Rapport fra verdens nest beste sykkelby | Bjørn Stærk

Ideen jeg tar med meg hjem fra Utrecht, er at det ikke er bilen som ødelegger byene våre, men hverdagsbilismen.

Utrecht i Nederland, våren 2018. Jeg sykler på en enkel bysykkel langs en av hovedveiene i byen, omgitt av andre syklister på en tofelts sykkelvei. På bilveien ved siden av hører jeg brølet fra en Porsche som utålmodig venter på grønt lys.

Sykkelen er en enkel nederlandsk bysykkel uten gir. Det nytter ikke å kjøre fort på en sånn sykkel. Jeg må bare roe ned. Det blir grønt lys, og både jeg og Porschen kjører av gårde.

Men ved neste lyskryss står vi sammen igjen. Igjen blir det grønt. Vi kjører videre. Igjen ender vi opp ved samme lyskryss. Først etter fjerde lyskryss durer bilen inn i en tunnel, mens jeg sykler videre inn i sentrum.

Københavnifisering

Jeg har dratt utenlands for å skrive, men jeg valgte Utrecht fordi det er en av verdens fremste sykkelbyer. Copenhagenize Design Co arbeider for å gjøre byer mer sykkelvennlige, altså københavnifisere dem. I fjor kåret de Utrecht til verdens nest mest ambisiøse sykkelby.

Blant annet har Utrecht bygget verdens største sykkelparkeringshus, under sentralstasjonen. Det er ikke helt ferdig, men det som er ferdig er imponerende nok: Endeløse rader med sykkelstativer, over flere etasjer. Det er gratis å parkere der inntil 24 timer. Det betyr at du kan pendle til andre byer og parkere sykkelen trygt og gratis.

Jeg har lyst til å finne ut hvordan det er å være hverdagssyklist i en slik by.

Omgitt av syklister

Jeg var forberedt på mengden med sykkelveier, men ble likevel imponert. Utrecht har 340.000 innbyggere, men uansett hvor vi drar i byen, er det kjapt å komme seg rundt på sykkel. Ti minutter tar oss hvor vi vil i sentrum. En halvtime tar oss ut på landsbygda. På det lengste syklet vi en time ut til en turistattraksjon. Alt sammen på gode sykkelveier.

Ikke en eneste gang befant vi oss på en gate uten tilrettelegging for sykler. Ikke en eneste gang følte vi oss utrygge. Vi var konstant omgitt av syklister, også ute på sykkellandeveiene.

Gater med mye plass har separate sykkelveier med egne trafikklys. Trafikkflyten er mer kompleks enn jeg er vant til. Jeg må tenke mer som en bilist. Men det er ingen tvil om hva som er riktig oppførsel. Alt er gjennomtenkt.

• Tre av ti mener Oslo er en god sykkelby: Oslo er blitt en bedre by å sykle i siden 2014, ifølge sykkelfolket. Men fire av ti mener det ikke er trygt å sykle i hovedstaden

Sykkelen har prioritet

Det jeg ikke var forberedt på, var hvordan biler, sykler, mopeder og fotgjengere flettes sammen. I de trangere sentrumsgatene lever bilen og sykkelen side om side. Utrecht er på ingen måte bilfritt. Det er ikke mange parkeringsplasser i sentrum, men det er en del. Det finnes rene gågater, men bortsett fra det fant vi nesten ingen bilfrie gater.

I stedet er gatene designet slik at syklene har prioritet. En gate vi så, hadde tre smale kjørefelter. De to ytterste er for sykler, ett i hver retning. Det ene feltet i midten er for biler i begge retninger. Når det blir for trangt i midten, legger bilene seg ut på siden, bak syklene, og venter tålmodig til midtfeltet er ledig igjen. Jeg måtte stirre lenge på denne veien for å se at det fungerte.
De trangeste gatene er enveiskjørt for bilister, men toveiskjørt for syklister. Ingen tuter hvis de havner bak en sykkel. Sykkelen er en likeverdig del av trafikken.

Bil på sykkelvei

Det er ikke lov å sykle på fortauet. Dette har vært lov i Norge siden 1978, noe som høres bra ut, men snarere ble dødsstøtet for sykkelkulturen vi en gang hadde. Det som gjør Utrecht trygt å sykle i, er nettopp at syklene har en trygg plass i gaten, og at alle som kjører bil er vant til å ha dem rundt seg.
Det største sjokket fikk jeg da en moped kjørte forbi meg på sykkelveien. Mopeder kan kjøre der sykler kan kjøre. En annen overraskelse var at det er lov å kjøre bil på flere av sykkellandeveiene utenfor byen. Disse er markert med skiltet «sykkelvei, bilen er gjest».

