Kronikk

Norske kunstmuseer ville vært fattigere uten private givere | André Støylen og Anders Bjørnsen

Å støtte kultur kan fort bli en omdømmebelastning. Det er et paradoks at deler av kulturlivet selv står i fremste rekke til å bidra til det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tidligere i år kjøpte Sparebankstiftelsen et verk av Ernst Ludwig Kirchner som skal vises på Nasjonalmuseet. F.v. Stina Högkvist fra Nasjonalmuseet sammen med Anders Bjørnsen, André Støylen og Oda Wildhagen Gjessing fra Sparebankstiftelsen. Foto: Maud Lervik

Nasjonalmuseets nybygg skal fylles med innhold. Gitt at museets egen samling og budsjett er begrenset, er samarbeid med andre nødvendig for å utnytte potensialet i det nye bygget.

Derfor er Nasjonalmuseets avtale med Cecilie og Kathrine Fredriksen viktig for kunsten og gledelig for publikum.

Norske kunstmuseer ville vært fattigere uten private givere. Tenk bare på hva kunstsamlingene fra Langaard, Stenersen og Meyer i dag betyr for samlingene til Nasjonalmuseet og KODE.

Behov for utvikling

Neste år åpner det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Her kommer selvsagt den faste utstillingen av museets egen samling, men bygget gir også rom for flere og større midlertidige utstillinger.

Og bygget er tross alt bare en ramme. Innholdet bør være noe mer enn det som ble vist i de tidligere museumsbyggene. Særlig på samtidskunstområdet er det behov for stadig å utvikle museets samling.

Derfor er det svært gledelig at Nasjonalmuseet har inngått et langsiktig samarbeid om internasjonal samtidskunst med søstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen.

Dette gjør det mulig for museet å vise kunst og lage utstillinger som ikke ville vært mulig innenfor egne budsjetter. Avtalen har fått bred støtte, blant annet på kommentar- og lederplass i Aftenposten, VG og DN.

Kritiske røster finnes også, og de er vesentlig mer høyrøstede.

Både museer og givere må selvsagt tåle at det blir debatt, men altfor ofte tar kritikken utgangspunkt i en naiv tro på at all kultur kan finansieres av det offentlige.

Les også

Les kronikken av Ina Hagen og Ida Madsen Følling: Avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-arvingene er en trojansk hest i glanset gavepapir

Les også

Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo svarer på kritikken: Samarbeidet med Fredriksen-døtrene gir større spillerom

Begrensede budsjetter

Nå er det ikke vanskelig å være enig i at Nasjonalmuseet burde hatt et større innkjøpsbudsjett enn de rundt 10 millioner kroner som er brukt årlig de siste årene. Men den mest attraktive internasjonale kunsten vil det uansett ikke være rom for å kjøpe innenfor et realistisk offentlig budsjett.

For å kunne vise slike verk som del av den faste utstillingen, er museet avhengig av samarbeid med private aktører.

Norsk kulturdebatt har også en lei tendens til å mistenkeliggjøre og henge ut private som bidrar på kunstfeltet.

Slik har det vært med Christian Ringnes’ planer om skulpturpark på Ekeberg, med oljeselskap som sponser Munch-museet og flere andre.

Kritikken mot Fredriksen har elementer av det samme.

Cecilie Fredriksen (f.v.), samlingsdirektør i Nasjonalmuseet Stina Högkvist, direktør i Nasjonalmuseet Karin Hindsbo og Kathrine Fredriksen. Foto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet

Å støtte kultur kan fort bli en omdømmebelastning, og det er et paradoks at deler av kulturlivet selv står i fremste rekke til å bidra til det.

Sparebankstiftelsen DNB brukte i fjor over 300 millioner kroner til kunst og kultur, omtrent likt fordelt mellom tildelinger og kunstkjøp.

Tross størrelsen er vi i dag en nokså ukontroversiell bidragsyter til norsk kulturliv. Slik har det ikke alltid vært. Da stiftelsen begynte å kjøpe kunst i samarbeid med norske museer for 10–12 år siden, var det mange som var skeptiske.

Vi kjenner ikke detaljene i avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-søstrene, utover det vi har sett i mediene. Men så vidt vi kan se bygger den på den samme modellen som Sparebankstiftelsen DNB og Nasjonalmuseet har brukt i mange år:

• Langsiktig deponering av kunstverkene

• Samarbeid i innkjøpsprosessen

• Full frihet til museet i kurateringen

• Støtte til prosjekter uavhengig av samlingen

Les også

Les også Cecilie Askers kommentar: Flere rikinger bør åpne lommeboken

Felles interesse

Stiftelsen ønsker at kunsten vi kjøper skal bli vist, og museet vil ha kunst som de ønsker å vise. Derfor har vi felles interesse når kunstverk kjøpes inn til samlingen.

Det blir selvsagt ikke noe kjøp dersom ikke både stiftelsen og museet ønsker det. Det er et samarbeid, der museet ikke kan pålegge stiftelsen å kjøpe et verk og stiftelsen ikke styrer museets prioriteringer.

Modellen gir museet langt større innflytelse på samlingen enn når private samlere donerer hele livsverk – slik Langaard og Meyer gjorde.

Er dette kostbart og tidkrevende for museet? Nei, det er det ikke. Den kunstfaglige kompetansen i museet bruker selvsagt noe tid på å vurdere kunstverk, men de skal jo uansett holde seg oppdaterte på området – og ha tanker om hvilke verk de kunne tenke seg å vise for publikum.

Forskjellen er at de nå har en realistisk mulighet til faktisk å få vist dem.

Kan Sparebankstiftelsen DNB ta sin samling ut av Nasjonalmuseet for å selge den? Ja, det kan vi. Men vi kommer selvsagt ikke til å gjøre det så lenge museet er interessert i å vise den.

Så langt i vår historie har vi heller aldri solgt et kunstverk.

Hvorfor mistenkeliggjøre motivene?

Cecilie og Kathrine Fredriksen er privatpersoner og ikke en stiftelse. Men hvorfor må mange i kulturlivet tillegge dem motiver de kanskje ikke har når de nå inngår en avtale med Nasjonalmuseet?

De har utvilsomt nok penger som de har. Dersom de kun tenkte på potensialet for verdiøkning i samlingen, burde de trolig heller inngått en slik avtale med Tate Modern enn med det norske nasjonalmuseet.

Deres mor var svært kunstinteressert og en lidenskapelig samler. Er det så utenkelig at de – når de nå har råd til det – i hennes navn vil gi noe tilbake til det norske samfunnet? Det er vel ikke usannsynlig at det som begynner som en tiårs avtale kan utvikle seg til noe permanent.

Christen Sveaas samler kunst og bygger sitt eget museum, uten at det oppfattes som problematisk. All ære til ham for det han gjør med Kistefos. Men det må da være interessant og viktig at noen også satser sine penger på offentlige museer?

Direktør Karin Hindsbo og hennes stab på Nasjonalmuseet kommer ikke til å miste sin faglige integritet av å samarbeide med private samlere. Og vi våger følgende spådom: Om 20 år er det like vanskelig å finne noen som var imot Fredriksen-avtalen som det i dag er å finne noen som var imot skulpturpark på Ekeberg.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Sparebankstiftelsen DNB
  2. Kunst
  3. Nasjonalmuseet

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Vi må teste ut nye former for samarbeid

  2. KRONIKK

    Nasjonalmuseet skal ikke fungere som konsulentfirma for rike arvinger

  3. KRONIKK

    Fredriksen-avtalen rokker ved tilliten til Nasjonalmuseet

  4. KULTUR

    Fredriksen-tvillingene og Nasjonalmuseet inngår gigantavtale. Får eget rom til kunstsamlingen sin.

  5. KOMMENTAR

    Hvis Kathrine og Cecilie Fredriksen hadde bygd et fotballstadion, ville ingen ha leet på et øyelokk.

  6. DEBATT

    Svarer på kritikken: Samarbeidet med Fredriksen-søstrene gir oss større spillerom