Kronikk

Selsom tolkning av Nobels vilje | Olav Njølstad

  • Olav Njølstad
    Direktør for Det Norske Nobelinstitutt

Alfred Nobel ga Stortinget i oppdrag å utpeke medlemmer av Den norske Nobelkomite. Fra venstre komiteens sekretær, Olav Njølstad, Tone Jørstad, Thorbjørn Jagland, Inger-Marie Ytterhorn, Henrik Syse og Berit Reiss-Andersen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Heffermehls skremsler om at Norge kan bli fratatt fredsprisen dersom Stortinget og Nobelkomiteen ikke retter seg etter hans tolkning av Nobels vilje, bygger på bisarre forutsetninger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvem bør Stortinget velge til medlemmer av Den norske Nobelkomite? I et brev støttet av 19 navngitte jusprofessorer, formaner Fredrik S. Heffermehl Stortinget om ikke å gi tidligere politikere plass i Nobelkomiteen. Han mener å vite at Alfred Nobel ønsket en komité av fagfolk.

Heffermehl har det siste tiåret brukt mye tid og krefter på å få Nobelkomiteen og Nobelstiftelsen i Stockholm til å bøye seg for hans originale – men svakt underbygde – tolkning av hva Nobel ville med fredsprisen. Han har ikke vunnet gehør for sitt syn.

  • Les Fredrik Heffermehls innlegg i Aftenposten: Stortinget må følge svensk lov

Nobel var et sammensatt menneske og hans forhold til fredsbevegelsen langt fra entydig. Dette er noe de fleste som har satt seg inn i Nobels liv og samtid kan enes om. Men Heffermehl har ikke blikk for Nobels kompleksitet og tvisyn, og tar ikke inn over seg mangfoldet i den internasjonale fredsbevegelsen på slutten av 1800-tallet.

I stedet tegner han et bilde av en bevegelse med et klart program, og hevder at Nobel gjennom sitt testamente ga uttrykk for en helt spesifikk idé «om hvordan landene kan samarbeide om en global fredsorden». Hverken Nobelkomiteen eller eksperter på fredsprisens historie har funnet belegg for at Nobel noensinne utarbeidet en slik spesifikk idé eller teori. Heffermehls luftige utlegning av Nobels vilje fremstår som en ren tankekonstruksjon.

Ønsket Nobel en ekspertkomité?

Hva med påstanden om at Nobel ønsket en Nobelkomite bestående av eksperter?

Hva Nobel kan ha ment om dette, er umulig å fastslå med sikkerhet. Ordlyden i testamentet gir riktig nok en god pekepinn på hvilke typer fredsarbeid testator ønsket å hedre med sin pris. Men testamentet tier om hva slags kompetanse komiteen burde være i besittelse av. Det overlot Nobel, talende nok, til Stortinget å bestemme.

En tidligere stortingspolitiker kan ikke i utgangspunktet anses som mindre skikket til et verv i Nobelkomiteen enn, for eksempel, en fredsaktivist, Røde Kors-president, jusprofessor eller biskop.

Mange har vært opptatt av hvorfor Nobel valgte å gi oppdraget med å dele ut fredsprisen til en norsk komité. Nasjonalitet er neppe det vesentlige her. Snarere enn hvorfor Norge, bør vi spørre hvorfor Stortinget?

Hvis Nobel, slik Heffermehl og professorene hevder, ønsket en fagkomité på linje med det han la opp til for de øvrige nobelprisene, skulle man tro at han heller ville ha gitt oppdraget til et universitet. På 1890-tallet var statsvitenskap en etablert disiplin ved en rekke europeiske læresteder, inkludert Lunds Universitet i Sverige. Universitetet i Oslo kunne tilsvarende ha stilt sine fremste fagfolk i historie, filosofi, jus og andre fag til rådighet.

Men Nobel så ikke deres vei. Når han i stedet pekte på Stortinget, må vi tro at han primært ikke var ute etter den typen vitenskapelig og akademisk ekspertise som han ga ansvaret for å dele ut prisene i fysikk, kjemi, medisin/fysiologi og litteratur.

Hvorfor valgte Nobel å gå til Stortinget?

Nå er det da heller ikke slike eksperter Heffermehl og professorene har i tankene når de hevder at Nobel må ha antatt at Stortinget ville sikre ham en komité av fagfolk. I stedet viser de til «personer som har vist evne og vilje til å fremme det spesifikke fredsarbeid, den vei til å forebygge nye kriger, som Nobel ville støtte med 'prisen for fredsforkjempere'.»

