Kronikk: Muslimene – vårt samfunns X-MEN

Å legge mer press på moskeene kan føre til at flere muslimer vender storsamfunnet ryggen.

Hvilken Hollywood-film skal man se om man ønsker å forstå hva som har skjedd i de norske muslimske miljøene de siste årene? Svaret vil kanskje overraske noen: X-Men .

Disse filmene handler om en gjeng mennesker i USA som av uklare årsaker er blitt mutanter med superegenskaper. Men mutantene sliter med å bli akseptert av storsamfunnet. Fordi de er annerledes blir vanlige mennesker skeptiske til dem.Og så skjer det: Mutantene reagerer på dette på to måter. Noen bestemmer seg for å vise menneskene at de er gode. Men andre går motsatt vei: De blir overbevist om at menneskene på et eller annet punkt vil vende seg mot dem uansett, og derfor går de til kamp.

For eller imot terror?

Stan Lee, mannen som skapte tegneserien som X-Men -filmene er basert på, skrev denne serien med situasjonen til de svarte amerikanerne på 60-tallet i tankene. Også de møtte skepsis. Noen reagerte med å bli superborgere, mens andre avviste alt det hvite Amerika sto for.

I 2000-tallets Norge har vi kunnet observere de samme prosessene. Her foregår det ikke først og fremst blant grupper som definerer seg som afrikanske, men blant grupper som definerer seg som muslimske.

2000-tallet er blitt kalt islamkritikkens tiår. Etter terrorangrepet i New York 11/9 ble det stor offentlig oppmerksomhet rettet mot islam. Vi fikk «krigen mot terror», vi fikk vestlige militærintervensjoner som skapte kaos og statssammenbrudd i Midtøsten og Afghanistan, og vi fikk terrorangrep i Europa.

Vanlige muslimer opplevde gjennom denne perioden økende mistenkeliggjøring: Støttet muslimene demokratiet? Var de for eller mot terror?

Les også:

To tendenser

Dette har bidratt til to ulike tendenser i muslimske miljøer. Den store majoriteten reagerer som de gode mutantene: De prøver å vise at de er gode norske borgere.

Da Faten Al-Husseini ble intervjuet om demonstrasjonen hun var med på å arrangere, fortalte hun at grunnen var at hun var så lei av å bli mistrodd som muslim. Hun var lei av å møte skepsis og ønsket ikke at hennes småsøsken skulle oppleve samme type mistro.

De siste årene har vi også sett mange muslimske stemmer komme inn i offentligheten som tydelig definerer seg som liberale. De forsøker å fortelle det norske samfunnet at ja, de er muslimer, men de er også tilhengere av demokratiet og det liberale samfunnet.

Kronikk:

Aksepteres ikke uansett

Vi har også sett eksempler på folk som reagerer motsatt. De avviser normene i det norske storsamfunnet, og noen blir tiltrukket av fundamentalistiske former for islam.

Det er gjort mye forskning på slike grupperinger, og jeg har selv intervjuet flere som har gått i denne retningen.

Det som går igjen i fortellingene til mange av dem, er en opplevelse av at de ikke ville bli akseptert av storsamfunnet uansett hva de gjør. Derfor kunne de like gjerne vise storsamfunnet finger'n, mente de.

Selv om de færreste av dem ender opp med å reagere på samme måte som de aggressive mutantene i X-men -filmene, er det samme tendens som viser seg: I møte med et negativt fokus på islam, reagerer de med fiendtlighet tilbake.

Disse tendensene skyldes ikke bare presset fra storsamfunnet. Det har også å gjøre med globale tendenser: Konflikter mellom liberalere og fundamentalister, og mellom ulike grupper av muslimer, kan man se i flere muslimske land.

I Norge handler det også om utfordringene barn av innvandrere kan ha med å finne sin identitet, og om sosioøkonomisk marginalisering. Men man kommer ikke unna at mistenkeliggjøringen har spilt en viktig rolle.

Les også:

Ber myndighetene stramme skrustikken

Har dette noen relevans for dagens islamdebatt? Ja.

Nylig hadde Linda Alzaghari, lederen av tankesmien Minotenk, en kronikk på Aftenposten.no. Alzaghari har lenge kjempet en viktig kamp for menneskerettigheter innad i de religiøse miljøene. Ut fra kronikken virker det som om hun har gitt opp den strategien.

I stedet ønsker hun at storsamfunnet og myndighetene skal komme mer på banen.

Alzaghari foreslår at myndighetene skal foreta en «kartlegging» av holdninger i ulike trossamfunn, og at statsstøtten til trossamfunn må gjøres avhengig av at de støtter visse verdier. Hun etterlyser mer oppmerksomhet i offentligheten rundt hva som skjer i de religiøse miljøene.

Oppsummert: Myndighetene og storsamfunnet skal stramme skrustikken rundt de religiøse miljøene enda noen hakk, slik at det skjer endringer. Hva vil skje da?

Kronikk:

Ville gitt mer polarisering

Vi samfunnsforskere kan sjelden komme med klare forutsigelser om fremtiden. Verden er ikke styrt av jernlover, og ting blir ofte annerledes enn man trodde.

Likevel kan man si noe om hva som er sannsynlig, gitt den kunnskapen man sitter på. Ut fra forskningsbildet slik det er nå, er dette mitt beste tips for hva som vil skje dersom forslagene til Minotenk blir gjennomført:

X-men -tendensene vi har sett de siste årene ville blitt enda sterkere.

En kartlegging av de norske trossamfunnene, knyttet til muligheten for å få statsstøtte, ville blitt opplevd som mistenkeliggjøring av brede lag i flere muslimske miljøer. Likevel ville muslimer flest ha forsøkt å komme storsamfunnet i møtet, og mange ville utviklet mer liberale holdninger.

Samtidig ville man også sett enda mer av det motsatte. Flere unge ville gått i mer fundamentalistisk retning, og flere ville vendt storsamfunnet ryggen. Kanskje ville flere også blitt tiltrukket av militær jihad.

Vi ville altså fått mer polarisering: en mer liberal muslimsk mainstream, og en enda sterkere fundamentalistisk motreaksjon.

Les også:

Muslimsk mainstream

Er dette en ønskelig utvikling? Det kan man ha ulike meninger om. Selv er jeg nok mer komfortabel med en muslimsk mainstream som er konservativ og tradisjonalistisk, men fredelig og integrert, heller enn en økende gruppe unge muslimer som vender storsamfunnet ryggen.

Andre vil kanskje vurdere det annerledes. Men dersom man skal gjøre radikale endringer i norsk religionspolitikk, slik Minotenk nå foreslår, er det slike dilemmaer man må tenke gjennom.

FØLG AFTENPOSTEN MENINGER PÅ FACEBOOK OG TWITTER.