Kronikk

Moderne krig – tilbake til middelalderen? | Hans Jacob Orning og Øyvind Østerud

  • Hans Jacob Orning
    Professor i historie, Universitetet i Oslo
  • Øyvind Østerud
    Professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Kriger endrer form, går i dvale og blusser opp igjen, skriver kronikkforfatterne. På bildet: Sivile evakueres etter en eksplosjon i Mogadishu i Somalia. Arkivfoto fra 2017. Foto: FEISAL OMAR/ Reuters/NTB scanpix

De tradisjonelle statskrigene gir et feilaktig bilde av dagens kriger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I disse dager får Norge ny forsvarssjef. Da han ble utnevnt i mai, uttalte Eirik Kristoffersen at en av Forsvarets viktigste oppgaver var å unngå et nytt 9. april. Med sin bakgrunn i spesialstyrkene og Afghanistan vet han helt sikkert at moderne kriger har lite til felles med andre verdenskrig.

Vestlige land har store problemer med de nye krigene, som de har vært kalt. Stormaktene har lidd gjentatte nederlag tross sin militære og teknologiske overlegenhet – i Vietnam, Irak, Afghanistan og Libya. De makter ikke å omdanne militært overtak til politisk seier.

Hans Jacob Orning (t.v.) og Øyvind Østerud Foto: Privat

Hva skal til for å forstå disse krigene, som utkjempes i samfunn vidt forskjellige fra de vestlige? Vi tror at vi kan lære mye om dagens kriger ved å vende blikket mot middelalderen. Ikke fordi krigene utkjempes i samfunn som er middelalderske, men fordi noen grunnleggende fellestrekk går igjen i de fleste historiske samfunn. Statssystemet i Europa i de siste 300–400 årene er et unntak.

Kontrastene er visket ut

Uten en effektiv stat bryter mange av de kategoriene vi er vant til å operere med, sammen. De tradisjonelle krigene mellom stater viste et knippe av klare kontraster: mellom krig og fred, soldater og sivile, venn og fiende, statlig og ikke-statlig, innenriks og utenriks, seier og tap, begynnelse og slutt. Alle disse kontrastene er visket ut i de siste tiårs kriger. Krigene endrer form, går i dvale og blusser opp igjen. Er det fortsatt krig i Colombia, i Afghanistan, i Somalia? I de mange vekslende gråsonene mellom krig og fred er både situasjonen og språkbruken uklar. Venner i dag er motstandere i morgen.

Kulehull i et hotell i den somaliske hovedstaden Mogadishu, 2019. Foto: FEISAL OMAR / X02643/Reuters/NTB scanpix

Slik var også middelalderens kriger. Det kunne være store slag, som ved Hastings i 1066 eller Stiklestad i 1030, med ambisiøse tokt som korstogene fra slutten av 1000-tallet, eller med langvarige kriger, som hundreårskrigen mellom Frankrike og England i senmiddelalderen. Dette er utypiske kriger i middelalderen, først og fremst fordi staten var så svak at den bare unntaksvis klarte å mobilisere ressurser i så stor skala som i innslagene ovenfor.

Volden kunne lure overalt

Den typiske middelalderkrigen er vanskelig å skille fra en fredstilstand. Krig var allestedsnærværende fordi vold var innbakt i selve samfunnsstrukturen. Adelen var definert ved sitt militærmonopol. Adelen utkjempet feider seg imellom, feider som ofte inkluderte kongene, som best kan ansees som mektige adelsmenn. Det var ingen klare skiller mellom krig, feide og plyndring. Volden kunne lure overalt. «Det føydale anarkiet» kalles perioden etter karolingernes sammenbrudd i fransk historie. I Norge snakker vi om «borgerkrigene» fra 1130 til 1240.

Men var dette et kaos? Innbakt i vår forståelse av krig er en forutsetning om at det må en effektiv statsmakt til for å hindre krig i å bryte ut – hvis ikke er vi tilbake i alles krig mot alle. Men passer denne beskrivelsen på dagens – og middelalderens – kriger? Er kaoset i Afghanistan skapt av mangelen på en stat eller av forsøket på å skape en stat etter vestlig mønster? Var det anarkiske tilstander i Norge under borgerkrigene som en sterk kongemakt klarte å undertrykke?

