Kronikk

Verdens farligste nabo

  • Erika Fatland
    Erika Fatland
    Forfatter og sosialantropolog
Av de fjorten nabolandene er det bare ett som aldri har vært i krig med eller okkupert av Russland: Norge.

Sovjetunionen fikk nådestøtet i Ukraina. Nå kan Ukraina bli nådestøtet også for Putins regime.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Putin er som Hitler,» erklærte tjuefem år gamle Pima. Han beveget seg møysommelig gjennom sykehuskorridoren, meter for meter. Ansiktet var fullt av arr, og munnen og øynene hadde mistet sin opprinnelige form. «Hvordan kan et land bare komme og ta et annet land, i det tjueførste århundre?»

Lignende fraser er blitt gjentatt utallige ganger de siste dagene, men akkurat disse er seks år gamle. Verden har med rette latt seg imponere over ukrainernes motstand mot den russiske overmakten. Ukrainerne har imidlertid erfaringen på sin side: De har allerede levd med krig i åtte år.

Hvert eneste rom på militærsykehuset i Kyiv var i 2016 fylt av menn som Pima. Vanlige mennesker som da krigen kom, brøt opp fra sine vanlige liv, som familiefedre, som arbeidere på papirfabrikk, som skreddere, som lærere, og dro til fronten i øst for å kjempe for landet sitt.

Nå kjemper de i tillegg for sine familier, sine hjem og sin frihet.

Despoten lar masken falle

I 2016 hadde krigen vart i to år. Det var ikke lenger en ny krig, og utenlandske journalister skrev ikke lenger så mye om den.

Men sporene av den var synlige overalt. Veisperringer, militærkolonner. Bilder av de falne sentralt på alle torg i alle byer. Over ti tusen mennesker hadde allerede mistet livet i kampene. Idet jeg krysset grensen til utbryterrepublikken Donetsk, hørtes skudd i det fjerne, som kinaputter. Krigen i Øst-Ukraina ble aldri en frosset konflikt, slik mange hadde spådd, også jeg. Den holdt seg varm med stadige trefninger og sporadiske tap av menneskeliv helt frem til den i forrige måned blusset opp til et fullskala inferno.

Nå er det på ny krig i Europa, sies det. Nei, det har allerede vært krig i Europa i åtte år. Mens Russland aldri tidligere har innrømmet direkte innblanding i krigen i Øst-Ukraina, til tross for rikelig med dokumentasjon, har despoten i Kreml nå latt masken falle. Han vil ha de egenrådige, frihetselskende, demokratiske ukrainerne tilbake i folden. Gang på gang har han hevdet at Ukraina ikke er et land, men egentlig er en del av Russland.

«Det finnes ikke noe ‘Ukraina’»

I utbryterrepublikken Donetsk ble jeg i 2016 møtt med den samme retorikken.

«Si meg, hva er egentlig ‘Ukraina,’» fnøs Linar, en russisk soldat som hadde oppsøkt krigssonen helt på eget initiativ, ifølge eget utsagn. «Nettopp!» svarte han triumferende før jeg rakk å åpne munnen, «Det finnes ikke noe ‘Ukraina’. Folk her kaller seg ukrainere, men de er egentlig russere. Det finnes russiske dialekter som er vanskelige å forstå,» la han til. «Ukrainsk er bare en slik dialekt.»

Tanker som dette fikk næring i Russland og Øst-Ukraina etter Oransjerevolusjonen i 2004, men går historisk sett mye lenger tilbake. Etter at de siste frie kosakkene ble nedkjempet av Katarina den store på 1700-tallet, ble Ukraina i offisielle russiske kilder konsekvent omtalt som Malorossija, Lille-Russland. Også det ukrainske språk fikk gjennomgå. Aleksander II, som ellers gjennomførte en rekke liberale reformer, forbød ukrainsk som undervisnings- og kirkespråk i 1864. Et drøyt tiår senere ble forbudet utvidet til å omfatte alle publikasjoner, unntatt historiske dokumenter. Forbudet varte frem til revolusjonen i 1905.

