Sikkerhet på ville veier

Regjeringen varsler at den vil samlokalisere alle departementene øst for Høyblokka. Det finnes sikkert gode argumenter for det, men sikkerhet er ikke et av dem.

Sikkerhetstenkningen i hovedstaden ser ut til å preges av en blanding av snevert byråkratisk sektorfokus og en frykt for at den nære historien skal gjenta seg. Det er et dårlig grunnlag å basere tiltakene på. Derfor er det nå på tide å løfte blikket.

Regjeringens foreslåtte samlokalisering av departementene ble anbefalt av Politidirektoratet (POD) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i en gradert rapport fra 2012. De peker på sikkerhetsmessige stordriftsfordeler for vakthold og sikring, synergieffekter på sikkerhetsområdet, smidighet og robuste løsninger. Imidlertid var oppdraget til POD og PST svært snevert. De skulle kun se på fremtidig sikring av Regjeringskvartalet.

Problemet er at politisk motivert terror kan minst like gjerne ramme offentlig transport, kafeer, og andre politiske symbolbygg.

Snevert fokus

Regjeringen og Oslo kommune har også nylig utarbeidet en rapport kalt «Oslo sentrum – gatebruk og sikring». Her er fokuset bredere: Stortinget, Rådhuset, Norges Bank og Slottet er også med her. Likevel har rapporten et begrenset mandat som snevrer fokuset for tiltakene inn.

Når vi skal planlegge for sikring mot mulige nye terroranslag i Norge må vi erkjenne at vi aldri helt vil kunne vite hva som kan ramme oss.

At det blir en bilbombe slik som sist er lite sannsynlig, men kan selvsagt ikke utelukkes. De fleste terrorangrep er usofistikerte; de bruker veibomber, selvmordsbomber og håndvåpen, gjerne mot offentlige steder med mange mennesker. Våre tiltak må være basert på det vi har av erfaringer fra inn— og utland. Derfor må de være ganske vidtfavnende.

Vi må også erkjenne at vi aldri kan sikre oss helt, med mindre vi bunkrer oss inne. Tiltakene våre må derfor balanseres mot åpenhet. Denne balansegangen må tuftes på konkrete trusselvurderinger som både ser på faren og sannsynligheten for angrep, og mulig skadeomfang.

Det er heller ikke slik at sikkerhetstiltak nødvendigvis skaper trygghet. Mengder av væpnet politi i gatene kan skape en utrygghetsfølelse og går på bekostning av det frie samfunnet vi verdsetter.

Hemmelighold

Alle sikringstiltak må derfor både baseres på reelle vurderinger og en analyse av signaleffekten i samfunnet. Det er ikke enkelt, men en åpen debatt er en god begynnelse.

Hemmelighold rundt vurderingene er stort sett unødvendig når man snakker om sikring mot mulige – ikke konkretiserte – trusler. Det er bare når man har konkrete opplysninger om aktører og deres motiver at hemmelighold er nødvendig av preventive hensyn. Dette er sjelden tilfelle når det gjelder sikring av bygningsmasse og byplanlegging.

Sektortilnærmingen til sikkerhetstiltak i Oslo har vi sett utspille seg i gatene de siste månedene gjennom den midlertidige fysiske sikringen av departementene.

Betongblokker har blitt satt opp i kvadraturen, i Akersgata ved Arbeids- og sosialdepartementet og i Keysersgate ved Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet, for å nevne noe.

Men om en varebil full av sprengstoff skulle passere et av disse departementene vil den fortsatt kunne forvolde stor skade.

Så om man ikke vil stenge gatene rundt, er det da noe vits i slike halv-tiltak? Det skaper en bunkerstemning i hovedstaden, minner oss om 22. juli, men gjør ikke byen særlig tryggere.

Ryggsekk og gevær

Tiltakene ser dessuten ut til å være myntet på 22. juli-erfaringene alene.

Hvor sannsynlig er det at en fremtidig angriper av Helsedepartementet vil bruke varebil? Hva med en ryggsekk? Gevær? Det er fortsatt mulig å gå helt inn til bygget.

Vakthold ved døren fremstår som langt mer relevant. Og hvorfor skal disse departementene sikres på denne måten? De peker seg ikke akkurat ut som hovedmål for terrorister.

Derfor virker disse tiltakene vilkårlige, med mindre de er basert på konkrete trusselvurderinger. Et spørsmål som raskt dukker opp blir da hvorfor ikke alle andre mulige terrormål i byen er sikret på samme vis.

Stor politisk symbolverdi

For dersom en angriper virkelig ønsker å bruke varebil, finnes det også mange andre mål med stor politisk symbolverdi:

Folkets hus, Folketeaterbygningen, Høyres Hus, Oslo Tinghus og Borgarting Lagmannsrett, Oslo S. Operaen og kollektivtransporten er noen eksempler.

Hvorfor er ikke disse sikret på sammen måte? Og hva med POD og PST? De har ikke 30 meters bombesikring på sine bygg.

De nevnte rettsbygninger ligger rett ved sidene av departementene, og det virker snodig at Landbruksministeren bunkres inne mens Tinghuset tvers over veien er helt åpent.

Hvilken vurdering er lagt til grunn for dette? Er ansatte i et departement mer utsatt – eller mer verdt – enn en ansatt i tinghuset? Er de mer verd enn andre offentlig ansatte – eller andre borgere? Med hvilken begrunnelse prioriteres disse fremfor for eksempel NAV-ansatte?

Må leve med faren

Dersom den logikken som hittil er lagt til grunn i de sikringstiltakene rundt departementene også vil gjelde i tiden som kommer, er vi på ville veier.

En vurdering av byens sikkerhet kan ikke ta utgangspunkt i byråkratiets sektorinndeling av ansvarsområder. Den må heller ikke basere seg på vår siste erfaring alene.

Vi kan ikke gjøre alt, men en prioritering må være helhetlig og langsiktig, ikke basert på at noen har fått i oppdrag å se på sikkerheten kun for departementene.

Vi må alle – inkludert departementene – leve med faren for nye angrep. De som er ansvarlig for å forvalte fellesskapets midler på sikkerhet må prioritere etter beste evne, men ikke svi av millioner på enkelttiltak mot perifere terrormål. En mulig fremtidig bilbombe i Oslo vil utvilsomt forvolde stor skade, samme hva vi gjør. Kanskje det er bedre at den rettes mot tomme regjeringskontorer enn sommerfylte restauranter?