Rent bortsett fra at testamentsvilkårene ikke er særlig spesifikke og at testamentet ikke sier et eneste ord om forebygging av krig, er det grunn til å spørre: Hvis dette var Nobels vilje, hvorfor ga han da ikke oppdraget til, for eksempel, Det internasjonale fredsbyrå eller Bertha von Suttners østerrikske fredsforening?

Nobel kjøpte Bofors for å produsere kanoner

Når valget i stedet falt på Stortinget, forklarer Heffermehl det med at stortingsmennene på 1890-tallet hadde engasjert seg sterkt i internasjonalt fredsarbeid, ikke minst innenfor Den interparlamentariske union. Det er riktig nok. Men igjen tegner Heffermehl et for enkelt og til dels fortegnet bilde.

Datidens stortingsmenn var eksempelvis ikke nevneverdig opptatt av nedrustning.

På 1890-tallet finansierte Stortinget tvert imot en kraftig opprustning av det norske forsvaret. Akkurat det bekymret neppe Alfred Nobel, som i januar 1894 kjøpte den svenske våpenfabrikken Bofors for én million svenske kroner. Han ville produsere kanoner.

For å forstå hvorfor Nobel ga fredsprisoppdraget til en komité oppnevnt av Stortinget, må vi ta i betraktning en mulighet som Heffermehl og professorene helt velger å se bort fra, nemlig at Nobel simpelthen var ute etter den spesialkompetansen som en nasjonalforsamling innehar: politisk erfaring og dømmekraft.

Dynamisk tolkning av prisvilkårene

Fredsprisen tilhører en familie på fem Nobelpriser som, hver på sitt område, skal tildeles for fremragende innsats til menneskehetens beste. Hvis Nobel ønsket at prisene skulle bevare sin relevans og betydning over tid, og noe annet er knapt tenkelig at han gjorde, må han samtidig ha innsett at prisutdelerne i noen grad ville måtte tolke testamentsvilkårene dynamisk, altså i lys av sin egen samtid.

Derfor overlot han til Det kongelige vitenskapsakademiet og Karolinska institutet i Stockholm å dele ut de vitenskapelige prisene – ved å holde seg à-jour med utviklingen innenfor fysikk, kjemi og medisin ville medlemmene ha kompetanse til å bedømme hvilke innsatser som flyttet forskningsfronten fremover.

Derfor fikk Sveriges fremste forfattere og litterater i oppgave å dele ut litteraturprisen.

Og derfor fikk Stortinget, et politisk og utpreget dynamisk organ med innsikt i internasjonale forhold, ansvaret for å bestemme hvem som skal dele ut fredsprisen, en grunnleggende politisk pris.

Selsom tolkning av Nobels vilje

Dette betyr selvsagt ikke at Stortinget ikke står fritt til å velge medlemmer til Nobelkomiteen med en annen type bakgrunn og kompetanse enn det selv forvalter. Det betyr bare at en tidligere stortingspolitiker i utgangspunktet ikke kan anses som mindre skikket til et verv i Nobelkomiteen enn, for eksempel, en fredsaktivist, Røde Kors-president, jusprofessor eller biskop.

Til slutt: Heffermehls skremsler om at Norge kan bli fratatt Fredsprisen dersom Stortinget og Nobelkomiteen ikke retter seg etter hans selsomme tolkning av Nobels vilje, bygger på så bisarre forutsetninger at de ikke bør få forstyrre Stortinget i dets viktige arbeid med å velge kompetente og kloke medlemmer til Nobelkomiteen.

Her kan du lese mer om årets fredspristildeling:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nobelstiftelsen
  2. Nobels Fredspris
  3. Stortinget

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Nobelkomiteen – fortsatt hån mot Nobels idé? | Fredrik S. Heffermehl

  2. VERDEN

    Mange fredsprisvinnere skuffer. Her er vinnerne ekspertene mener skuffet mest.

  3. DEBATT

    Dette flombelyser hvor fjernt de folkevalgte står fra sitt oppdrag fra Nobel og hans idé

  4. DEBATT

    Stortinget må følge svensk lov | Fredrik S. Heffermehl

  5. POLITIKK

    Frp-veteran ønsker gjenvalg til Nobelkomiteen – kan blokkere Carl I. Hagen

  6. POLITIKK

    Hagens nobeldrøm er knust for godt