Kronikk

Kronikk: Viktige private samlinger kan styrke Nasjonalmuseet og gi Nasjonalgalleriet nytt liv

  • Gunnar Danbolt

Det kan være liten tvil om at hvis Stein Erik Hagens kunstsamling blir sett i sammenheng med Nasjonalmuseets egen, ville museets samling bli løftet opp til den kanskje viktigste i Norden, skriver Gunnar Danbolt. Stein J. Bjørge

Regjeringen må gripe muligheten, skriver Gunnar Danbolt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen vil bli Nordens største kunstmuseum – i antall kvadratmeter. Men samlingen som skal fylle dette arealet er langt fra den mest betydningsfulle i Skandinavia.

Gunnar Danbolt.

Som en gjennomgang av norsk kunst fra I.C. Dahl til i dag, er den enestående. Men den mangler referanser som kan sette samlingen i kontekst.

Mangler referanser

Kikker vi over til Sverige og Danmark oppdager vi at viktige europeiske retninger i liten grad fikk rotfeste i Norge – som ekspresjonismen, konkretismen og surrealismen. Den jevne museumsbesøker får ikke vite det, fordi vi mangler nordiske og europeiske referanser som kan sette vår egen kunstutvikling i relieff.

Grunnen er lave innkjøpsbudsjetter – museet har måttet prioritere norsk kunst og har bare i få tilfeller hatt anledning til å kjøpe inn viktige utenlandske referanseverk. Derfor vil det nye museumsbygget ha en kunstsamling med store hull som med dagens innkjøpsbudsjett umulig kan tettes.

Det vil bli en skrikende kontrast mellom de store salene og det litt puslete innholdet. Finnes det en utvei?

Les også:

Les også

Slik blir det nye Nasjonalmuseet

Private initiativ kan være løsningen

Den blåblå regjeringen er opptatt av at kulturlivet skal bli mindre avhengig av staten. Det er en målsetning som jeg vil mene er ytterst uheldig på de fleste av kulturlivets områder. Men den kan være viktig for å fylle de store hullene i Nasjonalmuseets samlinger. Her kan private initiativ løse et problem som staten hverken har mulighet eller vilje til å gjøre noe med.

Jeg tenker her på noen av de private kunstsamlerne. Flere av dem har overfor myndighetene signalisert at de er villige til å stille sine samlinger til disposisjon for museet og samfunnet. Uten å få særlig respons, i hvert fall foreløpig. Og vel å merke – de ønsker ikke egne avdelinger for kunstsamlingene sine, men at de skal integreres i Nasjonalmuseets egne samlinger.

Et eksempel er Stein Erik Hagen, som antagelig har den største private kunstsamling i Norge. Den fikk offentligheten anledning til å se i fjor, riktignok bare en del av samlingen, gjennom utstillingen «Fra Munch til Slettemark» i Munch-museet i Oslo og senere i Bergen Kunstmuseum.

Denne samlingen har sin styrke akkurat der Nasjonalmuseets har sine mange hull. Helt fra starten har dens programmatiske målsetning vært å samle kunst Nasjonalgalleriet ikke ville eller kunne prioritere.

Les også:

Les også

- Norske kunstsamlere har mye å lære av Stein Erik Hagen

Kunne blitt Nordens viktigste samling

Vi får i Hagens samling – for bare å nevne enkelte eksempler – et godt utvalg av både svenske og danske surrealister, nordisk tidligmodernisme og 1920-årenes konkretisme. Og også den tyske ekspresjonisme – som Nasjonalmuseet nå har noen eksempler på gjennom et generøst lån fra Sparebankstiftelsen DNB – er representert i Stein Erik Hagens samling sammen med dens nedslag i nordisk kunst.

I tillegg kan vi i Hagens samling se overgangen fra surrealismen til etterkrigstidens Cobra-gruppe – den er usedvanlig rikt representert i denne samlingen. Cobra-gruppen med Asger Jorn i spissen, var ved siden av Pariser-skolen viktig for blant andre Jakob Weidemann og Inger Sitter.

Hagens samling er langt mer omfattende enn her antydet. Det kan være liten tvil om at hvis den blir sett i sammenheng med Nasjonalmuseets egen, ville museets samling bli løftet opp til den kanskje viktigste i Norden.

