Kronikk

- Du er alene, du, sa han. Resten av kvelden vil jeg helst glemme | Anonym kvinne

  • Anonym kvinne
Det eneste min leder har beklaget, var at han lo under øre-slukingen. Haha. Han spurte aldri hvordan det gikk med meg – eller om jeg trengte hjelp. Tvert om, skriver den anonyme kvinnen.

Da jeg ble utsatt for seksuell trakassering av en kollega, trodde jeg ledelsen ville bistå meg. Tre måneder senere var det jeg som måtte gå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

- Du er alene, du, sa han.

Jeg svarte ikke. Han kom et skritt nærmere. Gliste. Så ned på meg. Jeg var kveldens bytte. På ledersamling med middag og mingling.

Øyeblikket etter festet han nevene rundt baken min og låste meg inntil seg. På et utested, til drivende musikk, sammen med kolleger. Holdt i skrustikken av en voksen, veltrent og godt brisen kollega. Som med kraft og presisjon skjøt tungen inn og lot den rotere i munnen min. Det var vanskelig å puste. En kvinnelig kollega brøt inn. «Det er nok nå», sa hun. Han gliste. Avsluttet kveldens andre lovbrudd og ladet til neste.

Han slafset vått rundt øret mitt og slukte det

Jeg hadde passert 50 og var leder med stort internt og eksternt ansvar og kontaktnett. Denne mannen var plassert lavere enn meg i organisasjonen, og han hadde et ugreit rykte. Så jeg var forberedt. Ingen ettersittende klær, korte skjørt eller bare skuldre til middagen. Et løst, sort antrekk skulle forhindre uønsket seksuell oppmerksomhet og adferd. Han klapset meg på baken ved ankomst.

Ved langbordet fikk jeg satt meg med min nye leder, ansikt til ansikt, og andre kolleger rundt. Til desserten kom første lovbrudd. Han jeg gjorde alt for å holde meg unna, kom og skjenket ekstra vin i glasset mitt. La armene rundt meg bakfra, lente seg frem, slafset vått rundt øret mitt og slukte det. På motsatt side av bordet satt lederen min og lo.

Han hadde makt, sa han

Etter middagen, dans og mingling. Da jeg trodde han hadde gitt seg, dukket han opp igjen. Ville påvirke fagområdet jeg hadde ansvaret for. Vi skulle bare tilbringe en natt sammen på et hotell i hans hjemby. Da ville vi bli enige.

Jeg ga rolig motsvar. Og jo mindre han nådde frem, jo hissigere ble han. Rugget overkroppen frem og tilbake, slo i bordet og trakk meg ned på stolen da jeg reiste meg for å gå. Så dro han det lenger og truet. Om jeg ikke gjorde som han sa, skulle han sørge for at jeg var ute av firmaet før sommeren. Trodde jeg ham ikke? Han hadde makt, sa han. Og jeg ikke lenger en fremtid i jobben.

Det mest nedrige av det nedrige

Før jeg rakk å fortelle noe til noen, passerte han meg bakfra og plasserte hånden i skrittet mitt. Raskt. Målrettet. Presist. Det mest nedrige av det nedrige. Så forsvant han.

Jeg fortalte om hendelsene til to kvinnelige kolleger og tok følge med dem tilbake til hotellet. Neste morgen varslet jeg leder. Først en ukes tid senere hadde han tid til å møte meg. Episoden ved bordet han var vitne til, var grunn god nok til å få mannen fjernet, sa han. Men det ville ikke skje. For det var andre historier i firmaet, uten slike konsekvenser.

Tre måneder etter varslingen var det jeg som måtte gå. Oppsigelsen kom rett over bordet, uten forvarsel eller prosess, og skulle skyldes selskapets økonomi. Ledelsen forsøkte seg deretter på grunnløse beskyldninger om at jeg drev konkurrerende virksomhet, og det ble også foreslått at jeg skulle oppgi at jeg sluttet etter eget ønske. Jeg godtok ikke å lyve på vegne av selskapet, og dermed sto selskapet igjen med den første forklaringen: selskapets økonomi.

