Jeg ville heller dø alene enn å føle meg som en dritt på legevakten | Amalie Winther

Nei, det handler ikke om å ta seg sammen, skriver tidligere rusmisbruker Amalie Winther.

Etter å ha lest Ingrid Netelands kronikk om sin frustrasjon og følelse av tilkortkommenhet i møte med ruspasienter, 13 dager etter mitt eneste bevisste selvmordsforsøk, var min første tanke at dette er en del av de store problemene også rusmisbrukere møter i sine forsøk på å hjelpe seg selv, og nettopp det å ta seg sammen.

Jeg har alltid vært den sterke jenta. Hun som har fortiden bak seg og fremtiden foran seg. Hun som fnyser og sier at hun er ikke noe tøffere enn alle andre. Det jeg har opplevd har vært normalen for meg, jeg har tilpasset meg, barn er gode på det. Faktisk de beste. Ingen mennesker legger seg ned for å dø, det går i mot det sterkeste instinktet vi har – overlevelsesinstinktet.Det handler ikke om styrke, det handler ikke om å ta seg sammen – det handler bare om at når det kun finnes én utvei, så er det den man tar. Så gjør man det beste ut av det.

Hvordan kan du være så svak?

Jeg har også sett på rusmisbrukere og tenkt: Hva har du opplevd som ikke jeg har opplevd? Hvordan kan du være så svak at du ender opp sånn som dette, når jeg fortsatt står på beina?

Nå tenker jeg at det kan ha vært en overlevelsesstrategi for meg.

Følte meg som en irriterende støvdott

Jeg vet ikke om jeg er typisk for denne gruppen som provoserer Neteland. Men jeg vet at jeg følte meg som en av alle de irriterende støvdottene på legevakten da jeg tidlig en morgen endte opp der med dødsangst og en puls som gjorde sykepleieren storøyd. Hun så på meg med et blikk jeg ikke klarte å tyde, men stemmen var tydelig nedlatende da hun sa: «Jeg skjønner ikke at du tør å ta amfetamin, jeg!»

Jeg ble rasende.

På hvilken måte trodde hun at dette oppsummerte min situasjon? Etter en time på venterommet til akuttpsykiatrisk, i desperat redsel, evig ensomhet og med behandling som om jeg var det mest irriterende som hadde hendt på legevakten det døgnet, tenkte jeg: «Hadde jeg visst dette, hadde jeg i hvert fall ikke turt å komme hit.»

Jeg gikk derfra. Dette var i hvert fall noe jeg kunne beskytte meg selv imot. Det var flere ganger senere jeg lå hjemme alene i sengen min og visste at jeg sto i fare for hjerteinfarkt. Men tanken på å dø var en trøst. Jeg ville derfor heller dø der, alene i sengen min, enn å føle meg som en dritt på legevakten.

Mistet meg selv for lenge siden

Et menneske som føler seg verdiløst greier ikke å knytte bånd, og vil en eller annen dag ikke greie å ta vare på hverken seg selv eller andre. Jeg har alltid vært den sterke – beskytteren i familien, beskytteren i vennegjengen. Jeg har også alltid vært den som har satt alle andre foran meg selv. Den som forstår, tillater og tilgir.

På mange måter har jeg mistet meg selv for lenge siden. Det går greit en stund. Men når man plutselig står der og trenger hjelp, og man ikke engang greier å be om hjelp fordi man ikke vet hva det faktisk vil si å føle seg verdifull, man vet ikke hva det vil si å ta vare på seg selv, man vet ikke hvordan det kan være mulig at noen ønsker å hjelpe deg av kjærlighet og ikke av plikt, når man tror at man er en person det er umulig å elske, det er da man trenger dyktige, profesjonelle fagfolk med kunnskap om det de driver med.

Det som holdt meg i live

Den eneste grunnen til at jeg lever i dag er fordi jeg, i en blodpøl på sengen, full av alkohol og Sobril, kom på konsekvensene dette ville få for mammaen min, når hun ville få beskjed om at jeg hadde forlatt henne. Jeg visste hun ville tro det var hennes skyld, fordi hun hadde telefonen sin på stille den natten.

Det siste jeg ville var å leve, men kjærlighet og omsorg førte meg til legevakten. Jeg følte meg fullstendig alene i verden. Jeg hadde hørt om hvordan selvskadere opplever legevakten på samme måte som rusmisbrukere gjør, og det var i hvert fall ikke tanken på det som holdt meg i live. Men fra ambulansepersonalet kom og stoppet blødningen, til jeg var ferdig lappet sammen, opplevde jeg derimot bare godhet (med unntak av en sykepleier som sto og skrek til meg da jeg duppet av et øyeblikk på morgenkvisten).

To setninger jeg alltid vil huske

Det er to setninger fra den natten som jeg alltid kommer til å huske, og som fyller hjertet mitt med både glede og sorg når jeg tenker på det:

Ambulansesjåføren som tok meg varmt i hånden da han hadde fulgt meg inn til legen, og sa: «Jeg håper sårene dine gror, både de inni og de utenpå.»

Og legen som sydde meg sammen igjen: «Hvordan kan noe sånt skje med en jente som virker så snill og god?»

Rusmisbrukerne er de beste å snakke med

Av alle menneskene jeg har møtt, er det rusmisbrukerne som har vært de beste å snakke med. Det er de som vet hva jeg har vært igjennom, det er de som greier å sette ord på tankene og følelsene jeg ikke greier å sortere selv, det er de som har strøket meg på pannen til nedturen er over, og det er de som ikke er redde for å snakke om det som gjør vondt.

Det er også de som er helt borte for seg selv når de ender opp hos deg, Neteland. Hvordan kan du, som lege, forvente at de skal ta seg sammen i sin situasjon når du sliter med å ta deg sammen i din situasjon?

Kanskje du skal lese en bok, Neteland. Det er tross alt mine egne skattepenger jeg gjør bruk av når jeg trenger deg. Og jeg spanderer mer enn gjerne legehjelp på de andre som ikkehar greid å reise seg opp og betale skatt i en verden uten kjærlighet og omsorg.

Vi har alle forskjellig bakgrunn. Det som betyr noe er hvordan vi møtes der vi er nå – med respekt og omtanke.

------------------------------------ I podcasten Debattert — bablefri sone - snakker debattredaktørene Hilde Sandvik (Bergens Tidende) og Erik Tornes (Aftenposten) om ukens viktigste debatter. Samtalen styres av Liv Skotheim, debattleder i Bergens Tidende.

Du kan høre sendingen her eller via iTunes, der du kan abonnere på Debattert. I iTunes kan du også vurdere og gi tilbakemeldinger på podcasten.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer:

Sturla Haugsgjerd og Benjamin Endré Larsen:

Tina Tatjana Reichelt og Ruth Marie Donovan:

Emil Lynum (16):

Tre leger skriver:

Johann Hari var en av deltakerne da vi diskuterte ruspolitikk i Kultur: