Et sivilisatorisk sammenbrudd i hjertet av Europa?
EU må inviteres inn på den polsk-hviterussiske grensen av flere grunner.
Flere av presseoppslagene om den pågående trefningen på den polsk-hviterussiske grensen bærer preg av overforenklinger. De er ofte formidlet av journalister som skriver fortere enn de tenker.
De mangler kontekst. Det store bakgrunnsteppet som konflikten utspiller seg mot. Her snakker vi om et mulig sivilisasjonssammenbrudd i Europa, planlagt av duetten Vladimir Putin og Aleksandr Lukasjenko.
Den putinske drømmen
Planen har så langt har vært like vellykket som den har vært diabolsk, i hvert fall ifølge den ledende Øst-Europa-historikeren Timothy D. Snyder. I «The Road to Unfreedom» (2018) antyder Snyder at da Putin innså at Russland ikke kan bli som Vesten, begynte han å drømme om at Vesten skulle bli som Russland: like dehumanisert og barbarisk. Og likegyldig overfor menneskelig lidelse.
I dag uttrykker tusenvis av utslitte og døende flyktninger på den polsk-hviterussiske grensen triumfen for denne putinske drømmen.
Polske myndigheter, og i økende grad EU-regjeringene, begynner i sine brutale svar på grensekrisen å tenke, føle og handle i samsvar med Putins kyniske logikk. Den er basert på et syn på menneskeliv som «historiens gjødsel».
Den tilsynelatende «putiniseringen» av Øst-Europa er bare halvparten av et mer komplekst bilde
Det er forbausende få kommentatorer som har registrert at Putin de seneste årene ikke bare er på vei til å destabilisere Europa – han har også ambisjon om å demoralisere europeere.
Men har Snyder rett når han skriver at «Vesten er i ferd med å bli slik Putin vil ha det»?
Ser man på den østeuropeiske flanken, er det mye som tyder på dét. Bulgaria, Ungarn, Slovakia og Polen flørter alle med et illiberalt majoritets-despoti som avskaffer frie domstoler og en uavhengig presse og krenker minoritetsrettigheter. Og Ukraina er allerede under delvis okkupasjon.
Et mer komplekst bilde
Men den tilsynelatende «putiniseringen» av Øst-Europa er bare halvparten av et mer komplekst bilde.
For å ta Polen som et eksempel: Det er hundrevis av organisasjoner, grupper og initiativer som kjemper mot lovløshet, nasjonalisering av utdanning, undertrykkelse av kvinner, likvidering av uavhengige medier og trakassering av ulydige dommere.
Ifølge en nylig publisert rapport fra Komiteen for Rettsforsvar er det dokumentert 26 saker om dommere som ble suspendert, forfulgt eller trakassert for å ha fulgt grunnloven og respektert dommer fra EU-domstolen.
Grupper trosser den polske regjeringen
Det som vestlige medier også overser, er en gradvis moralsk vekkelse i de polske, ofte PiS-dominerte (det polske regjeringspartiet) bygdene og landsbyene langs den hviterussiske grensen.
Tallrike små sosiale grupper, som Granica, Ocalenie og Caritas, trosser den polske regjeringens kommando. De søker etter flyktninger, mater dem og tilbyr medisinsk hjelp.
Utallige, spontane initiativer – inkludert husmødres suppestasjoner og dagligvarebutikkers og farmasøyters gaver til flyktninger – har reddet livet til døende, frosne mennesker på flukt.
Jo, som Aftenposten-journalist Ingrid Brekke skriver, kan grensekrisen være en gave til det polske PiS-partiets selvbilde som polakkenes heroiske forsvarer mot «invasjonen av asiatiske horder».
Men den nye oppblomstringen av nestekjærlighet er også et signal om at mange polske borgere tørker støv av sine kristne verdier og skynder seg å forsvare en «alminnelig menneskelig anstendighet» (for å sitere en butikkeier fra landsbyen Kuzno).
EU som garanti
For de demokratiske og humanistiske grupper i Polen og Øst-Europa for øvrig er EUs eksistens den eneste garantien for at den pågående prosessen med politisk destabilisering og sivilisasjonssammenbrudd, så smart oppblåst av Putin, en dag vil avverges. Uansett hvor sakte og tilsynelatende impotent EU har vært i sin respons på nåværende utfordringer.
Når du snakker med den polske bevegelsen for Frie Domstoler eller en gruppe av De 14 kvinner fra broen, som nylig trosset nasjonalisters og antisemitters marsj, hører du det samme argumentet: «Uansett hva vi tenker om EU, så er det for første gang i europeiske lands historie at vi kan saksøke den polske regjering i en overnasjonal organisasjon som har klart å skape stabil fred i over 60 år.»
EU må inviteres inn
I den komplekse konteksten er situasjonen på den polsk-hviterussiske grensen ironisk til det smertefulle.
PiS-regjeringen er riktig nok svært anti-russisk. Men den har utrettelig imitert Putin på mange områder. Nå sitter den i Putins felle.
Å be EU (eller Nato) om hjelp er som å miste sin patriarkalsk-muskulære jomfruelighet. Det er en ren ydmykelse for de lilleputinske myndigheter, som har utgitt seg for å være geniale forsvarere av landets interesser. Det har det gjort ved å klare å få EU-midler uten å følge EUs regler, for deretter å flørte med Polexit. Nå blir det klart hvor arrogante, svake og isolerte de har vært.
Men situasjonen er for alvorlig både for Polen og EU til å forfølge gamle feider. EU må inviteres inn på den polsk-hviterussiske grensen av flere grunner.
For det første har europeere en mye større erfaring enn Polen med å håndtere flyktninger. I 2015 alene talte Frontex 181.000 ulovlige kryssinger av grensen bare mellom Libya og Italia. For ikke å nevne masseutvandringer mellom Tyrkia og Hellas eller Marokko og Spania. EU kan tilby den svært presserende humanitære hjelpen.
Dessuten har EU virkemidler i en helt annen klasse enn Polen til å møte Lukasjenkos og Putins provokasjoner. EU kan stenge flyktningenes gjennomreise gjennom Hviterussland via flykontroll. Eller EU kan bremse Lukasjenko ved å kaste Hviterussland ut av Swift-systemet for finanstransaksjoner, som er sentralt for hviterussiske nøkkelindustrier.
Ikke råd til å tillate Putins forsøk
Hverken EU, Polen, Norge eller post-Brexit England har råd til å tillate Putins forsøk på skape et liberalt-demokratisk sammenbrudd i Europas hjerte. Han har allerede lykkes nok i Ukraina.
Vi kan heller ikke tåle at hans plan om å demontere den unike Pax Europaea (den europeiske fred) blir en suksess.
Dessuten kan vi ikke stole på at amerikanerne igjen vil redde oss fra sivilisatorisk kollaps. Som påpekt av Hilde Restad og Hilmar Mjelde på kronikkplass i Aftenposten, er det altfor sannsynlig at USA kan få en ny-trumpiansk president ved makten. En som ganske enkelt vil gi blaffen.