Dersom man først skal henfalle til barnslig diktator-retorikk, er det snarere Russland som er Lille-Ukraina. Navnet «Moskva» blir nevnt i krønikene for første gang i 1147, og var da bare en liten landsby med enkel trebebyggelse. På dette tidspunktet hadde Kyivriket, som omfattet store deler av dagens europeiske Russland, vært en stormakt i nesten tre hundre år

En typisk europeisk historie

Det gir naturligvis ikke mening å utpensle dagens geopolitikk ut fra tusen – eller for den saks skyld hundre – år gamle grenser, selv om dette har vært en utbredt øvelse i Europa.

Ulike deler av Ukraina har opp gjennom århundrene vært regjert av blant annet Polen, Storfyrstedømmet Litauen, Polen-Litauen, frie kosakker, Krimkhanatet, Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, Det russiske imperiet og Sovjetunionen. I tillegg har landet blitt invadert av mongoler, tatarer, svensker og tyskere, og ved Svartehavet hadde handelsmenn fra Sør-Europa små utposter. Havnebyen Odesa, for eksempel, ble grunnlagt av en spansk-napolitansk admiral ved den lille tatarlandsbyen Khadjibey, og oppkalt etter den greske utposten Odessos, som hadde ligget litt lenger sør. Ukrainas lange historie er altså en typisk europeisk historie.

Ukrainas historie er også tett sammenvevd med det store nabolandet i øst. I likhet med mange av de tidligere sovjetrepublikkene, ble Ukrainas nåværende grenser fastlagt under sovjettiden, nærmere bestemt etter andre verdenskrig, da byen Lviv og de vestlige områdene ble innlemmet i Sovjetunionen. I 1954 overførte Khrusjtsjov Krim-halvøya til den ukrainske sovjetrepublikken, muligens av praktiske årsaker – halvøya er forbundet med det ukrainske, og ikke det russiske fastlandet.

Så lenge Sovjetunionen besto, hadde disse grensene uansett liten betydning.

Hytteturen som forandret verden

Interessant nok var det de to landene som Putin i dag er mest opptatt over å ha kontroll over, som sendte Sovjetunionen til historiens skraphaug.

24. august 1991 stemte det ukrainske parlamentet for uavhengighet. 1. desember ble det avholdt folkeavstemning for å sementere beslutningen. I motsetning til hva Gorbatsjov hadde regnet med, stemte et overveiende flertall av den ukrainske befolkningen for uavhengighet. Vel å merke også i de russiskdominerte områdene i Donbas og på Krim. Med denne folkeavstemningen røk Gorbatsjovs plan om å opprette en føderasjon bestående av de tidligere sovjetrepublikkene, minus Baltikum, som selv Gorbatsjov innså var redningsløst fortapt.

7. desember dro Boris Jeltsin, som da var president for den russiske sovjetrepublikken, sammen med den hviterussiske lederen Stanislav Sjusjkevitsj og den ukrainske presidenten Leonid Kravtsjuk, på hyttetur i de hviterussiske skogene. Dagen etter sendte de ut pressemelding hvor de kunngjorde at «Sovjetunionen som folkerettssubjekt og som geografisk-politisk realitet hadde opphørt å eksistere». De femten tidligere sovjetstatene skulle samles i Samveldet av uavhengige stater, en løs allianse uten sentral ledelse, med hovedsete i Minsk. Russlands stilling som maktsentrum tilhørte historien.

På under et døgn hadde de tre herrene beseglet skjebnen til verdens største statsdannelse.

Prinsipper fremfor menneskeliv

I sin årlige tale til parlamentet i 2005 omtalte Putin Sovjetunionens fall som den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Slett ikke alle ukrainere deler dette synet. Det ukrainske folket var blant dem som betalte høyest pris for å være del av det gigantiske sosialistiske eksperimentet.

