Kronikk

Oslo har intet byvåpen | Lars Roede

  • Lars Roede
    Lars Roede
    Sivilarkitekt, dr.ing.

Merket som i dag kalles Oslos byvåpen, er ikke et byvåpen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Oslo kommune

Merket som kalles Oslos byvåpen, bryter med alle regler.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lars Roede

Joacim Lund (Aftenposten 13. juni) og de fleste andre tar feil når de uttaler seg om Oslos byvåpen. Noe våpen har byen aldri hatt.

Det første seglet

Tidlig i 1300-årene fikk den et segl med St. Hallvard som motiv. Til Christiania-jubileet i 1924 ble det tegnet om og fargelagt ved byarkitektens kontor.

Middelalderseglet fra 1300-tallet.

Merket som kommunen i 2000 fastslo regler for i designhåndboken (bildet i toppen av artikkelen), er et seglbilde, en logo, et merke, et symbol eller et emblem, men intet våpen. Det bryter med alle heraldikkens regler.


Våpenets kjennetegn

Et våpen er et skjold med en eller flere stiliserte figurer, eller delt geometrisk i flere felt. Det har helst bare to tinkturer – fargene rødt, blått, grønt, svart eller purpur, og metallene gull eller sølv. Regelen (med unntak) er farge mot metall, og ikke sammenstøt mellom to metaller eller to farger.

Det viktigste er at et våpen defineres ved en beskrivelse, en blasonering, ikke en tegning. Et merke som ikke lar seg blasonere er ikke et våpen. Oslos fargerike segl er utestengt fra det gode selskap. Det er nesten umulig å blasonere uten å skrive en lang norsk stil.

På byflagget som kommunen lanserte i 2000, er det anbrakt på blå flaggduk. Til forveksling ligner det 23 nordamerikanske delstatsflagg. De fleste statene må identifisere seg ved å skrive navnet med bokstaver.

Les også

Les også: Dette er historien bak Oslos bysegl

Kommunen brøt loven

Da kommunen innførte flagget, brøt de loven av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Den tillot bare å flagge med nasjonalflagget, det samiske flagget, eller «av Kongen godkjent by-, herreds- eller fylkesflagg».

Ordfører og byråd visste antagelig ikke bedre, men de utsatte seg for «bøter eller fengsel i inntil 3 måneder». Flagget de fant på, ville aldri ha blitt godkjent av Kongen eller den han lot opptre på sine vegne, Riksarkivet.

Loven om statlig kontroll av flagg og våpen er opphevet, og nå innfører de nye monsterkommunene og regionene «våpen» uten å søke råd fra heraldikere.

Logoen som ble lansert som Oslos nye byvåpen 12. juni i år. Foto: Oslo kommune

En grei logo

Oslos nye merke, som et eller annet reklamebyrå har tatt seg godt betalt for, er en helt grei logo, utmerket på brevhoder og nettsider – et forenklet bilde av St. Hallvard uten andre attributter enn pilene og kvernsteinen, og med en borgkrone over det runde seglet.

Men noe våpen er det ikke, like lite som det kompliserte byseglet fra 1924.

Et brukbart forslag

Skal vi kanskje bevæpne byen? Det har vært forsøkt før. Et brukbart forslag ble fremsatt i Morgenbladet 2. februar 1929 av Kaare Münster Strøm. Han mente at alle fylker burde få våpen til Olavsjubileet i 1930.

Forslaget for Oslo beskrev han slik: «I blått en hvit møllesten gjennemstukket av tre gyldne piler».

Kaare Münster Strøms forslag til byvåpen fra 1929. Foto: Morgenbladet 1929

Münster Strøms forslag er litt for innholdsrikt, og pilene og kvernsteinen burde ha samme tinktur. Enda bedre hadde det vært å nøye seg med bare kvernstein eller bare piler. Det siste må ha vært på tale da Oslo feiret jubileum i 1950 og skulle utsmykke rådhuset.

Rådhuset og bystyresalens piler

I bystyresalen er veggene dekket med tekstiler vevet av Else Poulsson, et rødt klede med hvite piler.

Bak talerstolen henger hennes billedteppe med St. Hallvard som hovedmotiv, og over ham svever to engler som bærer et blått våpenskjold med tre hvite piler.

