Kronikk

Mange reagerer på at morsfiguren ikke fremstilles mer «perfekt». Men mor er ikke perfekt.

  • Ida Brandtzæg
    Psykologspesialist, Tilknytningspsykologene
  • Stig Torsteinson
    Psykologspesialist, Tilknytningspsykologene
Slik vi ser det, symboliserer denne skulpturen viktig omsorgspsykologi, skriver kronikkforfatterne. «Moren» ble løftet på plass 2. juni i år.

Tracey Emins skulptur kan invitere til å erkjenne det ikke-perfekte i oss alle.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skulpturen «Moren» er nå plassert ved siden av Munchmuseet. Edvard Munch har fått en ny mor, ifølge kunstneren Tracey Emin som en kompensasjon for den ekte moren Munch mistet som lite barn. Tårnende i en liten blomstereng beskytter hun bygget som huser kunstnerens livsverk.

Kvinnekroppen er både klumpete og litt rar, stygg og pen på samme tid. Nesten deformert. Hun kan virke både sint og mild. Kvinnekroppens positur og uttrykk er full av tvetydighet. Slik vi ser det, symboliserer denne skulpturen viktig omsorgspsykologi.

Reagerer på at figuren ikke er «perfekt»

I motsetning til hva vårt fagfelt viser, er det mange både utenfor og i kunstfeltet som reagerer på at morsfiguren ikke fremstilles mer «perfekt».

I kommentarfeltet på sosiale medier får vi høre at hun har for stort hode, hun er ikke pen i ansiktet, armene er for tynne, for lange, kroppen er for tykk og for tynn.

William Flatmo hos Kistefos-museet synes hun er for stor. Kunsthistoriker, kunstkritiker og billedkunstner Paul Grøtvedt synes ikke moren er nok til pryd. Espen Hauglid synes for så vidt at det er «sympatisk å ville lage et monument av en ikke-idealisert kvinne», men alt i alt hevder han at skulpturen og plasseringen bare er flau. Han føler dessuten at skulpturen snur ryggen til byen.

Kritikken aktualiserer Emins morsfigur og tydeliggjør problemer ved vår tids morsforståelse.

Det perfekte i det ikke-perfekte

Det er helseskadelig for alle omsorgspersoner å strekke seg etter sosiokulturelle krav om å skulle være perfekt. Da ender mødrene opp med å kjenne seg utilstrekkelige, stressede, engstelige og deprimerte.

Faktisk viser forskning at foreldre i vestlige kulturer er mer stressede, ulykkelige og utbrente enn foreldre i kollektivistiske kulturer fordi de i større grad streber etter å være perfekte, samtidig som de også kjenner seg mer alene med omsorgsoppgavene.

Det å strebe etter det perfekte kan være både skadelig og direkte kontraproduktivt. For det er nettopp i erkjennelsen av det mangelfulle at vekst hos forelder og barn finner sted. Vår kultur må derfor i større grad lære seg å se det perfekte i det ikke-perfekte.

Slik er det for de fleste mødre

Armene som griper fatt i det lille spedbarnet er kraftfulle og kraftløse på samme tid. Kroppen henger ikke helt sammen, og hodet kan til tider kjennes tungt og tåkeaktig.

Slik er Emins skulptur, og slik er det også for de fleste mødre.

I Norge rapporterte barselkvinner to måneder etter fødsel at de sov ca. 6,5 timer om natten. Og det er ingen sammenhengende søvn. Våkeperiodene kan være mange og teller til sammen nesten 2,5 timer. Førstegangsmødre sover dessuten dårligere enn mer erfarne mødre.

Det tar tid å lære seg å bli mor. I tillegg vet vi at helsevanskene hos foreldre har økt betydelig de siste årene. For eksempel viser norsk forskning at omtrent hver tredje spedbarnsmor rapporterer om depressive tendenser.

