Kronikk

Vi trenger en handlingsregel for klima

  • Sigrun G. Aasland
    Sigrun G. Aasland
    Leder, Miljøstiftelsen ZERO
Myndighetene må velge klima som vinner, og fossile løsninger som taperen, skriver Sigrun G. Aasland. Her påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).

Fossilfrie valg må lønne seg. Alternativet er kaos.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En ny regjering er forpliktet til å halvere norske klimagassutslipp på bare ti år. Det er en formidabel oppgave.

Verdens fremste klimaforskere er nådeløse: Skal vi unngå kollaps av natur, økonomi og nasjoner, må vi nå målet om null utslipp senest i 2050.

Sommerens flommer, branner og ras taler samme språk. Alt annet enn å lykkes med klimakutt, betyr kaos.

En absolutt grense

Heldigvis er nesten alle politiske partier enige om målet. Når det likevel er så vanskelig, er det ikke fordi klimamålene er omstridt. Det er fordi alle partier og politikere vil så mye annet også.

Ære være dem for det. Derfor er det også avgjørende å få på plass en absolutt grense for klimagassutslipp. Hvert år. Slik handlingsregelen (stort sett) har holdt oss fra å overopphete økonomien, må vi nå avverge overoppheting av kloden.

Bærekraftige løsninger må gjøres lønnsomme, skriver Sigrun G. Aasland i Miljøstiftelsen Zero.

Klimaloven fra 2017 pålegger regjeringen å rapportere til Stortinget hvert år, men den legger i praksis ingen rammer. Derfor er det for eksempel mulig å bli enig om 55 prosent kutt i løpet av ti år den ene dagen, og samtidig vedta å bygge minst 600 kilometer vei gjennom Nasjonal Transportplan den neste.

Vi trenger en handlingsregel for klima. Det burde være innen rekkevidde når den kommende statsministerens parti har slått fast at «hensynet til Jordens natur og ressurser må være rammen rundt all annen politikk».

Ikke enten eller, både og

En typisk debatt i norsk klimapolitikk har gått mellom de som vil gjennomføre de billigste klimatiltakene først, og de som ønsker seg store investeringer og teknologiskift. Begge har litt rett.

Ulempen med de billige, men marginale utslippsreduksjonene er ofte at de ikke monner, og heller ikke utfordrer etablerte forretningsmodeller. Innblanding av biodiesel gir for eksempel lavere utslipp med umiddelbar virkning, men baner ikke vei for full elektrifisering av person- og nyttetransport.

På den annen side: Problemet med noen av de store løftene er ofte at resultatene av dem ligger så langt frem i tid. Havvindskonsesjoner vi lyser ut nå, vil tidligst gi oss mer kraft i 2030. Endringer i oljeleting og oljeskatt har enda lengre virkningstid.

Men dette er en debatt vi ikke lenger har tid til.

  • Vi må kutte utslipp raskt, samtidig som vi flytter hele økonomien fra fossil til fornybar.
  • Vi skal frem til en mest mulig elektrifisert transport, men på veien dit må vi også ta i bruk bærekraftig biogass på tyngre kjøretøy der batteriteknologien ikke er moden.
  • Vi må erstatte fossile energikilder i prosessindustrien nå, men vi må også utvikle teknologi for å fange og lagre CO2 som likevel vil finne veien ut i atmosfæren.

Vi må velge tapere

De siste årene har vi vært vitne til en teknologisk utvikling vi knapt drømte om for bare få år siden.

Norske bedrifter kan levere biobasert asfalt, resirkulert armeringsstål, batteridrevne ferger og snart utslippsfrie hurtigbåter. Markedet for elektriske lastebiler er i rask utvikling, og norsk gjødsel kan produseres med strøm og hydrogen i stedet for skifergass. Hvis vi vil.

Problemet med den nye teknologien er stort sett at fordi den er ny, uprøvd og liten i omfang, er den også mindre lønnsom enn sine fossile alternativer.

Alt håp er ikke ute. Men tiden er.

En annen litt virkelighetsfjern debatt vi må bli ferdig med, er derfor om myndighetene er egnet til å «velge vinnere», eller bør la markedet ordne opp. Det er mange mulige vinnere i det grønne skiftet, men så langt har markedet vært trofast mot de fossile alternativene. De er best kjent, og de er billigst.

Det myndighetene nå må gjøre, er å velge klima som vinner, og fossile løsninger som taperen. På kort sikt vil dette ikke skje av seg selv.

Det kan gå bra

Denne uken overrekker Miljøstiftelsen Zero våre forslag til grep en ny regjering bør ta for å få til de store reduksjonene i utslipp vi vet at vi må klare. Nå og på lang sikt.

For det første må regjeringen sette absolutte rammer for hvilke utslipp vi kan tåle på anleggsplasser, veier, i bygg, i industri og arealbruk. Det må gjelde i alt regjeringens arbeid, i statsbudsjett, transportplanlegging, egne innkjøp og regelverk. Da velger vi ikke en bestemt teknologi, men vi velger bort fossile løsninger. Slik undergraver vi fossile forretningsmodeller til fordel for fornybare.

For det andre må bærekraftige løsninger gjøres lønnsomme. Vi må kompensere industribedrifter som velger dyrere og renere alternativer. Vi må trappe opp CO2-avgiften og lytte til næringslivet som selv etterspør økt avgift på utslipp. Vi trenger støtteordninger til bygging av utslippsfrie hurtigbåter, avgiftsfritak for elektriske lastebiler og høyere avgifter på nye dieselbiler i alle størrelser.

For det tredje må vi bygge ut strømnett, ny fornybar energi og ladeinfrastruktur langs veier og havneanløp i hele landet. Skal vi forsyne det grønne skiftet med nok ren energi, trenger vi 10 GW havvind og betydelig økning i solenergi i løpet av bare fire år. Aller mest trenger vi utbygging av kraftnett som kan bære strømmen dit den skal.

Alt håp er ikke ute. Men tiden er.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Aftenposten mener: Norge trenger en utadvendt regjering med politikk for reformer og klima

  2. Hvis ikke Norge går i bresjen for en grønn omstilling, hvem da?

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. Fornybar energi
  3. Utslipp