Det er gode grunner til fortsatt å forby små leiligheter i indre Oslo

Dersom målet fortsatt er å få flere barnefamilier til indre by og gjøre det lettere for denne gruppen å reise miljøvennlig i hverdagen, er det å bygge mindre leiligheter en dårlig idé, skriver kronikkforfatteren.

En forlengelse av leilighetsnormen kan bidra til flere valgmuligheter på boligmarkedet – også for dem med begrensede økonomiske ressurser.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Siden leilighetsnormen ble innført i 2007, har utbyggere i Oslo vært pålagt å bygge leiligheter av en viss størrelse i de sentrale delene av byen. Normen forbyr å bygge leiligheter under 35 kvadratmeter, samtidig som den krever at majoriteten av nye leiligheter skal være over 50 kvadratmeter.

Til tross for at Arbeiderpartiet i forrige uke vedtok å beholde normen som den er, har flere – blant andre byrådsleder Raymond Johansen, foreslått å revidere den. Argumentet for å revidere normen er at man vil øke utbyggernes valgmuligheter og fleksibilitet. Da vil man også øke det totale antallet leiligheter som bygges, med håp om å redusere den elleville prisveksten på små boliger sentralt i Oslo.

En dårlig idé

Motivasjonen bak leilighetsnormen har vært å få en mer variert befolkningssammensetning i indre Oslo, ikke minst ved å tiltrekke flere barnefamilier til sentrale områder.

Det er flere gode grunner til denne strategien.

For det første kan en større variasjon i befolkningen bidra til mer stabile bomiljøer og motvirke at indre Oslo fungerer som en «transitthavn» for unge i etableringsfasen.

For det andre er det et miljømessig argument, spesielt knyttet til transport og mobilitet. Barnefamilier er en gruppe med et høyt mobilitetsbehov. Å sørge for at disse kan reise og delta på hverdagsaktiviteter uten bil er et viktig grep for å nå målet om redusert bilbruk og lavere utslipp fra transportsektoren.

Det er i indre Oslo at det er kortest avstander til ulike aktiviteter. I tillegg er kollektivtilbudet best der. I forstedene er befolkningen derfor betraktelig mer avhengig av bilen, og reisevanene er deretter.

Dersom målet fortsatt er å få flere barnefamilier til indre by og gjøre det lettere for denne gruppen å reise miljøvennlig i hverdagen, er det å bygge mindre leiligheter derfor en dårlig idé.

Å tiltrekke barnefamilier er fornuftig strategi

Transport- og befolkningsdata fra Oslo viser at muligheten for å bo sentralt og være uavhengig av bil er en knapp ressurs. Og det er spesielt barnefamilier som opplever denne knappheten, fordi de også stiller høye krav til andre bolig- og nabolagskvaliteter.

I mitt doktorgradsprosjekt finner jeg to viktige argumenter for at tiltak for å tiltrekke barnefamilier til sentrale og områder er en fornuftig strategi.

1. Sterk sammenheng mellom tilgjengelighet og inntekt

For at overgangen til lavutslipps mobilitet skal være sosialt rettferdig, er det viktig at muligheten til å reise miljøvennlig er jevnt fordelt blant alle grupper av befolkningen.

I Oslo-regionen er det en sterk sammenheng mellom inntektsnivå og kollektivtilbudets konkurransekraft. Det vil si at folk med høyere inntekt, i gjennomsnitt, bor slik at de er mindre avhengig av bil enn folk med lavere inntekt. Denne skjevheten gjelder ikke minst for familier med barn.

For å redusere denne ulikheten er én løsning å bygge ut kollektivtilbudet i flere deler av regionen. Men en annen er å bidra til at flere grupper – også familier med barn – kan bosette seg sentralt.

2. Barnefamilier er spesielt kresne i sine bolig- og bostedsvalg

Det andre viktige funnet i min forskning er at barnefamilier er mer tilbøyelige til å flytte til forstedene enn andre grupper.

Det skyldes at foreldre med små barn gjør mange kompliserte avveininger når de velger et nytt bosted. Sentralitet er en attraktiv kvalitet, men denne velges ofte bort til fordel for store boliger, småhus med egen hage samt andre bostedskvaliteter.

Jeg har også avdekket at behovet for å gjøre slike avveininger synker betraktelig med høyere inntekt.

Med andre ord er det slik at de fleste foreldre flytter for å få større plass, men familier med begrenset økonomi flytter da oftere til forstedene der de blir mer avhengige av bil.

Kravene i leilighetsnormen bør beholdes

Er tiden inne for å revidere leilighetsnormen? Jeg mener det er flere grunner til at kravene i leilighetsnormen bør beholdes.

For det første er det tydelig at mange barnefamilier ønsker å bo sentralt, men at behovet for større plass gjør at mange velger å flytte ut av byen.

For det andre er dette en gruppe som foretar mange reiser i det daglige, både til arbeid, skole og fritidsaktiviteter. Bilbruken på barns skole- og fritidsreiser er skyhøy og har vært økende over tid. Dette skyldes ikke bare at de ofte bor i forstedene, men også at kompliserte reisebehov – der man for eksempel skal levere i barnehage på vei til jobb – gjør at bilen fort blir det beste alternativet.

Sammenlignet med andre befolkningsgrupper er barnefamilier svært avhengige av et godt tilpasset kollektivtilbud og enkel tilgang til forskjellige aktiviteter for at det skal være aktuelt å la bilen stå.

Kan bidra til flere valgmuligheter

Det at barnefamilier fortsatt flytter ut av byen, betyr ikke nødvendigvis at leilighetsnormen har feilet, slik enkelte har tatt til orde for. Boligsammensetning og flyttemønstre er strukturer som det tar tid å endre. Behovet for en fortsatt satsing på dette feltet er derfor stort.

Min forskning tyder på at et bedre tilbud av store boliger i indre Oslo er et viktig grep for å tiltrekke seg barnefamiliene.

En forlengelse av leilighetsnormen kan bidra til flere valgmuligheter på boligmarkedet – også for dem med begrensede økonomiske ressurser. Dette kan igjen bidra til lavere bilavhengighet, mer miljøvennlige reisevaner og reduserte klimagassutslipp i Oslo-regionen.