Omleggingen til femårsplaner og kollektivbruk førte til enorme lidelser på den ukrainske landsbygda

Omleggingen til femårsplaner og kollektivbruk førte til enorme lidelser på den ukrainske landsbygda. Utpå nyåret 1932 var den første femårsplanen gjennomført. Ettersom målet var å effektivisere jordbruket og øke produksjonen, ble kvotene hevet for de neste fem årene. Av ulike grunner ble 1932-avlingen dårligere enn de forutgående årene. Bøndene ble tvunget til å levere fra seg all maten de produserte, men klarte likevel ikke å oppfylle kvotene. Tyveri, om så bare av en håndfull korn, ble straffet med døden. Selv om den politiske ledelsen i Moskva mottok hemmelighetsstemplede rapporter om hungersnøden, valgte de å øke kvotene ytterligere for 1933.

Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange som sultet i hjel under disse årene, men forskere har i ettertid regnet seg frem til at det i alle fall dreier seg om mellom tre og fire millioner mennesker. I Ukraina kalles hungersnøden for Holodomor, en forkortelse av moryty holodom, som betyr å sulte noen til døde. Ukrainske myndigheter regner Holodomor som et folkemord på det ukrainske folk.

26. april 1986 ble dagen da det endelige nådestøtet for Sovjetunionen satte inn, skjønt ingen innså det da, hverken i Moskva eller Washington – eller på et lite sted i Ukraina som knapt noen hadde hørt om: Tsjernobyl.

Kreml forsøkte sin vane tro å legge lokk på katastrofen, men radioaktiv stråling kjenner ingen landegrenser og to dager senere gikk alarmen i Sverige. Tre millioner mennesker regnes av ukrainske myndigheter som Tsjernobyl-ofre. Mer enn fire millioner ukrainere og hviterussere bor fremdeles i områder som ble rammet av radioaktivt avfall.

Nå holder verden pusten mens russisk artilleri, med vitende og vilje, siktes inn mot ukrainske kjernekraftverk.

Kremls mareritt

Putins etter hvert herostratisk berømte ord om Sovjetunionens sammenbrudd falt i 2005. Tidspunktet var ikke tilfeldig. Året i forveien hadde ukrainske demonstranter beleiret Majdanplassen i Kyiv i protest mot valgfusk under presidentvalget. Demonstrantene fikk til slutt gjennomslag: En tredje valgrunde ble avholdt og oransjerevolusjonens leder, Viktor Jusjtsjenko, ble valgt til Ukrainas president, mens Viktor Janukovitsj måtte ta sin hatt og gå.

Ukrainernes opprør kom som et sjokk på Putin, som mer enn noe annet frykter en lignende revolusjon på russisk jord.

Siden uavhengigheten har det til tider vært forvirrende å følge med i ukrainsk politikk, som i motsetning til den russiske er blitt stadig friere og mer demokratisk. Russland har hatt én president siden årtusenskiftet – i fire år hadde Putin riktignok tittel som statsminister, men ingen var noen gang i tvil om hvem som egentlig trakk i trådene. Ukraina har hatt seks.

Under vinter-OL i Sotsji i 2014 besluttet Putin seg for å ta affære. Tidspunktet var ikke tilfeldig denne gangen heller.

Kyiv 8. februar 2014: Rasende folk protesterer mot at president Viktor Janukovitsj lot være å signere en lenge planlagt assosiasjonsavtale med EU.

Noen måneder tidligere hadde det brutt ut protester i Kyiv. Folk var rasende over at president Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i Oransjerevolusjonen, men som vant valget i 2010, i siste liten hadde latt være å signere en lenge planlagt assosiasjonsavtale med EU. I stedet hadde han gått inn for å knytte tettere økonomiske bånd til Russland gjennom milliardlån og medlemskap i Den eurasiske union, også kalt Tollunionen, der Russland sitter med bukten og begge endene.

Et stykke ut i februar eskalerte situasjonen. Politiet begynte å skyte med skarpt mot demonstrantene, og over hundre mennesker ble drept. 22. februar flyktet Janukovitsj i hui og hast til Russland. To dager senere, mens verdens ledere beundret den påkostede avslutningsseremonien i Sotsji, ble det avholdt prorussiske demonstrasjoner i Sevastopol på Krim.

Noen uker senere brøt det ut krig i Øst-Ukraina. Den krigen pågår fremdeles, men nå med hele Ukraina som åsted for krigsforbrytelsene.

Verdens farligste grense

Det har alltid vært farlig å være Russlands nabo. Av de fjorten nabolandene er det bare ett som aldri har vært i krig med eller okkupert av Russland: Norge. Mens europeiske stormakter som Storbritannia og Frankrike tok kolonier på andre kontinenter, har Russland alltid ekspandert ved å utvide grensene. Hver tsar har strebet mot å etterlate seg et større imperium enn han eller hun overtok. Det finnes fremdeles høyrevridde, russiske grupperinger som ikke klarer å tilgi Aleksander II for at han, nødt og tvunget, solgte Alaska til amerikanerne i 1867. Den som én gang har vært under Russland, står alltid i fare for å bli gjenerobret.

Dette vet folkene i nabolandene, og dette vet lederne deres. Mange av de tidligere sovjetstatene er i dag autoritære stater, uten fnugg av demokrati og ytringsfrihet, med presidenter som nervøst danser etter Kremls pipe. Georgierne og ukrainerne har stolt gått i motsatt retning, uten å ha mektige venner eller militærallianser i ryggen, slik de baltiske landene har sørget for å skaffe seg.

Er det noe vi kan lære av krigerske despoter opp gjennom århundrene, så er det at de ikke stanser av seg selv. De må stanses.

I 2014 hadde Russland antagelig regnet med at byene i Donbass-regionen ville falle som korthus. «Folk i Mariupol og Kramatorsk lengter etter å bli befridd!» påsto en tankfører jeg møtte i Donetsk. «Vesten er i ferd med å ødelegges av muslimer og homoer, bare Russland er sterkt,» la han bombastisk til.

De russiskstøttede «befrierne» ble ikke møtt med jubel, men med geværkuler. Det ukrainske militæret var dårlig forberedt på krigen, men kampviljen var det ikke noe å utsette på. Separatistene måtte nøye seg med en liten del av to fylker helt opptil den russiske grensen i øst.

Det som først og fremst preget utbryterrepublikkene i 2016, var fraværet av mennesker. Over to millioner mennesker hadde allerede flyktet fra krigen, de fleste til andre steder i Ukraina. De ville ikke bli «befridd», de ville leve i fred.

Nå er det ikke lenger noe trygt sted i Ukraina, og hundretusener forsøker desperat å komme seg ut av landet. Atter hundretusener har tatt til våpen. Denne gangen er de bedre forberedt.

Blir Ukraina Putins fall?

På ny har russerne undervurdert ukrainerne. Man kan undres over hvilke militærstrateger Putin omgir seg med.

Freden er avhengig av politikerne, ikke av soldatene. Vi holder bare ut.

I naborommet til Pima på militærsykehuset i Kyiv, lå trettien år gamle Sergej. Det høyre benet hang i en snor fra taket, gipset opp til lysken.

«Freden,» sa han lakonisk, «er avhengig av politikerne, ikke av soldatene. Vi holder bare ut.»

«Krig er bare fortsettelsen av politikken med andre midler», skrev den tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz (1780–1831) i Om krigen. Han skrev også at «ettersom krig [ ...] er kontrollert av sitt politiske formål, er det verdien av dette formål som må avgjøre hvilke ofre som skal bringes både når det gjelder krigens voldsomhet og hvor lenge den skal vare. Idet anstrengelsene overstiger verdien av det politiske formål, må formålet oppgis og freden inntreffe.»

Er det imidlertid noe vi kan lære av krigerske despoter opp gjennom århundrene, så er det at de ikke stanser av seg selv, selv når de politiske formålene er uoppnåelige. De må stanses, med alle midler. Aller helst innenfra.

Også i Russland er det tradisjon for revolusjoner.

Les også

  1. Putin invaderte Ukraina og truer med atomvåpen. Nå starter han en ny krig.

  2. Det er mulig at du ikke har forstått det ennå, men Russland har allerede tapt

  3. Putins medier gjorde en stor tabbe. Nå vet vi trolig hva målet hans er i Ukraina.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Ukraina
  3. Sovjetunionen
  4. Russland