helsepersonell så vel som regnskapsførere. Dersom de gjør det, vil det kanskje til og med hjelpe på Erna Solbergs ønske om flere norske barn.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter