Kronikk

Hva skjer med staten når den løsrives fra kirken? | Marius Timmann Mjaaland

  • Marius Timmann Mjaaland, forfatter av boken Systematisk teologi, professor ved Universitetet i Oslo
Utfordringen ved dette årsskiftet springer ut av reformasjonens politiske aktualitet og det stadige spenningsforholdet mellom politikk og teologi, skriver kronikkforfatteren.

Myndighetene trenger instanser som peker på maktens grenser. Derfor har kirker og moskeer ikke bare en rett, men en plikt til å uttale seg om grunnleggende verdispørsmål i samfunnet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nyttårsaften 1944 sitter teologen Dietrich Bonhoeffer på sin celle og ser tilbake på året som er gått, et av de mørkeste i moderne tid.

Han skriver brev til sine nærmeste, om politisk motstand og fortvilelse over den apokalyptiske undergangen. Hans tro og overbevisning er blitt en politisk makt, også bak murene.

Han er fengslet for å ha deltatt i attentatet på Hitler. Der han sitter, skriver han en salme om de gode maktene som omgir ham, hver dag, i mørket bak murene.

Bonhoeffer skal ikke leve mange måneder etter at han skriver dette. Han blir henrettet på spesialordre fra Himmler før de tyske styrkene kapitulerer.

Marius Timmann Mjaaland.

Men ordene han skrev kaster et skarpt lys over forholdet mellom det politiske og det teologiske, som aktualiseres idet kirken ved nyttår forlater staten.

Politikk og teologi vevet sammen

I 2017 er det også fem hundre år siden Martin Luther skal ha spikret opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg og Europa opplevde en av de største politiske og religiøse rystelsene i forrige årtusen.

For Luther var protesten begrunnet i teologiske spørsmål der kompromisser var utelukket. Han ville ikke akseptere sammenblandingen av religion og økonomi. Han insisterte på samvittighetsfrihet som en uredd, politisk dissident: «Her står jeg og kan ikke annet!» Og dermed ble protesten politisk.

Han risikerte livet, men hadde mektige venner som ga ham politisk asyl i borgen Wartburg, der han blant annet fullførte oversettelsen av Det nye testamentet.

Johannes’ Åpenbaring var en av tekstene som Luther vurderte å utelukke fra kanon. Han var særlig skeptisk til den politiske bruken av denne teksten, som i 1525 inspirerte apokalyptikere og revolusjonære, bønder og gruvearbeidere til en av de tidligste revolusjonene på europeisk jord.

Han kritiserte den ideologiske og karismatiske lesningen av apokalypsen, men brukte den selv til å kritisere makt- og pengemisbruk i kirken, med gull og glitter og prangende kirkebygg. Han ironiserer over kirkelig og verdslig makt og hovmod som står for fall under Guds og historiens dom.

I 2017 er det fem hundre år siden Martin Luther skal ha spikret opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg og Europa opplevde en av de største politiske og religiøse rystelsene i forrige årtusen, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser deler av kunstinstallasjonen «Martin Luther - I'm standing here» av den tyske kunstneren Ottmar Hoerl, som sto på torget i Wittenberg i 2010.

En protestantisk forståelse av samfunnet

Denne politiske og maktkritiske impulsen fra reformasjonen har sjelden vært trukket frem i Norge. Men den er helt avgjørende for å forstå den evangeliske frihet som ble et hovedbudskap i dette historiske oppbruddet fra middelalderen.

Motsetningen mellom frihet og maktutøvelse har vært en drivende dynamikk i Europas historie, og de protestantiske områdene har håndtert den annerledes enn de som forble under den romersk-katolske kirke.

Politiske idealer som rettferdighet og transparens, maktfordeling og ansvarliggjøring er også preget av en protestantisk forståelse av samfunnet.

Det representerer en politisk dannelse og myndiggjøring, ikke bare av aristokratiet, men av hele folket, ettersom alle har den samme verdighet og det samme ansvar fremfor Gud.

I dag er utfordringene nye

Disse to korte tilbakeblikkene viser hvordan politikk og teologi er vevet sammen i europeisk historie, og på mange måter er det fortsatt tilfelle. Men i dag er utfordringene nye: muslimsk ekstremisme og terrorisme setter myndighetenes troverdighet og toleranse på prøve.

