Fire mødre og en far

Har du tenkt på at ett og samme barn kan ha fire mødre og ingen far?

Bioteknologinemnda påpekte for to år siden at mange av de viktige prinsipielle endringene knyttet til assistert befruktning ikke var utredet da det ble adgang til assistert befruktning til par av sosiale grunner. Det må åpnes for nye diskusjoner om hva som er barnets beste, og ikke reduseres til et spørsmål bare om likestilling, slik mange åpenbart ønsker.

Assistert befruktning er en samlebetegnelse på en rekke metoder for å hjelpe personer som har problemer med å få barn. I tillegg benyttes assistert befruktning for å kunne utføre spesielle former for gentesting. Metodene kan være meget teknisk vanskelige (for eksempel ved PGD/HLA) eller enkle, som sæddonasjon.

Lovendringer.

Endringene i ekteskapsloven medførte også endringer i bioteknologiloven slik at lesbiske par kunne få sæddonasjon. Begrunnelsen for lovendringene var et politisk ønske om likestilling mellom homoseksuelle og heteroseksuelle par. Siden det nå er åpnet for behandling av sæddonasjon til par som ikke er infertile, vil flere stille krav om assistert befruktning, f.eks. homofile menn som lever i ekteskapslignende forhold. For dem er det også fullt mulig å få egne barn i dag, selv om dette er langt mer komplisert, både teknologisk og etisk.

Også single kvinner har fremmet ønske om assistert befruktning. En viktig begrunnelse har vært at omtrent halvparten av alle ekteskap oppløses, og dermed vil en meget stor andel barn vokse opp med kun mor.

Anonymitet opphevet.

Da bioteknologiloven ble endret i 2003, ble også sæddonors anonymitet opphevet slik at FNs artikkel 7 i Barnekonvensjonen kunne etterleves: «...så langt som mulig, skal barn ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Norge måtte derfor opprette sine egne sædbanker slik at når barnet blir 18 år, vil det kunne kontakte morens behandlingssted for å få vite hvem faren deres er. Vokser barnet opp hos heterofile par etter sæddonasjon, får en stor andel aldri vite at de har både en juridisk og en biologisk far.

Som følge av endringene i ekteskapsloven ble også barneloven endret. I barnelovens § 4a står: «Som medmor til barnet skal reknast moras kvinnelige ektefelle eller sambuar, dersom medmorskapen følgjer av ekteskap, vedgåing eller dom. Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.»

Bonus eller problem.

I sine brev til departementet (10. februar og 19. juni 2007) var Bioteknologinemnda opptatt av å sikre barnets rettigheter i lesbiske parforhold, ved at både mor og medmor får ansvar for barnet på samme måte som heteroseksuelle par. Bioteknologinemnda har påpekt at det er avgjørende for barnet at det er ønsket, og at det kan vokse opp i trygge omgivelser.

Med dagens krav til at fars identitet skal kunne gjøres kjent for barnet, og at det oppfordres til at barnet gis mulighet for å treffe og bli kjent med sitt biologiske opphav, blir det noe paradoksalt å lese lovteksten i §4a. Den som donerte sædcellen vil alltid være barnets biologiske far. Mellom fem og 15 prosent av alle fedre er ikke fedre til de barna de tror. Derfor hadde det vært naturlig å skrive i lovteksten at man ikke kan ha både en juridisk far og en medmor. Dette er en bonus for barnet, og vil være helt i tråd med vår oppfattelse av barnekonvensjonen.

Avkom uten menn?

Infertilitet er et økende problem. En stor andel får ikke, eller ønsker ikke adopsjon, men kun egne barn. I enkelte forskningsmiljøer arbeides det med forskjellige teknikker som kan gjøre to lesbiske kvinner til foreldre til felles barn. Nå har japanske forskere fått dette til for mus. I tillegg vet vi at det arbeides med å klone mennesker; at det holder med kjernen fra vanlige kroppsceller fra en person, for å kunne lage vedkommendes egne barn.

Hvem er mor?

I Norge er mor definert som den kvinne som føder barnet. Eggdonasjon er ulovlig i Norge. Grunnen er de biologiske vanskelighetene ved eggdonasjonen, og at siden far ikke alltid er far, bør mor være mor. Eggdonasjon praktiseres i en rekke land. Vi får dermed «reproduksjonsturisme»: Folk drar til utlandet for å få det tilbudet som de ikke får i Norge.

Det er to måter som benyttes. Enten lages et «spleiselag» (som i Danmark) der kvinner som trenger assistert befruktning hormonbehandles for å hente ut flere modne egg, vanligvis fra fem til ti egg, deler eggene med den andre kvinnen og blir dermed eggdonor samtidig som hun selv behandles. Kvinnene deler så kostnadene, eller så betaler kvinnen som trenger egg behandlingskostnadene for dem begge.

Vanskeligere etisk.

Den andre metoden (som bl.a. benyttes i Finland) er vanskeligere etisk sett fordi den utsetter eggdonor for belastning og risiko ved hormonbehandlinger og egguthenting. Behandling har hun ikke selv nytte av, men gjør det av idealistiske grunner eller for penger. Eggdonasjonen blir med denne metoden tilpasset et tidspunkt som passer kvinnen som skal motta eggene.

Det finnes store kommersielle markeder for kjøp og salg av egg og sædceller. Men enkelte kvinner og homoseksuelle menn trenger også en livmor for å få eget avkom. Den kan de leie. Å leie ut sin livmor kalles å være surrogatmor, noe som er en etablert «jobb» i enkelte land.

Dårlige egg.

Kvinner over 40 har gjerne dårlige egg. Det har derfor vært utprøvd «foryngelseskur» av eggene ved å tilsette litt av egginnholdet fra yngre kvinners egg. Metoden har vært lite benyttet av flere grunner, og forbudt i mange land. En av grunnene er at det ofte følger med mitokondrier (som har eget arvestoff) fra den yngre kvinnens egg. Men bruken av metoden har lært oss at vi dermed også kan få «mitokondriemødre». Vi har dermed egg— og mitokondriedonor, surrogatmødre, juridiske mødre og medmor som begreper.

Teknologiske og kontroversielle forskningsområder drives frem av ressurssterke mennesker som ønsker egne barn fordi den biologiske slektslinjen er så viktig for dem. Paradoksalt nok ser vi samtidig at kjennskap til biologisk opphav ikke anses som viktig, fordi det er familiekonstellasjonen og stabile omsorgspersoner som teller mest.

Viktig diskusjon.

Hvilke argumenter som bør tillegges mest vekt ved vurdering av nye tilbud om assistert befruktning, er en viktig diskusjon. Den vil angå mange. Debatten om de forskjellige tilbudene må handle om biologi, psykologi og etikk.

Det vanskeligste og kanskje det viktigste spørsmålet vi må diskutere i den kommende debatt om revisjon av bioteknologiloven om assistert befruktning er: Hva er til barnets beste, og hvem tar best vare på deres interesser i denne diskusjonen?