Vi må også kunne tåle det nære og komplekse

På avstand ser Emins morsfigur storslått og vakker ut. Hun ser ømt ned på og holder hendene rundt det lille barnet. Men når du kommer tett innpå – og blir bedre kjent med henne, trer flere nyanser frem, og vi kan få øye på de ekte og sammensatte mammafølelsene.

Ser hun ikke litt sliten ut, litt sint og distrahert også kanskje?

I vår samtid fremstiller vi oss helst som tilnærmet perfekte gjennom sosiale medier. I virkeligheten og tett på ser ting gjerne annerledes ut, slik som i Tracey Emins «Moren».

Dette kan virke ubehagelig. Vi tåler hverandre på avstand, men vi må også kunne tåle det nære og komplekse.

Plutselig forsto de

Våre assosiasjoner går til mødre vi har snakket med. De forteller: «Jeg holdt denne klumpen i armene og brøt sammen idet jeg bar barnet over dørstokken hjemme. Jeg gråt og tenkte: hva har jeg stelt i stand.» Men så opplevde de fleste at den intuitive omsorgen ble skrudd på.

Løpende begynte de å vurdere barnets tilstand. Styrt av den biologiske morsarven sammen med en implisitt relasjonell viten bygget på egen omsorgserfaring, handlet de på måter som hjalp barnet å vedlikeholde den gode tilstanden, eller så hjalp de barnet ut av den vonde tilstanden.

Plutselig forsto de «kommunikasjonspakken» barnet ga dem i form av bevegelser, lyder og ansiktsuttrykk, og de svarte på dette etter beste evne.

Svarene ble ikke alltid perfekte, men som oftest formidlet med velvilje.

Klart det var øyeblikk hvor det glapp, hvor mors egne reaksjoner tok over, og hun ikke klarte å reagere på barnets behov og ansiktsmimikk. Å holde barnets sinn i sitt er en krevende oppgave. Men – så hentet hun, «moren», seg inn igjen, og utilsiktede reaksjoner eller misforståelser ble byttet ut med inntonet omsorg.

På nytt holder hun både sitt eget og barnets sinn i sitt indre.

Betydningen av brudd og reparasjoner

Forskning på barns utvikling fremhever nettopp betydningen av brudd og reparasjoner i det tidlige samspillet mellom mor og barn.

I alle samspill skjer det brudd i kontakt og forbindelse fordi det ikke for noe menneske er mulig å være perfekt i møte med et lite menneskesinn.

Det som kjennetegner samspill som fører frem til trygg tilknytning, er at den voksne justerer seg tilbake til barnets behov.

Dermed oppstår reparasjonene.

Forskning viser at det i reparasjonsøyeblikkene skapes utvikling i barnet. Å erkjenne seg som ikke perfekt er dermed et fundament for god utvikling og trygghetsfremmende kommunikasjon/samspill mellom forelder og barn.

Dette er foreldreskapets dynamikk

Emins skulptur holder ikke et formet barn med hode, ben og armer, men en sirkel. Og lik en sirkel beveger samspillet mellom mor og barn seg fra avstand til nærhet, samhørighet og brudd til samhørighet igjen.

Dette er foreldreskapets dynamikk, og slik må den være.

Og ja, Espen Hauglid, det er vondt når mor vender ryggen til, men det skjer.

Og William Flatmo: Mor er ikke alltid sminket og fresh, klar for å bli tatt bilde av.

Både den nybakte far og mor vil ha mangler, men for dem begge, og for samfunnet som helhet, er det viktig å erkjenne det ikke-perfekte i oss alle.

Tracey Emins «Moren» kan invitere til nettopp dette.

I erkjennelsen av at en dynamisk barneoppdragelse både er nødvendig og uunngåelig kan det være trøst og omsorg å hente for foreldre over hele landet.

Vi må forsøke å endre kulturen vår fra det glatte og perfekte til et varmere og mer inkluderende sted som ikke frykter det uperfekte og mangelfulle.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Munchmuseet
  2. Foreldre og barn
  3. Edvard Munch
  4. Tracey Emin
  5. Kunst