Frankrike vil slå ned motstanden ved å satse på våpen og sikkerhetstiltak, kombinert med kvasireligiøse «bekjennelser» til sekularismen. Franske myndigheter har gjort sekularismen til en slags statsreligion som viser seg å være autoritær og har vanskeligheter med å håndtere religiøst og ideologisk mangfold.

Strategien lykkes dårlig og har polarisert samfunnet, også fordi franske myndigheter primært har et negativt forhold til religion.

  • Burkiniforbudet fungerer som en gavepakke til terrororganisasjoner som IS, skriver Hamza Ansari

Både England og Tyskland har valgt helt andre strategier.

Særlig Tyskland er interessant, fordi landet har to store folkekirker, en katolsk og en protestantisk. Undervisning og forskning i teologi foregår på offentlige universiteter. De siste årene har Tyskland gått inn for å utvide de teologiske fakultetene til også å studere og undervise i jødisk og islamsk teologi.

Denne akademiske forståelsen av religionens betydning for å bygge et samfunn har gjort Tyskland bedre forberedt på å håndtere mangfold og motsetninger, uten å dyrke frykten for «religion» som noe skremmende. Samtidig er både Merkel og forbundspresident Gauck tydelige på at deres kristne tro gir noen helt grunnleggende verdier for politiske retningsvalg.

Kirker, synagoger og etter hvert moskeer spiller en konstruktiv og kritisk rolle i å utforme et flerreligiøst moderne samfunn.

De ulike politiske stemmene fra kirker, moskeer og forbund hører hjemme i et modent demokrati av myndige borgere, skriver kronikkforfatteren.

Når staten løsrives fra kirken

Når Den norske kirke ved nyttår formelt løsrives fra staten, er det en forsiktig avskjed. Det blir store organisatoriske endringer, men budskapet, liturgien, menneskene og det globale kristne fellesskapet er det samme.

Det store spørsmålet som få har stilt, er imidlertid: Hva skjer med staten når den løsrives fra kirken?

Kanskje vil statsråder hente frem honnørord og felles verdier ved festlige anledninger og i krisetider. Men hva skjer med staten over tid? Blir den mindre tolerant, mister den sine røtter, mister den sin sjel?

Tar den avskjed med den århundrelange tradisjonen den var tuftet på (nedfelt i § 2), eller vil den videreføre nettopp denne tradisjonen gjennom en kritisk, lyttende dialog?

Kirkens plikt til å uttale seg

Biskopene har de siste årene forsøkt seg på forsiktig kritikk av ulike regjeringers retningsvalg, fremfor alt i miljø- og asylpolitikken.

De blir møtt med harme og «refs» av politikere som ikke tåler grunnleggende uenighet.

Det fremstår som en underlig reaksjon, gitt den protestantiske politiske kulturen.

Kirker og moskeer har ikke bare en rett, men en plikt til å uttale seg om grunnleggende verdispørsmål i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt.

De må selvsagt tåle motbør og bør holde seg for gode til å drive partipolitikk. Men de ulike politiske stemmene fra kirker, moskeer og forbund hører hjemme i et modent demokrati av myndige borgere.

Utfordringen ved dette årsskiftet springer ut av reformasjonens politiske aktualitet og det stadige spenningsforholdet mellom politikk og teologi som Bonhoeffer (bildet) satte ord på, skriver kronikkforfatteren.

Som på Luthers tid trenger myndighetene instanser som peker på maktens grenser. Dette handler også om å identifisere den gode makten som omgir oss, ikke bare i egen fullkommenhet (som et av «verdens beste land»), men et fellesskap som står opp for de svakeste, for de fremmede, for minoriteter som forfølges, slik de gamle kristne kirkene nå opplever i Midtøsten, i Syria og Irak.

En historisk avgjørelse

Når stat og kirke går hver sin vei, er det en historisk avgjørelse med konsekvenser som en generasjon knapt er i stand til å overskue.

Utfordringen ved dette årsskiftet springer ut av reformasjonens politiske aktualitet og det stadige spenningsforholdet mellom politikk og teologi som Bonhoeffer satte ord på.

Den rettes i første rekke til landets politikere og deretter til kirker og moskeer: Hvordan kan vi skape et samfunn der motstandere lytter til kritikk og etablerer en åpen diskusjon om samfunnets mest grunnleggende verdier?

Det kan gjelde som en evangelisk påminnelse og hilsen ved dette historiske veiskillet: Godt nytt år!


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Den norske kirke
  2. Statskirkens siste jul
  3. Teologi