Kronikk

Viken er det politiske mordet på gamle Østfold

  • Tore Stubberud
    Tore Stubberud
    Forfatter og filosof
Østfold er et gammelt landbruksland med dyp matjord. Et flott sted på Jorden.
Hit kom økonomiske flyktninger som pustet inn karbidstank og cellulose i generasjoner.
Det arbeidet østfoldingene har nedlagt, takket Norge oss aldri for.

Kan høstens valg oppløse denne iskalde konstruksjonen?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det kommende valget kan med Senterpartiet i best mulig posisjon bety et håp om oppløsning av Viken fylke, som ble til gjennom en tvangssammenslåing fra 1. januar 2020. Mange er nå gått lei av å avgi sin makt oppover.

Nytteperspektivet i det moderne liv invaderer oss og gjør oss blinde for hva som truer oss i Viken fylke. For å kunne bryte ut av dette rasjonalitetens jernbur trenger vi lyset fra tenkere.

Hos sosiologen Max Weber finnes det et begrepspar, fortryllelse og av-fortryllelse (Entzauberung) som betegner oppløsningen av det gamle samfunns fortryllelse og magi. Et savn spøker. Vi som er fra Østfold, blir fortsatt fortryllet av historien og det lave landskapet her nede.

Denne førindustrielle fascinasjon over landskap og historie kan beskrives som en hjemlengsel, slik ålen fra Sargassohavet lengter hjem til Glomma og risikerer å bli martret i turbinene.

«Hva glanær du på, du æ?»

Som barn reiste jeg på ferie til et fjellvann ovenfor Tretten i Gudbrandsdalen. Det ble en fiasko. Far følte seg uvel i den friske fjelluften, savnet fabrikkpipene. Mor kjedet seg fra første øyekast over den uendelig kjedelige fjellheimen. Hun stengte seg inne med sine romaner.

På vannet landet en fiskeørn med veldige vinger, mens far og sønn fisket. Min far som i yngre år hadde besteget Borregaardspipa, var ikke imponert. Han snakket til fiskeørnen: «Hva glanær du på, du æ?»

Tore Stubberud er forfatter, filosof, forlegger og økobonde. Han er bosatt i Rakkestad.

Viken handler om, jeg holdt på å skrive «omskjæringen» av landskapene og historien vår, en av-fortryllelse av en førmoderne opplevelse. Nå skal vi integreres av geskjeftige ubetydeligheter, drevet frem av snakk.

Viken som fylke er det politiske mordet på gamle Østfold. Ingen kan gjøre rede for hvordan det kunne skje. Og ingen vet om høstens valg kan oppløse denne iskalde konstruksjonen, født av tomt skriveri og «kantinevisjoner».

Karbidstank og cellulose

Slektene her gikk på sine ben fra skogene nord for Strømstad til Østfold-byene. Eller fra småbruk i Indre Østfold til industrien. Som økonomiske flyktninger pustet de inn karbidstank og cellulose i generasjoner. Overlevde ved å produsere hva Norge trengte: papir, glass, trelast, strøm, kjøleskap, komfyrer, karbid, barberblader.

Vi kunne lage det meste – også kunstige rådyrhorn i plastfabrikkene. De ble solgt til turister på Svinesund.

Det arbeidet østfoldingene har nedlagt, takket Norge oss aldri for. Vi er et kosmopolitisk grensefylke, nærmere knyttet til Nordby enn til høyfjellet.

Av natur savner vi ingenting, heller ikke reinsdyrene nord i Viken.

Ser du på et Østfold-kart fra 1648, ser du det samme fylket. Som Trygve Vedum (Sp) så tydelig formulerte det: Viken har «ingen historisk forankring». Viken er blitt til gjennom en politikerlek som kalles «finn på et navn».

I nyere tid vekket til live under krigen av Vidkun Quisling, Føreren, som på sin båtreise 1942 fra Fredrikstad til Sarpsborg ønsket de to byer sammenslått under navnet Borg.

Quisling ville også ha Øst-Viken og Vest-Viken.

Føreren hadde telegrafert til Canada i modernitetens navn for å bestille elektriske trolleybusser, rense Glomma og bygge pene hus i fortetninger for de kommende nazigenerasjoner.

Nå som den gang har Viken ingenting å gjøre med eldre entiteter som Viken, Elfsysla, Ranrike eller Vingulmork. Det er en lek med gamle geografiske inndelinger, ikke uegnet for politikere som innførte det nedlagte historiefaget og det utvidede kulturbegrepet.

Et land begjært av danskene

Vi har nå ikke lenger noe sted å høre hjemme med alle våre svakheter. Heller ikke stoltheten vår har nå noe landskap. Hos de mest sårbare gir det opplevelse av universets undergang.