Det «føydale anarkiet» var ikke kaotisk for dem som levde i det. Snarere var det et samfunn der maktkamp – også voldelig maktkamp – var en del av den sosiale orden. Dette var likevel ikke noe frislipp for vold, for samfunnet ble regulert av en maktbalanse der det var om å gjøre å skaffe seg allierte med ikke-voldelige metoder.

Feilaktig bilde

I mange av dagens kriger har partene mer å tjene på krigen enn på en ordnet statsmakt. Derfor kan den bølge frem og tilbake gjennom årtier, med lønnsomme smuglerruter, beskyttelsespenger og plyndringsmuligheter. Middelalderens adel utkjempet feider der bøndene ofte var uskyldige ofre.

De tradisjonelle statskrigene gir et feilaktig bilde av dagens kriger. Krig er noe annet når staten mangler eller svikter. Da blir det forståelig at en kan «vinne slaget og tape krigen», slik vestlige generaler og politikere smertefullt har fått erfare.

Adolf Hitler og den italienske diktatoren Benito Mussolini i Berlin 1940. Foto: AP/NTB scanpix

Samfunn som en mosaikk av skiftende allianser, der én part sjelden er i stand til å kontrollere hele territoriet, ble beskrevet av antropologen Fredrik Barth etter feltarbeider i Afghanistan i 1950-årene. Studier av Fotini Christia og andre har vist at et slikt mønster fortsatt er intakt i området etter over 40 år med utenlandsk innblanding. Ville den vestlige innblandingen i Afghanistan blitt den samme om en hadde bygd på disse modellene?

Flytende fronter

For å få en bedre forståelse av denne typen samfunn er middelalderen et godt sted å begynne. Middelalderforskerne har på sin side vært inspirert av antropologiske studier. Barths Afghanistan er ikke så ulikt middelalderens Norge som det kan synes. Vi assosierer de norske «borgerkrigene» med en kamp på liv og død mellom birkebeinere og baglere. Men denne krigen ligner langt mer på maktkampen i Afghanistan ved at frontene var flytende, skillet mellom krig og fred, venn og fiende var uklart og skiftende.

Taliban marsjerer etter en seier i Nangarhar-provinsen i Afghanistan i 2018. Foto: PARWIZ / X02750 / Reuters /NTB scanpix

Som i middelalderen har de moderne krigene ingen klar begynnelse og slutt. En fredsslutning mellom to sentrale parter betyr sjelden at krigen er over. Det ble ikke fred i Colombia selv om fredsavtalen i 2016 ble belønnet med Nobels fredspris. Freden i Kvitingsøy i 1208 la lokk på konflikten mellom birkebeinere og baglere for en tid, før den så blusset opp igjen.

En parentes i historien

Krigsmotivet i de før- og etter-statlige krigene er sammensatt. Politiske, ideologiske, religiøse og kriminelle motiver er vevd inn i hverandre, som vi så på Balkan etter oppløsningen av Jugoslavia. En geriljabevegelse kan både være et politisk opprør, en religiøs kamp og en kriminell organisasjon der vold og lovbrudd er en lønnsom næringsvei.

Det er mye å lære av inngående diskusjoner av forskjeller og likhetstrekk mellom dagens kriger og middelalderkrigene. Tradisjonelle statskriger har vært en parentes i historien, selv om de fortsatt kan bryte ut. Et 9. april i dag vil ikke være til å kjenne igjen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Norges nye forsvarssjef: To skilsmisser. Fire barn han har sett for lite. Oppdraget kommer først.

  2. Les også

    Ny forsvarssjef vil styrke forsvarsevnen

  3. Les også

    Bruun-Hanssen: Forsvarssjefen som fikk en ny verden i fanget

Les mer om

  1. Krig
  2. Middelalderen
  3. Afghanistan
  4. Somalia
  5. Forsvar
  6. Forsvaret

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Er det skadelig å ta liv?

  2. VERDEN

    USAs påtalemyndighet: Milits ville bortføre Michigans guvernør og utløse borgerkrig

  3. KRONIKK

    Vi forsvarer den ekte sannheten om krigen

  4. KRONIKK

    Verden står på ny foran trusselen om atomkrig

  5. KRONIKK

    Norge må på vegne av barna i Jemen insistere på at krigen må ta slutt.

  6. KRONIKK

    Når kan Forsvaret bistå politiet?