Kronikk

Andre land har også vafler. Hva så? | Torbjørn Røe Isaksen

  • Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister (H)

Vi skal spise vafler og drikke kaffe. Vafler representerer lavmælt, nøktern og – ja – norsk kos, skriver Torbjørn Røe Isaksen. Terje Pedersen/NTB scanpix

Debatten må ta utgangspunkt i at norsk kultur finnes. Da er det også lov å være bekymret for hvor den går.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Torbjørn Røe Isaksen. Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Jeg er blant dem som er bekymret for norsk kultur. Jeg mener å ha gode og relevante argumenter som begrunner hvorfor. Mange kritikere er bekymret for økende polarisering og ekskludering. Et godt bidrag til det motsatte kan være å legge bort skråsikkerheten og forsøke å forstå hva motparten snakker om.

Vi skal spise vafler og drikke kaffe

Da Dagens Næringsliv spredte en sak – som senere viste seg å være helt feil – om at Stortinget hadde ansatt en egen konditor for å lage makroner, var det mange som steilet. Den lille, franske delikatessekaken har en eim av kosmopolitisk snobberi over seg. Stortinget «synes ikke det holder med vafler lenger», sa Marit Arnstad. Godt sagt, synes jeg. Bildet av norske politikere som mesket seg med makroner, satte seg. For norske politikere skal ikke gjøre det. Vi skal spise vafler og drikke kaffe. Vafler representerer lavmælt, nøktern og – ja – norsk kos.

Men, hold an! Det er vel ikke noe norsk med dette? Andre land har jo også vafler. Andre land har også kos. Andre land har også protestantiske nøkternhetsidealer. På samme måte som mange andre land også har demokrati, ytringsfrihet, likestilling og fagorganisering. Ja, noen land har også fjorder og fjell, nasjonaldrakter og fele! Nesten alt som er norsk, er det mulig å finne igjen andre steder også.

Nesten alle kommentatorer jeg har lest, avfeier debatten om det norske i nesten hånlige ordelag

Konklusjonen er vel da, som Joacim Lund skriver i det som er et ekko av hva de fleste kommentatorer synes å mene, at disse tingene «[ikke] kan merkevareregistreres som hverken norske, svenske eller kristne verdier. Moderne samfunn deler disse verdiene, slik moderne mennesker i alle samfunn deler dem. Nestekjærligheten deles av alle de store verdensreligionene.»

Sveinung Rotevatn: Et hederlig unntak.

Avfeies i nesten hånlige ordelag

Nesten alle kommentatorer jeg har lest, avfeier debatten om det norske i nesten hånlige ordelag (det finnes hederlige unntak, for eksempel kloke innlegg fra Venstres Sveinung Rotevatn). Et eksempel er Aftenpostens Joacim Lund. Han mener debatten handler om å appellere til velgere «som synes det er hyggeligere med Kvikklunsj enn curry, og føler seg tryggere på en ost som er brun enn en fyr fra Kamerun». Bakstreverske, fremmedfiendtlige folk med kjedelige matvaner, altså. En smule nedlatende, kanskje?

I en tid hvor pressen diskuterer hvorfor store deler av befolkningen ikke kjenner seg igjen i deres verdensbilde, er det påfallende at ingen av kommentatorene i norsk presse viser noen forståelse for debatten.

I en tid hvor pressen diskuterer hvorfor store deler av befolkningen ikke kjenner seg igjen i deres verdensbilde, er det påfallende at ingen av kommentatorene i norsk presse viser noen forståelse for debatten.

Dermed virker de også lite interessert i å forsøke å forstå hva bekymringen egentlig bunner i. Jeg tror ikke kollega Linda Hofstad Helleland først og fremst er opptatt av salgstallene for brunost, nemlig.

Fjernt fra deres eget liv

Det vi kanskje kan kalle konservative bekymringer, møter liten forståelse i mange kretser. Trolig fordi det ikke er noe man føler på selv.

Lars Saabye Christensen. Jan Tomas Espedal

Da forfatter Lars Saabye Christensen – som skal slippe å bli tatt til inntekt for hverken det ene eller andre politiske synet – i et intervju med Aftenposten sa med betydelig selvironi, at «endelig kan jeg si det: Alt var bedre før», tror jeg mange forsto hva han mente. Jeg er ikke enig med ham. Alt var nemlig ikke bedre før, men det betyr ikke at Saabye Christensens rolige analyse er «gnål fra de over 50», som en kommentator skrev i Adresseavisen.

Jeg tror ikke kritikerne misforstår av vond vilje. Jeg tror de simpelthen ikke forstår.

De forstår simpelthen ikke

Jeg tror ikke kritikerne misforstår av vond vilje. Jeg tror de simpelthen ikke forstår. Når Ola Borten Moe peker på at tidligere så «alle» barne-tv på samme tid, er det neppe fordi han ønsker NRK-monopolet tilbake eller vil forby HBO slik at ingen får se siste sesong Game of Thrones før NRK kjøper den inn om fire år (selv om han tilhører Senterpartiet).

Det er like merkelig som å mene at Robert Putnams berømte bok Bowling Alone først og fremst handler om hvordan vi skal få flere lag i bowlingligaen. I realiteten er det en illustrasjon på at fragmenterte og individualiserte samfunn også kan miste noen felles arenaer og referanser. Går noe tapt på veien?