Ingenting er som feigheten og ledersvikene

Alkoholen har av flere fått plass som elefanten i rommet i #metoo-situasjonene. Men ingenting er som feigheten og ledersvikene. De doble svikene. Ledere og organisasjoner som ikke tar på alvor, håndterer og agerer som loven og plikten krever. Som velger firmaet, organisasjonene og overgriperne - først. Antagelig uten alkoholens hjelp.

Det eneste min leder har beklaget, var at han lo under øre-slukingen. Haha.
Han spurte aldri hvordan det gikk med meg – eller om jeg trengte hjelp. Tvert om.

Etter varslingen måtte jeg begynne å samarbeide med mannen som truet og trakasserte meg.

Skammen er ikke min

Med hvilken rett kan vi varsle slike saker? Tankene går fort til alle andre aspekter enn lovverket og egen rett. Skal jeg ødelegge noe? Tørre å utfordre, og påvirke mennenes anseelse? Kanskje ramme venner, kolleger og firmaet jeg arbeidet for? Hva med barna hans og familien? Og mine egne muligheter til å få ny jobb, inntekt og å beholde verdigheten?

Etter at jeg varslet muntlig og skriftlig om trakasseringen, følger juridisk status som «varsler». Varsleren har et særlig vern mot gjengjeldelse etter arbeidsmiljøloven § 2-5.

Men det finnes ofte en vei utenom. Oppsigelse på grunn av økonomi er en sikker vinner for arbeidsgiver i en arbeidstvist- og eventuell rettssak. For en vanlig lønnsmottaker er å gå til sak uansett en stor risiko for personlig økonomi, omdømme og nye jobbsjanser. De fleste ender derfor med en sluttpakke. Varslere må oftest ut.

Det er uverdig, skammelig og utålelig at noen tror de kan frata andre friheten på denne måten. Skammen er ikke min. Det kan likevel føles slik.

Nå har det gått noen år. Jeg har startet på nytt, byttet yrke, bransje og fått ny, fast jobb. Det gir friheten til å fortelle. Ikke om tafsing. Men om lovbrudd:

§ 297 Seksuell handling uten samtykke. Med bot eller fengsel inntil ett år straffes den som foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det.

§ 298 Seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke. Med bot eller fengsel inntil ett år straffes den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd, a) på offentlig sted, eller b) i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det (Lovdata.no).

Dette bør inn i skolens pensum. Alle må vite og lære mer om vi skal få varig forandring.

Jeg aksepterer ikke misbruk av makt

Nei, jeg vil ikke være en varsler. Sutrete, til heft. Men aller minst vil jeg være den som ikke står opp, tar ordet og handler når jeg kan.
Eksistensen kan settes på spill over år etter slike saker og opplevelser. Jeg er søster. Mor. Mormor. Menneske. Som forsvarer vår felles frihet, rettigheter og plikter. Jeg aksepterer ikke misbruk av makt.

Og jeg er ikke alene.


  • Aftenposten kjenner kvinnens identitet. Vi har snakket med kilder som støtter opp under hennes opplevelser på ledersamlingen og ledelsens håndtering av varslersaken.
  • Artikkelforfatterens tidligere leder og arbeidsgiver ønsker ikke å kommentere kronikken.
  • Personen som anklages for seksuell trakassering, svarer via sin advokat følgende: «Vår klient kjenner seg ikke igjen i den historien som vår klient er forelagt, men det beklages at hun har opplevd og følt situasjonen slik som hun fremstiller den.»
  • Alle omtalte parter er blitt informert om kronikkens innhold og artikkelforfatters identitet.

Vi anbefaler også disse sakene:

Les også

  1. #utentaushetsplikt: 3600 norske leger og medisinstudenter bryter tausheten. Vil stoppe trakassering og maktmisbruk.

  2. #Stilleforopptak: Skuespillere leser opp hverandres historier om seksuell trakassering

  3. Én av fem jurister har opplevd seksuell trakassering

  4. #visyngerut: 306 kvinnelige sangere krever slutt på seksuell trakassering i den klassiske musikkbransjen

Les mer om

  1. Seksuell trakassering
  2. Varsling
  3. Rettigheter