Kronikk

Vi har sluttet å bygge hoppbakker. Fordi vi har sluttet å hoppe. Eller omvendt.

  • Stein Erik Kirkebøen
    Stein Erik Kirkebøen
    Journalist
Med Jan Boklövs skrevende stil hadde skihopperne plutsetlig bare luft mellom brystkassen og bakken. Det ble tøft for noen, skriver kronikkforfatteren.

Slik døde hoppsporten.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

6. mars 1960 er norsk hoppsports svarte søndag. Den dagen begynte hoppsporten å dø i Norge. Den dør ennå.

Før ski-VM i Oberstdorf var forventningene til de norske hopperne himmelhøye. Foreløpig er de ikke helt innfridd, gullet mangler. Maren Lundby & Co. kan gjøre noe med det onsdag kveld.

Uansett er det dekning for å hevde at Norge er en av verdens to til tre beste hoppnasjoner i øyeblikket. Sannsynligvis er vi også nasjonen med flest hoppere. Og med flest hoppbakker. Interessen for å følge med på TV er stor.

Hvorfor gir det da mening å si at skihopping er en døende aktivitet i Norge?

Fordi det nesten ikke er noen som hopper lenger.

Det som en gang var en nasjonalsport og en massebevegelse, alle (gutter) hoppet, er blitt en slags sirkussport som veldig, veldig få utøver.

Fra Aftenpostens førsteside 7. mars 1960. Dagen før skjedde ulykken i «Bækkern», og det var den dagen hoppsporten i Norge begynte å dø, i følge kronikkforfatteren.

Tallenes tale

Hvor mange som hoppet før, er det ingen som vet. Men i 1931 arrangerte Skeid renn for gutter. 619 var påmeldt.

I 1983 fikk vi tall. Da ble det innført obligatorisk lisens for alle over 13 år som ville delta i skirenn.

Den første sesongen ble det løst 2443 lisenser i hopp og kombinert. Toppen ble nådd i 1987 med 3122. Bunnen ble nådd i fjor. Da løste 315 gutter og jenter i hele landet lisens for å delta i hopp- eller kombinertrenn.

Det var dobbelt så mange hoppere i det ene rennet i Skeidbakken i 1931 som det er i hele landet i dag.

Og det skyldtes ikke en dårlig vinter. Siden 2008 er det bare én gang blitt løst mer enn 400 hopplisenser. Til sammenligning: I 2019 ble det løst 448 lisenser i kickboksing. I skinasjonen Norge er det mange flere som driver med kickboksing enn med hopp og kombinert til sammen.

Det er mange faktorer som har ført oss dit vi er i dag. Her er noen:

Hoppbakkene som forsvant

Bakkene er borte. Før var det snøhopp i alle hellinger. I dag kan du, midt på vinteren, kjøre fra Oslo til Trondheim uten å se ett hopp.
Vi har sluttet å bygge hoppbakker. Fordi vi har sluttet å hoppe. Eller omvendt.

Hoppsporten begynte å dø som massebevegelse 6. mars 1960. Da ble Bækkelagsrennet, landets største hopprenn med opptil 1500 deltagere, arrangert.

Under rennet brøt den mellomste bakken sammen. 15–20 spente gutter sto i trappen med skiene på skulderen. 16 (det er litt forskjellige tall) ble sendt til sykehus med bruddskader og hjernerystelse. Ni ble innlagt for kortere eller litt lengre tid.

Og bakkeeiere over hele landet skjønte hvilket ansvar det var å eie en hoppbakke.

Landet var fullt av vaklevorne hoppstillaser, flere falt sammen. Ulykken i Bækker’n skremte mange og vekket flere.

Det ble masseslakt av hoppbakker de nærmeste årene. I Oslo fant kommunen ut at over 80 prosent av bakkene måtte rives fordi de var farlige.

Mange hadde ambisjoner om å bygge bakkene opp igjen. Bækkelagets Sportsklub var blant de få som gjorde det. De fleste bakkene ble borte.

Skiene er spesialisert

Den aller viktigste årsaken til at hopping har dødd som folkesport, er sannsynligvis utstyrsspesialiseringen. Når du ikke kan bruke skiene du går med, så blir det dyrt og vanskelig å hoppe.

Frem til utpå 1970-tallet vokste de aller fleste opp med ett par treski. De var ikke gode til noe, men brukbare til alt.

Du kunne gå, du kunne hoppe, du kunne kjøre og du kunne tråkke en bakke med det samme skiparet. Du kunne prøve deg på alle skisportens grener, og så kunne du finne ut om du hadde anlegg for og lyst til å utøve én av dem spesielt.