Jeg er rasjonell, du er det ikke

Debatten preges av en nesten kronisk trang til å tillegge motparten rollen som antiintellektuelle. Ikke alle bidrag i debatten om det norske er like gjennomtenkte. Noen har helt sikkert også med velgerfrieri å gjøre. Ja, det går fint an å avsky brunost og elske sushi, og allikevel være helt norsk. Imidlertid preges motangrepene av en tro på at eget ståsted er selvfølgelig, opplyst og rasjonelt, mens motparten står for det motsatte.

Debatten preges av en nesten kronisk trang til å tillegge motparten rollen som antiintellektuelle.

Det vanligste motargumentet oppsummeres eminent av Joacim Lund: Dette er ikke norske verdier, men universelle, moderne verdier! Og hva blir konklusjonen da? At ingenting egentlig er norsk? At alt er universelt?

Poenget virker kanskje smart, men er det ikke. For det første er det ingen normale mennesker med alle skruene på plass som mener at for eksempel demokrati er en særnorsk verdi. Det ville vært absurd.

Men det betyr ikke at norske verdier og universelle verdier er utbyttbare størrelser. Det er historien om hvordan de er blitt våre verdier, som gjør dem norske.

Men det betyr ikke at norske verdier og universelle verdier er utbyttbare størrelser. Det er historien om hvordan de er blitt våre verdier, som gjør dem norske. Det er den særegne kulturelle kulør som preger akkurat oss, vårt samfunn, vårt demokrati, som gjør dem norske. Demokrati som abstrakt konsept betyr jo ikke stort annet enn at folket på en eller annen måte har stemmerett.

1814, unionsoppløsningen, kongehuset, arbeiderbevegelsens historie, Venstre-staten og embetsmennene, andre verdenskrig og i vår tid 22. juli er demokratiets jordsmonn i vårt land, skriver Torbjørn Røe Isaksen. Berit Roald/NTB scanpix

Det er 1814, unionsoppløsningen, kongehuset, arbeiderbevegelsens historie, Venstre-staten og embetsmennene, andre verdenskrig og i vår tid 22. juli som er demokratiets jordsmonn i vårt land.

Det er vår historie, våre normer, våre tradisjoner som gir norsk samfunnsliv en felles mening, som gjør at institusjonene våre lever som noe mer enn juridisk konstruksjoner.

Uopplyst

Det er hverken illegitimt, dumt eller antiintellektuelt å legge avgjørende vekt på at verdier er universelle, og mene at lokale variasjoner eller nasjonal kultur er av helt underordnet betydning. Det er en klar idéhistorisk tradisjon som hevder det. Men det er rett og slett uopplyst å late som om det motsatte synet er et slags moderne føleri som ikke kan begrunnes i annet enn irrasjonell frykt.

Alexis de Tocqueville.

Aristoteles diskuterer i Politikken betydningen av et folks karakter og sinnelag. Sir John Fortescue skrev på 1400-tallet sin Praise for the Laws of England – en av de mest innflytelsesrike bøkene i Englands historie – som diskuterte hvordan den nasjonale kulturen må forme det politiske systemet. Montesquieu er i Lovenes Ånd – hvor det berømte maktfordelingsprinsippet diskuteres – opptatt av både klimatiske og kulturelle forskjeller, og hvordan dette kan og bør føre til forskjellige politiske systemer. I sin klassiker Om demokratiet i Amerika undersøker Alexis de Tocqueville hvordan det amerikanske etoset bygger opp under det demokratiske systemet. Fordi kultur har betydning.

Så kan vi diskutere hva det innebærer å forvalte en kristen kulturarv, hvilke deler av norsk kultur som er avgjørende og hvilke som er mindre viktige for vår demokratiske arv, og mange andre problemstillinger.

debatten må ta utgangspunkt i at norsk kultur finnes. Da er det også lov å være bekymret for hvor den går.

Vi behøver heller ikke å være enige om alt. Ingen kultur er ensporet eller endimensjonal. Kritikk, debatt og til tider kamp er også en del av det norske. Det finnes heller ikke én og bare én måte å være norsk på, og det har aldri vært slik heller. Men debatten må ta utgangspunkt i at norsk kultur finnes. Da er det også lov å være bekymret for hvor den går.

Les også:

  1. Les også

    Tegnehannes guide til å verne om gode norske verdier

  2. Les også

    Joacim Lund: Men hva er egentlig kristne, norske verdier?

Les mer om

  1. Torbjørn Røe Isaksen
  2. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Diskusjonen om det liberale demokratiets fremtid er blitt skremmende aktuell

  2. KRONIKK

    Hijab på barn er den groveste kollektive ansvarsfraskrivelsen i Norge

  3. KRONIKK

    Terje Tvedt svarer Jonas Gahr Støre: – Støres egen karriere er typisk for den nye eliten

  4. DEBATT

    Dagens kortinnlegg | 13. august

  5. KRONIKK

    Utviklingen av næringslivsjournalistikken er bekymringsfull | Torbjørn Røe Isaksen og Kari Elisabeth Kaski

  6. KRONIKK

    «Skolen skal gjøre mye. Skolen skal se hele mennesket. Men vi kan ikke prioritere alt»