• Oslo: I år blir det nesten dobbelt så mange bysykler som i fjor

Jeg har ligget bak skoleelever på en sykkelvei, to og tre side om side, mens en bil tålmodig prøver å finne en vei forbi dem. Bilene kjører til hus som ikke har annen vei knyttet til seg. Man kunne bygget bilvei dit og latt syklene være gjest. I stedet har man bygget sykkelvei og latt bilen være gjest.

Sammenfletting

Dette fungerer fordi alle er vant til det. Nesten ingen føler behov for hjelm. Foreldre sykler rundt med ett eller to småbarn foran og bak på sykkelen, også de uten hjelm.

Det slår meg at det å skape en sykkelby har to steg. Det første steget er å gi god plass til syklene. Bygge sykkelveier og sykkelfelter hvor de kan være i fred. Men det er ikke alltid plass til dette. Det neste steget er derfor å flette sykler og biler sammen i gater hvor sykkelen har prioritet.

Tanken om at alle trafikkformer må skilles fra hverandre stammer fra bilbyen. I en slik by kan gatene bare brukes av en type trafikant om gangen, og da er det den mektigste minoriteten som vinner. I en sykkelby må alle kunne bruke gaten. Vi trenger bare regler og normer som gjør at trafikantene kan leve sammen trygt, i stedet for å la noen få av dem ha hele gaten for seg selv.

Stillhet og folkeliv

Hva får vi igjen for å gjøre dette? Stillhet. Utrecht er ikke bilfritt, men i store deler av sentrum er det så meningsløst å kjøre bil at de fleste lar være. Det er stille der. Du er ikke omgitt av en lydmur. Du kan roe ned, nyte utekafeene og benkene.

Glede. Det er ubeskrivelig gøy å slenge seg på en sykkel, komme deg hvor du vil på kort tid, uten å bekymre deg for farlig trafikk, uten å måtte hoppe fra buss til buss. Det er like spontant og gøy som å gå, bare med lengre rekkevidde.
Mer spennende bygater. Det er folkelivet rundt deg som gjør en by interessant. Alle de tilfeldige ansiktene.

• Nina Kristiansen: Slutt å klage på el-syklistene. De er hensynsløse og late, mener flere. Men el-syklistene er adelen av gode miljøvalg

I en vanlig by er det bare gågatene som er spennende på denne måten. I en sykkelby er alle gatene det. Uansett hvor du er, har du ansikter rundt deg. En tenåring som prater i mobilen og holder styret med den andre hånden. En kvinne som frakter en ekstra sykkel ved siden av seg. Et gammelt ektepar, side om side. Alle mulige slags bagasjeordninger, fra kurver til lastevogner.

Byer lærer av hverandre

Man er fristet til å stoppe og stirre. På mobilkameraet til en eller annen asiatisk turist ligger det et bilde av meg som sykler i Utrecht med en stor bukett tulipaner i den ene hånden, på vei fra blomstermarkedet i byen. I en bilby er dette folkelivet skjult. Bilgatene er kjedelige, fordi de som bruker dem gjemmer seg i metallbokser.

• Kristin Hildre Rørvik: Jeg heier på treige hverdagssyklister. Ikke bare VM-toppene trenger en heiagjeng, også oss treige hverdagssyklister

Byer blir bedre av å lære av hverandre. Oslo, Bergen og Trondheim er hverken København, Amsterdam eller Utrecht og vil aldri bli det. Men København er København fordi de lærte av andre byer. Vi kan forme byene våre. I Norge kjempet vi hardt for å redde skogene våre, og vant, men vi lot sykkelen dø. Nederlenderne kjempet hardt for å redde sykkelen, og vant. Valgene våre betyr noe.

Flate, varme byer får vi aldri, men vi kan hente gode ideer fra andre og tilpasse dem til våre forhold. Ideen jeg tar med meg hjem fra Utrecht, er at det ikke er bilen som ødelegger byene våre, men hverdagsbilismen. Målet er ikke en by uten biler, men en by hvor det er trygt og smart å legge opp hverdagen rundt føtter, sykler og kollektivtransport.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.