Alliansen mot verdiskaping | Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister
Vi ser konturene av en allianse mot privat verdiskaping. Derfor trenger vi også et parti som står opp for private arbeidsplasser.
Høyre skal ikke være et parti for næringsinteressene, men for folk. Men vi er og må være et parti som forstår viktigheten av privat næringsliv for å skape vekst og velferd. Det stakk derfor litt i sjelen da jeg leste Trine Eilertsens kommentar «Næringslivet trenger en stemme», den 26. mai.
Aftenpostens politiske redaktør stiller det retoriske spørsmålet: Hvis ikke Høyre bryr seg om næringslivet, hvem skal gjøre det da?
Min første reaksjon var selvfølgelig snurt avvisning.
I hodet mitt gikk jeg gjennom listene over alt vi har gjort for å gjøre det enklere å satse, investere og skape arbeidsplasser. Det er en naturlig reaksjon for de fleste politikere når vi møtes med kritikk.
Etter å ha tygget på saken i noen dager, ble jeg overbevist om at Eilertsen har et poeng.
Debatten endrer seg
Selvfølgelig har regjeringen og Høyre gjort mye for at privat næringsliv kan vokse – styrt trygt gjennom oljeprisfallet, redusert byråkrati, satset på forskning, senket skattene – men etter fem år med regjeringsmakten må vi passe oss for å bli så selvtilfredse at vi ikke kan ta kritikk eller se nye problemer. Det blir desto viktigere fordi den politiske debatten endrer seg.
For bare få år siden forsøkte de fleste partier å balansere hensynet til privat verdiskaping og offentlig velferd. Ja, til og med Sosialistisk Venstreparti snakket om verdien av private arbeidsplasser!
Nå ser vi en orkestrert kampanje fra venstresiden som synes å bygge på et ideologisk premiss om at privat næringsliv er dårlig pr. se, og at de bedriftene som faktisk er lønnsomme har så sterk rygg at de kan tåle enhver ekstra bør politikerne legger på dem. Samtidig er det tegn som peker i retning av at den grunnleggende forståelsen for hvordan verdier skapes og velferdsstaten finansieres, forvitrer.
Byråkrati, forutsigbarhet og verktøy
Men selverkjennelsen først. Et utgangspunkt for en enda bedre politikk kan være dette:
1. Regjeringens politikk har spart næringslivet for rundt 15 milliarder kroner gjennom forenklinger, men samtidig har det også på vår vakt kommet nye regler, nye reguleringer og nye byråkratiske krumspring. Det holder ikke at enkeltreguleringer blir borte. Summen av byråkrati må ned.
2. Vi har levert på valgløftene våre om satsing på utdanning, forskning og samferdsel, men av og til har politikken også vært for lite forutsigbar. Og forutsigbarhet er gull verdt for enhver som skal investere i utstyr, teknologi eller arbeidsplasser. Man kan være for eller mot sukkeravgiften, men ingen vil mene at den ble gjennomført på den best mulige måte.
3. Vi må tilpasse verktøykassen hvis omstendighetene endrer seg. Et eksempel kan være momsfritaket for varer under 350 kroner. Høyre har forsvart grensen som et tiltak for å hindre unødvendig byråkrati. Nå ser vi at netthandelen øker kraftig, og det vil neppe stoppe. Da må vi også se på politikken vår igjen.
Uten private arbeidsplasser, ingen velferd
Høyre er et parti for mennesker over hele landet, folk i både privat og offentlig sektor: eiere og ansatte, ingeniører og snekkere, lærere og prosessoperatører. Men vi er også det partiet som tradisjonelt har vært tydeligst på å fremheve sammenhengen mellom et sterkt privat næringsliv og arbeidsplasser, vekst og penger til offentlig velferd.
Uten private arbeidsplasser, ingen velferd (tygg på den, Rødt og SV). Denne rollen er ikke mindre viktig selv om det går bra i norsk økonomi og arbeidsledigheten går ned måned for måned. Det er minst to grunner til det:
For det første fordi den radikale venstresiden på Stortinget med Arbeiderpartiet på slep, de siste månedene har startet et stormløp mot private bedrifter og arbeidsplasser.
Ideen synes å være at privat næringsliv kan tåle enhver regulering, begrensning eller byrde som venstresiden på Stortinget finner det for godt å vedta, enten det er milliardregninger som ikke er utredet, forslag om å frata den lokale kjøpmannen arbeidsgiveransvaret eller de systematiske og ideologiske angrepene på alt som ikke er heloffentlig i velferdsstaten.
Fra den radikale venstresiden i SV og Rødt er mye av dette gammelt nytt, men at Arbeiderpartiet kaster seg på stormløpet med forslag over bordet som hverken er regnet på eller utredet, kan jeg ikke huske å ha sett de siste tyve årene. Det virker lenge siden Jens Stoltenberg var partileder.
En allianse mot privat verdiskaping
Med et Arbeiderparti som ligger i stabilt sideleie, øker også sjansen for at Oslo-modellen blir en nødvendighet nasjonalt: AP ser seg nødt til å gå mot venstre og de blir avhengige av både SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne for å ta regjeringsmakten. Det er intet mindre enn en allianse mot privat verdiskaping som er i emming.
For det andre ser vi tegn til at politikere i flere partier glemmer det viktigste grunnlaget for vår velferd. ¾ av verdiskapingen i Norge skjer i privat næringsliv, på private arbeidsplasser. I den politiske debatten er det enorm oppmerksomhet rundt alt staten skal bruke mer penger på, men på langt nær så stor oppmerksomhet rundt hvordan vi skal skape verdier.
Vi har store forventninger til at næringslivet bidrar til inkludering, integrering, det grønne skiftet og ny teknologi – for å nevne bare noen få eksempler – men glemmer at vi da må ha like høye ambisjoner for vekst, nye arbeidsplasser og lønnsomme bedrifter. En bedrift som går med underskudd bidrar neppe til inkludering, en bedrift som går konkurs kan ikke integrere én eneste innvandrer …
Generasjon velferdsforbruker
Det er ikke mer enn 2 av 10 familiebedrifter som overlever tredje generasjonsskifte. De økonomiske verdiene kan med rimelig enkelhet overføres til neste generasjon. Det er langt vanskeligere å overføre kunnskapen om hvordan man skaper økonomiske verdier, og hvilke egenskaper og hvilken kultur som er nødvendig for å få det til.
Første generasjon satser, jobber knallhardt og skaper bedriften.
Andre generasjon vokser opp i velstand, men er preget av sine foreldre og deres innbitte arbeidsmoral.
Tredje generasjon vokser opp med velstanden som en selvfølge, de tar den for gitt. De er «velstandsforbrukere».
Spørsmålet til Trine Eilertsen kan omformuleres: Hvis ikke vi som samfunn bryr oss om privat verdiskaping, hva vil skje med oss da? For mange partier virker det mest behagelig å la være å stille spørsmålet.