Samme motiv finnes på alle rådhusets damaskduker, også de skapt av Else Poulsson. De er tett bestrødd med skjold hvor motivet er tre piler.

Pilene finnes mange steder i rådhuset, i festgalleriet som intarsia i bordplatene.

Pilene er vevet inn i alle rådhusets damaskduker. Foto: Knut M. Rekve

Kvernsteinen og pilene

Til byjubileet i 1950 utga Oslo kommune Rådhuset i Oslo av Carl Just. Del 2, som utkom i 1952, tok for seg arkitekturen og den kunstneriske utsmykningen. I dette bindet har forsatsen, papiret mellom bokbindet og bokblokken, et rutenett med avvekslende mørke og lyse røde ruter.

Motivet i de lyse rutene er et knippe av tre røde piler, i de mørke feltene en hvit kvernstein. Mønsteret bekrefter at mange var inne på tanken om å gi Oslo et byvåpen med kvernstein eller piler som motiv.

Fra forsatsen til boken «Rådhuset i Oslo», del 2 (1952), av Carl Just

Det gjenstår forskning for å finne ut om kommunen faktisk tenkte å formalisere skjoldet med pilene som et virkelig byvåpen. Else Poulsson skrev i Carl Justs bok fra 1952 at dukene hun utformet for rådhuset, har «som bunnmønster våpenet med St. Hallvards tre piler».


«Byvåpenet»

Merket som vi feilaktig kaller et byvåpen, har hatt en omskiftelig historie hvor figurene både er blitt feiltolket og har skiftet kjønn.

Middelalderseglet avbilder St. Hallvard med et menneske liggende ved hans føtter. De slitte avtrykkene som er bevart, må ta skylden for at figuren etter hvert ble feiltolket som kvinnen Hallvard fra Lier ville forsvare.

Erla Bergendahl Hohler påviste i en artikkel i Byminner nr. 1‒1987 at figuren i virkeligheten var en kriger i brynje og våpenskjorte. Bildet fulgte en gammel tradisjon for å symbolisere seierherrens triumf, kjent fra antikken og senere i bilder av martyren som seirer over sin onde fiende.

Fra Else Poulssons billedteppe med St. Hallvard som hovedmotiv. Teppet henger bak talerstolen i bystyresalen. Foto: Kjetil Bjørnsrud / Wikimedia commons

St. Hallvard med fienden under føttene var Oslos seglmerke helt til byen brant i 1624. Seglstampen overlevde brannen, og byrådet brukte den lenge i nyanlagte Christiania.

Christian IV bekreftet i nye privilegier fra 1632 at «det forrige Oslo Byes Indsegl» fortsatt skulle brukes. I mellomtiden var det egentlige innholdet glemt. Bevisst eller bare misforstått – i senere versjoner ble hovedpersonen forvandlet til en kvinne, mens figuren ved hennes føtter stadig var en kriger i rustning. Kvinnen var enten Christiania personifisert eller lykkens gudinne Fortuna.

Da Karl Emil Döpler i 1892 tegnet en ny versjon, nå kalt et «byvåpen», visste man at hovedfiguren var St. Hallvard, som igjen måtte skifte kjønn. Men personen ved hans føtter gjennomgikk samtidig et motsatt kjønnsskifte til kvinnen han gikk i døden for.

Dagens merke som kalles byvåpen . Foto: Oslo kommune

Döpler tegnet henne anstendig påkledd, men Børre Ulrichsen tegnet henne naken i 1924, og det har hun vært siden. Hvis Oslo kommune skal beholde seglbildet som sitt viktigste merke, må kvinnen bli avløst av en kriger.

Velg det enkle!

Logoen som ble lansert 12. juni har fått ufortjent dårlig kritikk. Byen trengte en forenklet versjon av den gamle fra 1924. Men det er ikke et nytt byvåpen. Hvis det er et ønske, velg heller den helt enkle løsningen: I blått en sølv kvernstein.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Les også

Le også: Oslo kommune: Dette er en ny logo – ikke et nytt byvåpen

Les mer om

  1. Oslo
  2. Byutvikling
  3. Debatt