Østfold: Et gammelt landbruksland med dyp matjord, et flott sted på Jorden, vendt mot havet og Europa i sør og de dype, svarte skogene i nord, med innsjøer og tjern sperret inne av raet, moreneryggen, det samme naturfenomenet som utgjør en sirkel og stiger opp av havet ved Jeløya, et organisk hele nå skåret opp av apotekerøkonomer.

Vi har nå ikke lenger noe sted å høre hjemme med alle våre svakheter

Et land begjært av danskene som anla de fleste norske herregårder her. Av herregårdene oppsto industrien.

Vi er et gammelt fylke, betegnet som «Annerledeslandet» av strandede, fremmede sjøfolk, beskrevet av Saxo Grammaticus lenge før Snorre, poetisk skildret i lutheraneren Jens Nilssøns «Visitatsbøger» og Jacob Nicolai Wilses topografiske arbeider.

Her er den kulturelle humusen like dyp som potetjorden i Rygge.

Alby er den eldste gården på Jeløya i Moss.

Herregårdsbesitterne lå aldri under for noen Oslo-beundring. De hadde sommerpaleer der inne, men kunne aldri tenke seg å bo der fast.

Omvendt ble det først med snobberiet under industrialismen på 1800-tallet. Dyktige ingeniører flyttet nødig fra Oslo til Sarpsborg med sine familier, siden det var så mange arbeiderbarn der.

Kapitalsterke bønder foretrakk helst Oslo på helgebesøk og generalforsamlinger, for å kontrollere de mange bygårder de eide. Den mest kjente av dem kom fra Aurskog-Høland, med slekt i Østfold. Han het Odilon Baltazar Hannibal Hanneborg, proprietær og oppfinner. Han eide Uranienborgveien 2 (i dag Fritt Ord) og Karl Johans gate 2, 4 og 6 (denne i iddefjordgranitt!).

Østfolds Oslo-skepsis ség nedigjennom klassene. Min bestefar ble som voksen en overbevist haugianer. Men som helt ung var han sammen med en venn blitt innesperret og forsøkt ranet på en restaurasjon i Vika. Bestefars venn hadde tilfeldigvis en grovkalibret pistol med seg i vesken. De truet eller skjøt seg ut, verten åpnet døren for dem. Slik unngikk de en fryktelig skjebne.

På topp hadde Borregaard 6000 ansatte. I Viken er det nesten 12.000 ansatte. På nettsiden til Viken står det om visjonen «Viken viser vei», hva nå det skulle bety. Prosjektet er effektivisering, økonomisk målbarhet. Disse målene er så helt i det blå, vil aldri bli målt, gåtefullt om de i det hele tatt kan måles.

Angrepet på Rømskog

Angrepet på Østfold startet med angrepet på den minste av oss, Rømskog kommune. Rømskog markerer vår yttergrense nordover, slik havet gjør sørover.

I Rømskog bor det under 700 sjeler, rundt den rene Rømsjøen. Her satte de tankeløse inn angrepet, mot den lille, for å innlemmes i kommunen Aurskog-Høland med 17.000 innbyggere.

I juni 2016 ble senterpartimannen Dag-Ivar Høisveen vurdert inhabil med sju mot seks stemmer i kommunestyret, og varamann ble satt inn. Da stemte sju av seks mot innlemmelse.

Vedum inngir håp foran valget. Han lover «demontering» av Viken.

Gruppelederen Gudbrand Kvaal i Sp pekte på at Høisveen var inhabil siden han var ansatt i Aurskog-Høland og hadde personalansvar på et felt som organisatorisk også ville omfatte Rømskog. Men fylkeskommunen bestemte at kommunen måtte behandle saken på nytt. Her ble det pushet for kommunesammenslåinger.

Så forsvant Rømskog med Sp-mannen Høisveens ene stemmes overvekt. I Aurskog-Høland kommune er nå Sps Gudbrand Kvaal, den tidligere motstander, ordfører.

Vedum inngir håp foran valget. Han lover «demontering» av Viken. Men Vedums ideelle fordring kan kullkastes av trivialitetenes diktatur: Mange Viken-ansatte kan nekte å flytte på seg, støttet av fagforeningene. Og hva skal alle Viken-bedriftene nå gjøre, nylakkerte biler med historieløse logoer.

Og mange, mange, mange flere vil nok protestere mot Vedums planer.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Vedum-varsel: Vil demontere Viken

  2. Lars Roede: Viken og Innlandet: Amatørmessige logoer og uhistoriske navn

Les mer om

  1. Viken
  2. Rømskog
  3. Østfold
  4. Kommunesammenslåing
  5. Aurskog-Høland
  6. Borregaard
  7. Senterpartiet (Sp)