Bare hans samling av Robert Mapplethorps fotografier, ville satt Nasjonalmuseet på kartet internasjonalt.

Les også:

Les også

Ikke sikkert det blir kunst i Nasjonalgalleriet etter 2020

Mer opptatt av bygg enn innhold

Og Hagen er ikke alene. Det finnes flere viktige kunstsamlinger i Norge, ikke så store og vidtfavnende som hans, men mer spesialiserte.

Det virker som om departement og museumsledelse er mer enn fornøyd med å få et nytt museumsbygg – innholdet spiller visst mindre rolle

Også her er eierne trolig villige til å stille sine samlinger til disposisjon for Nasjonalmuseet. Men da må Nasjonalmuseets ledelse, bakket opp av departementet, ta noen initiativ. Hvis ikke vil andre museer gjøre det.

Jeg vet positivt at i hvert fall ett dansk museum har sagt seg mer enn villig til det. Foreløpig har norske myndigheter ikke vist særlig handlekraft. Det virker som om departement og museumsledelse er mer enn fornøyd med å få et nytt museumsbygg – innholdet spiller visst mindre rolle.

Nasjonalgalleriets nye rolle

Dette vil få konsekvenser for Nasjonalgalleriets skjebne. For hvis departementet og museet virkelig er interessert i å følge opp den invitasjon til en «nasjonal dugnad» som initiativet fra Stein Erik Hagen og andre private samlere faktisk innebærer, vil salene i det nye museumsbygget hurtig fylles opp.

Og da vil det fredede Nasjonalgalleriet igjen bli interessant. Ikke som portrettgalleri – en fattig nødløsning – men som et sted for museets samling av 1800-tallets maleri og skulptur frem til og med Munch.

Nasjonalgalleriets saler er jo skapt til akkurat denne kunsten – og når 1900-tallets kunst er overført til det nye museet, vil plassen blir rommeligere for en utstilling av kunsten frem til og med Munchs livsfrisebilder.

Slik kan to fluer tas i en eneste smekk: Både en langt større og viktigere samling i det nye Nasjonalmuseumsbygget, og et ærverdig Nasjonalgalleri med den samling det er bygget for.

Kommentar:

Les også

Lytt til verdens fremste Munch-samler

Kan deles opp rundt 1900

Å plassere kunsten før og etter ca. 1900 i to forskjellige bygg er ikke uvanlig. I Paris har man gått enda et skritt lenger, for der er kunsten før ca. 1848 plassert i Louvre, den mellom 1848 og 1914 i Musée d'Orsay og den etter første verdenskrig og frem til i dag i Pompidou-senteret.

Det kan helt sikkert argumenteres for at hele den norske kunst bør samles på ett gulv, men det finnes også gode argumenter for at den deles opp rundt 1900. Her går det nemlig i europeisk kunst et skille mellom den akademikunst som ble sett på som formålsrasjonell (Nasjonalgalleriets samling), og den moderne som ikke lenger har et klart definert mål (Det nye Nasjonalmuseet).

Uansett dette kan Nasjonalmuseet med de private innsatser ikke bare bli Nordens største, men også det mest betydningsfulle.

Derfor forundrer det meg at en blåblå regjering, som setter private initiativ så høyt, ikke har kastet seg over denne mulighet så snart den fikk kjennskap til den. Nå haster det!

Nøler myndighetene mye lenger, vil også denne enestående sjansen gå fra oss. Og det har vi simpelthen ikke råd til.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Kunst
  3. Nasjonalmuseet

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Spillet om Nasjonalgalleriet | Ulf Grønvold

  2. KRONIKK

    Nasjonalgalleriet og Canica må med i Nasjonalmuseet

  3. KRONIKK

    Går hardt ut mot Kulturdepartementet og Nasjonalmuseet: Er i ferd med å gjøre oss til en fattigere kulturnasjon

  4. KULTUR

    Arkitekt Fredrik Torp om Nasjonalgalleriet-striden: En hån mot Kultur-Norge

  5. KULTUR

    Frykter at Norges største private kunstsamling går til utlandet

  6. KULTUR

    Nasjonalmuseet får tidenes gave av Sparebankstiftelsen. Blar opp 187 millioner kroner for verdensberømt kunstverk.