Men allround-skiene ble borte. Med plast og industrialisering overtok spesialski.

De aller fleste barn får spesial langrennsski. Smale, glatte og ustabile ski som er helt ubrukelige til å tråkke en hoppbakke med. De er ubrukelige til å hoppe med, egentlig er de ubrukelige til alt annet enn akkurat det de er konstruert for: å gå fort i preparerte løyper.

De er ikke noe å leke med i nysnø. Alpinski kan du heller ikke bedrive tradisjonell skihopping med.

Når barna ikke lenger får ski som det går an å hoppe med i bakker som ikke lenger finnes, får nesten ingen prøvd å hoppe. Når de ikke begynner, er det vanskelig å fortsette.

Før fikk alle prøve. Mange falt fra, noen ble verdensmestere.

Dette var stilen da Bjørn Wirkola var aktiv hopper. Her er han fotografert under trening i Holmenkollen før VM på ski i Oslo i 1966. Wirkola ble verdensmester i både stor og liten bakke det året.

Stoppeklokkens inntog

Rundt 1960 skjedde noe annet som utfordret hoppingens posisjon som den mest populære skiaktiviteten. I langrenn fant de frem stoppeklokkene.

Tidligere mente man at det var for tøft for kvinner og menn under 18 år å gå langrenn på tid. De gikk stillangrenn. Mer eller mindre skjult i buskene lå dommere og vurderte stilen. Den stiligste vant. Tiden betydde ingenting.

Rundt 1960 ble stildommerne pensjonert, og stoppeklokkene funnet frem. Den som gikk fortest, vant. Langrenn ble populært, langrenn ble en utfordrer til hopp.

Slitet vi ikke orker

En annen viktig faktor er at ønsket om bekvemmelighet krøp innover oss etter hvert som vi ble en velferdsnasjon.

Det er nemlig ikke bare å hoppe. Først må bakken prepareres. Før drev ikke kommuner med sånt. Det måtte hopperne ordne. Hadde det snødd, kunne det ta både én og to timer før det var klart for første hopp. I verste fall måtte unnarennet bentråkkes.

Sånt gidder vi ikke i «verdens rikeste land». Da er det lettere å gå i oppkjørte spor.

Utover på 70-tallet begynte idrettshallene å sprette opp over hele landet. Der var det enda mer bekvemt. Unge nordmenn trakk innendørs når de skulle utfolde seg fysisk.

Friluftsfolket ble en hallnasjon.

Skihopping var en av de store taperne. Og skøyteløp.

Boklöv-skrevingen

Og så har vi selvfølgelig klimaet og vinteren som ikke lenger er til å stole på.

Men hoppsporten har også selv skyld i at den har havnet på sotteseng. Mest skyld har kanskje Jan Boklöv.

Svensken, som med sine skrevende ski hoppet stikk i strid med alle oppfatninger av hva som var stilfullt, slo igjennom på slutten av 80-tallet. Skihopping ble en annen idrett, alle taklet ikke det.

Én ting var at du ikke lenger skulle sveve oppå skiene, men mellom dem. Plutselig hadde skihoppere bare luft mellom brystkassen og bakken. Det ble tøft for noen.

Viktigere var det at det som var en kraftsport, ble en svevesport hvor det gjaldt å få med seg mest mulig av farten rett ut fra hoppkanten og fly.

Det var ikke lenger noe poeng å være sterk, det ble viktig å være tynn. Og helst lang og bred, mest mulig lik en papplate, for å sveve lengst mulig. Hopping var ikke lenger for alle. Nå må du ha den rette kroppen, det rette utstyret og antrekket og den rette vinden.

Hopping, som var så lett som bare det for den som hadde motet, er blitt så vanskelig at til og med TV-kommentatorene har problemer med å skjønne hvorfor vinneren vant.

Derfor hopper stadig færre nordmenn.

Det går an ...

Men det går an å bekjempe utviklingen.

Kollenhopp gjør det, blant annet med over 50 par låneski, preparerte bakker i alle størrelser og kvalifiserte trenere. De har godt over hundre aktive hoppere fra Oslo, Akershus og Østfold. Og de blir stadig flere. Mer enn 30 nye er kommet denne vinteren.

Erfaringen er visst at de som henger med til de fyller 12, de slutter ikke. Men bare rundt 50 av dem har lisens ...

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Hopp
  2. Kronikk
  3. VM på ski