Vi trenger ikke noen bevis på at ondskap finnes. Vi hører så mange fortellinger om grusomheter som mennesker påfører andre. Vi leser om nytelse ved å gjøre det onde. Nobels fredspris 2018 rettet søkelyset mot seksualisert tortur under krig og masseutryddelser. En fredspris mot ondskap.

22. juli 2011 ble kanskje et tidsskille i det å erkjenne ondskap i Norge.

Vi våknet til ondskapens realitet. Før det kviet mange seg for å si at noen var onde, fordi en tradisjonell bruk av ordet ondskap kunne innebære å plassere noe utenfor oss, at en er «besatt» av noe «demonisk».

Men hva driver et menneske til terror, overgrep, voldtekter og tortur? Hvordan blir mennesker drevet av det onde?

En vårmorgen i 2015 slo politiet inn døren til en mann i Midt-Norge. I denne kjelleren fant de dette store, selvbyggede surroundanlegget og nesten 1,7 millioner bilder og 5487 videoer. Mange av dem viste grove, seksuelle overgrep mot barn. Funnet ble starten på Operasjon Duck. Vi må lære om ondskapens mekanismer og skammens psykologi, mener psykolog Gry Stålsett.
POLITIET

Å ville det onde

Ondskap er å ville det onde. Det er mer enn fravær av det gode. Ondskap kan være bakt inn i ulike former for «motiver» – politiske eller religiøse. Samtidig kan ondskapen vise seg i former for tilfredsstillelse ved å ødelegge og krenke.

Vi skjelner mellom ondskap og onde handlinger. Det kan være onde handlinger uten at intensjonen er å påføre den andre noe vondt. Samtidig kan det også være en drivkraft som kommer fra et ondt sted.

Forakten, skam-raseriet, og hevnen kan fungere som en slags indre begrunnelse, «en berettigelse» for å påføre den andre smerte og lidelse. På den måten kan en si at en person er ond i det han/hun gjør og utfører. Ugjerningene kan smitte innover i personen, og forandre et menneske til gradvis å bli preget av det onde.

Lydighetens ondskap

Det har særlig vært diskusjon rundt sjefsbøddelen Adolf Eichmann fra 2. verdenskrig. Eichmann ble av den jødiske filosofen Hannah Arendt, som selv var flyktning og overlevende, «frikjent» som ond. Han gjorde fra Arendts perspektiv «sin plikt» og var dermed et redskap underordnet andre autoriteter.

Det var ifølge Arendt i tilfelle heller «den naive banalitetens ondskap», ikke drevet av den onde vilje. Han var sånn sett skyldig, men ikke ond. Problemet er at Eichmann ikke stoppet med de grusomme handlingene, selv da han fikk muligheten til det.

Ugyldiggjør ikke det utsagnet om at han «bare» var lydig? Det vi ikke vet, var om denne lydigheten faktisk gjorde ham ond. Eller var utførelsen av rollen allerede drevet fra et ondt sted i ham selv?

Når overmakten krever «blind» lydighet må vi være årvåkne. Da kreves det refleksjon og aktivt opprør. I slike situasjoner må et godt, det vil si et etisk ansvarlig menneske, stå imot ondskapen ved å velge den friheten en opplever at en ikke har.

Adolf Eichmann i glassbur i rettsalen i Jerusalem i 1961, tiltalt for krigsforbrytelser. Eichmann ble dømt til døden.

Mindreverdighet

Anders Behring Breivik planla systematisk, over flere år, sine handlinger.

Det kan være en gradvis distansering fra «den andre» og «de andre» som gjør det mulig aktivt å utøve ondskap, aktivt å påføre andre mennesker lidelse. Det skjer gjerne ved at den andre blir dehumanisert og gjort til objekt. Samtidig kan det være at det er en form for tilknytning, innlevelse i den andres menneskelighet, sårbarhet og smerte som kan tilfredsstille overgriperen.

Selvforakt eller opplevelse av å være liten og mindreverdig kan dempes eller forsvinne hos den som torturerer, ved å tilta seg en grandios posisjon og gjøre den andre liten. Ved å ramme den andre, overføres forakten på ham eller henne.

Se video {{{silentplay:true}}}

Den som er ond og kan beskrives som psykopat, har ikke anger eller ubehag ved det etterpå. Psykopaten kjenner heller former for triumf, skadefryd eller psykologisk tilfredsstillelse på et dypt plan. Fortellinger fra terapirommene vitner om akkurat dette. Sadisme og nytelse. Ødelagte liv som søker mening.

Den sveitsiske psykologen og psykiateren Carl Gustav Jung advarte om at både vi og samfunn kan bli onde hvis vi ikke «eier» våre egne skyggesider, og utelukkende plasserer ondskapen hos den andre.

Det er en av mekanismene som muliggjør grenseoverskridende og alvorlig krenkende seksualitet, en seksualitet på avveie. Det kan finnes i selve tilfredsstillelsen i å utfolde en «hatets dynamikk» i lukkede og hemmelige rom, for eksempel filmer av overgrep mot barn på «det mørke nettet».

Skammen som navigasjon

Følelser som misunnelse, sjalusi, hat, forakt og avsky og ikke minst skam-raseri kan drive en til skamløs vold. Slik kan vi søke å kvitte oss med den uutholdelige skammen ved å påføre den andre. Den sunne skammen derimot er grensevakten, den passer på at vi ikke krenker andre og aktiveres når vi blir krenket.

Det er når vi ikke kjenner denne skamfølelsen i det hele tatt, at det blir farlig.

I en kultur som strever etter det perfekte, holdes skammen unna. Den benektes. Når det skjer mister vi skammen som nødvendig informasjon å navigere etter. Da pendler vi mellom altfor for lite skam og altfor mye. Skamløshet og den giftige skammen er farlig både for oss selv, «den andre» og samfunnet.

Mye opplagret harme kan være årsak til ideologi-bygging, og ulike politiske og religiøse grupperinger. På den måten kan sekter, egne «lukkede» meningssystemer, ekstreme miljøer og enkelte maktpersoner få stor makt, også fordi opplevelsen av tilhørighet trumfer det meste.

Menneskerettsforkjemper og tidligere IS-slave Nadia Murad fikk sammen med Denis Mukwege Nobels fredspris for å løfte grusomhetene ved seksualisert vold i krig og konflikt. En fredspris mot ondskap, mener Gry Stålsett.
Andrew Harnik / AP / NTB scanpix

Den frie viljen er under press

Nietzsche hevdet at mennesker tiltrekkes av det meningsløse onde. Den frie viljen er under press. Vi er stadig mer styrt av digitale algoritmer. Da er det kanskje viktigere enn noen gang å velge friheten som en verdi? Vi trenger å tro på at vi kan velge å kjempe mot å utføre onde handlinger eller dratt med i fellesskap som legitimerer ondskap.

Grensevakten, den sunne og adekvate skamfølelsen, må faktisk passe på vår vilje til å velge det gode. Det betyr at vi må lære om ondskapens mekanismer og skammens psykologi. Vi må utvikle skarpe blikk for å avdekke når våre fellesskap fremmer det onde. I ondskapens mørke landskap finnes også nyanser. Å være skyldig er ikke det samme som å være ond. Vi må se ondskapens spor også i oss selv, for slik å finne motstandskraft.

Bare når vi har øye for ondskapens mulighet, kan vi ta kontroll over den og yte effektiv motstand. I skyldløsheten blir vi ingen. Og paradokset:

Noen ganger blir man ond drevet av behovet for å være noen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter